Bør EU utvides?

Å akseptere nye medlemmer i EU kan være fullstendig kontraproduktivt. Det finnes imidlertid et alternativ…

Under en nylig tale i Praha foreslo Tysklands forbundskansler Olaf Scholz hva som tilsvarer en betydelig utvidelse av EU. Den foreslår å åpne veien for tiltredelse av landene på Vest-Balkan (Nord-Makedonia, Montenegro, Serbia, Albania, Bosnia-Hercegovina og Kosovo), samt Ukraina og Georgia. Videre går Scholz også inn for å inkludere Kroatia, Romania og Bulgaria i Schengen-området.

Å utvide Schengen-området er et fornuftig forslag, da alle tre landene for all del har ventet lenge nok på å bli medlemmer, og grensekontrollen er uansett tungvint og ineffektiv sammenlignet med problemene de skal løse. Kroater, rumenere og bulgarere nyter allerede bevegelsesfrihet innenfor EU; Schengen-utvidelsen er derfor den logiske konklusjonen.

Fremme det «gode» eksempelet

Utvidelsen av EU for rent politiske formål er imidlertid kontroversiell. Da jeg var europeisk politisk korrespondent for en stor kringkaster, hørte jeg ofte medlemmer av Europaparlamentet klage over at medlemskapet i Romania og Bulgaria var av politisk karakter og forårsaket tap, både økonomiske og individuelle friheter.

Noen har unnskyldt medlemskapet i disse to landene og legitimert medlemskapet til andre land som dem, med den begrunnelse at EU-medlemskap iboende forbedrer et lands økonomi og lederskap.

Når vi ser hvordan Romania har legalisert korrupsjon på lavt nivå, og hvordan Europaparlamentet har godkjent offisielle tekster som beklager mangelen på pressefrihet og tilstrekkelige rettsstatsstandarder i Bulgaria, har det skjedd ting siden de to landene ble medlem av EU, det er vanskelig å bevise sannheten i denne uttalelsen.

I tillegg drapet på journalister som kritiserte regjeringen i Slovakia og Malta, den tidligere tsjekkiske statsministeren som brukte deler av EU-midlene til personlige formål, uthulingen av rettsstaten i Polen og inngrepet mot ytringsfriheten i Ungarn viser at EU gjør lite for å overvåke sine spilleregler.

Medlem eller partner?

Ville det å bli med i en økonomisk union være til fordel for landene på Vest-Balkan, Ukraina og Georgia? Sikkert fordi det ville fjerne eksisterende handelshindringer. Tyrkia har hatt en tollunionsavtale med EU siden 1995, noe som har kommet begge parter til gode og er utvilsomt et av de positive punktene i forholdet mellom Brussel og Ankara i nyere tid.

Å gi disse landene tilgang til en økonomisk ordning som ligner på det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), som i tillegg til EUs medlemsland også inkluderer Island, Liechtenstein og Norge, kan være en løsning som møter behovene i dette tiåret, uten å trekke til EU. nåværende nettobidragsytere til et annet underskuddshull for å oppgradere infrastruktur eller betale ned ufinansierte gjeldsforpliktelser.

Faktisk ville det være kontraproduktivt for et land som Montenegro å bli et fullverdig medlem av EU. Podgorica-regjeringen har tatt dårlige beslutninger når det gjelder å la kinesiske entreprenører bygge infrastruktur, og dens resultater med godt styresett er dårlig. Vi kan få disse nasjonene til å forstå fullt ut at de er velkomne og at deres befolkning er europeisk akkurat som oss, uten å kaste penger fra myndighetene deres.

Har EU noen grunn til å sende et signal til Moskva for å få det til å forstå at det ikke fritt kan sirkulere lojaliteter i Europa? Ja absolutt. Når det er sagt, må vi stå for strukturelle økonomiske reformer, kampen mot korrupsjon og godt styresett, i stedet for bare å love å renovere veier og tunneler med EUs regionale utviklingsmidler eller Erasmus-stipend for studenter.

Et Europa i ulike hastigheter

Skal de grunnleggende verdiene til EU bety noe, må de respekteres. Hvis ikke, hva er det egentlig vi prøver å oppnå gjennom denne fagforeningen?

Under Juncker-kommisjonen foreslo EU-kommisjonen «Multi-speed Europe», vel vitende om at ikke alle medlemsland har en økonomisk produksjonskapasitet som kan sammenlignes med Tysklands. Når det er sagt, har EU sjelden erkjent behovet for ulike hastighetsnivåer: det organiserer fortsatt store overføringsbetalinger fra nettobidragsyterne til nettobegunstigede av unionen. Hva vi ikke har råd til, spesielt i den nåværende konteksten.

Under statsgjeldskrisen i 2012 lærte Brussel på den harde måten at det å sende tyske tjenestemenn til Athen i et forsøk på å forbedre offentlige forbruksvaner, bare intensiverte fiendtlighetene. Hellas bør ikke forvente å gjøre det like bra som noen EU-land, men heller ikke forvente å bli reddet hvis dets egen vanstyre kommer tilbake for å hjemsøke det.

Inntil dette prinsippet er hugget i stein, er det kontraproduktivt å akseptere nye medlemmer i EU. Når det er sagt, bør dette ikke hindre et dypere økonomisk samarbeid med disse landene, noe som er avgjørende.

Jakob Larsen

Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *