10 til 14 stridsvogner, som er et militært selskap, men det er forskjellig i størrelse i Polen og NATO (større) og i Ukraina (mindre). Så mange leoparder fra polske utstyrsressurser ble tilbudt av president Andrzej Duda under hans besøk i Lviv for å støtte den ukrainske hæren. Om det faktum at Polen har til hensikt å gi opp selv de beste stridsvogner for å kjempe mot Russlandhar vært offentlig kjent i flere uker – nå har statsoverhodet bekreftet ikke bare intensjonen, men også måten: overføringen av stridsvogner skal skje i en multinasjonal koalisjon av givere, og ikke som en ensidig gest.

Et tankselskap fra Polen kan være verdifullt på en lokal del av fronten, men det ville på ingen måte forbedre situasjonen til det ukrainske forsvaret, spesielt motangrepet. Flere kompanier som danner en leopardbataljon er allerede en større og mer betydelig militær styrke. Flere bataljoner som danner en brigade ville muliggjøre enda bedre bruk av disse kjøretøyene i angrep og forsvar. Bare at vi snakker om minst 200 stridsvogner her, og Polen har mindre enn 250 leoparder og er ikke i stand til å gi dem alle bort. Spesielt siden det allerede har gitt Ukraina et tresifret antall post-sovjetiske stridsvogner. For at den nye polske gesten skal ha noen betydning, må Vesten legge sine tankkompanier til pakken, og ikke bare leoparder, selv om det på grunn av organiseringen av støtte og service er best å lage minst uniforme panserbataljoner (58 stykker iht. til NATO-standarder).

Tanker for Ukraina. Duda ofrer mye

På politisk nivå gjenoppretter Dudas erklæring Polen som leder for militær bistand til Ukraina og bekrefter det strategiske engasjementet på toppnivå. Det er også en enorm og en annen investering i forholdet til Ukraina, det er også viktig for presidenten personlig, fordi han trekker oppmerksomheten til i det minste den delen av verden som er avhengig av Ukrainas støtte til ham. Duda, etter avtale med generalstabssjefen og forsvarsministeren, ofrer mye. Selv om 10-14 stridsvogner ikke er mye, må det huskes at tidligere T-72 og PT-91-donasjoner tømte lineære enheter (i hvilken grad ble det ikke spesifisert, departementet for nasjonalt forsvar skjuler denne informasjonen). Polen har «på papiret» 247 leoparder – 232 er i fire bataljoner i kampenheter, og 15 i et treningssenter eller reserve. Bare noen av disse bilene – det er ikke kjent nøyaktig hvor mange – gjennomgår moderniseringsprosessen til en nyere versjon og er slått av. Denne moderniseringen er noen år forsinket, fordi den ifølge de opprinnelige planene skulle være ferdig nå, og pålagt tap på grunn av donasjoner betyr at Polen disponerer mye færre stridsvogner enn formelt eide 13 bataljoner, som er imponerende 754 enheter på en linje, teoretisk sett.

Presidenten indikerte ikke i Lviv hvilke spesifikke leoparder han snakket om. Det er til og med tre versjoner å velge mellom: den eldste Leo 2A4, med en karakteristisk rektangulær tårnfront, den nyere Leo 2A5, som utmerker seg med ekstra trekantet rustning påført fronten av tårnet, og det er også mulig å forestille seg at Polen vil gå alt ut og gi Ukraina sine nylig siste stridsvogner (før hun fikk sin første K2 fra Korea), dvs. den moderniserte Leo 2PL, dekket med ny rustning og utstyrt med optoelektroniske enheter. Vi har få av disse versjonene nettopp på grunn av den trege gjenoppbyggingen, men de vil selvfølgelig være den sterkeste manifestasjonen av politisk vilje og vil potensielt gi Ukraina mest kampbruk.

Warszawa mobiliserer Berlin

Konstruktørene, eierne av teknologiske rettigheter, selgerne og eierne av et betydelig antall leoparder er selvfølgelig tyskere. Uten dette landets deltakelse er det vanskelig å forestille seg en kollektiv donasjon, og den polske gesten handler hovedsakelig om å mobilisere Berlin. Samtidig føler Warszawa at det var innsatsen som til slutt førte til beslutningen om overlevere patrioter fra USA til Ukraina og Tyskland, så hun følger etter (uansett om hennes stemme virkelig var avgjørende i luftvernet). Polen har investert så mye i å bevæpne Ukraina at det er en slags kapital på den internasjonale arenaen – respekt, beundring, anerkjennelse og tillit, at landet som advarte mot trusselen om russisk aggresjon fra begynnelsen, vet best hva de skal gjøre i dag.

Ideen om en multinasjonal donasjon av leoparder er heller ikke opprinnelig polsk, i hvert fall ikke bare. I høst skrev han ekspertsenteret European Council for External Relations (ECFR) i en rapport med deltagelse av polske medforfattere. Uansett, praktisk talt alt militært utstyr kommer til Ukraina fra mange land på en gang, selv om det ikke er av samme type, i hvert fall av lignende type. Vestlige stridsvogner vil ikke være et unntak her, fordi også T-72 ble levert tidligere av flere land.

Polsk «samling». Hvem skal bidra?

Hvem kan bidra? Bortsett fra de viktigste tyskerne, brukes leoparder i Europa av flere NATO-land: Norge, Nederland (svært få, kun 18 enheter), Danmark, Hellas, Portugal, Spania og Tyrkia. De siste brukerne av stridsvognene donert av Tyskland i bytte mot T-72 gitt til Ukraina er Tsjekkia og Slovakia, og det er grunnen til at disse landene neppe blir kvitt nye kjøp. Utenfor NATO er Østerrike, Sverige, Finland og Sveits. Det er absolutt den mest utbredte typen vestlig moderne tank, siden den også har brukere som Canada, Qatar, Indonesia, Singapore og til og med Chile. Tyrkia (over 300), Tyskland og Polen (over 200) har flest i rekken, Sveits har nesten like mye, dog hovedsakelig i varehus. Vi snakker om Leopard 2 stridsvogner av forskjellige versjoner – fra 2A4 til den nyeste 2A7, for tiden produsert i liten skala for Tyskland, Danmark og Ungarn. Tyskerne har imidlertid også eldre Leoparder type 1 i dype lagre og de nevnes fra tid til annen i forbindelse med leveranser til Ukraina. Men etter den polske erklæringen og starten på «innsamlingen» av Leopard 2, ville det være vanskelig å foreslå eldre og mindre teknisk avanserte kjøretøy nå.

Trenden med å forsyne Ukraina er den motsatte – nyere og bedre utstyr brukes. Presset fra Polen er heller ikke det eneste – ifølge artikler som har vært i europeisk presse i en uke, skal muligheten for å sende Challenger-tankene vurderes av London, støttesignaler skal sendes av Paris, og de skandinaviske landene uoffisielt erklære at de vil bidra. Berlin sier heller ikke lenger «nein» – kansler Scholz sa mandag at han ville samarbeide med allierte. Det er ikke noe klart «jeg» ennå. Det første tegnet på at kansleren ombestemte seg var kunngjøringen av forsendelsen av 40 Marder kampkjøretøyer forrige uke.

Tyskland er imidlertid fortsatt redd for eskalering. For det første av historiske årsaker. Tyske stridsvogner som kjemper i Ukraina med den russiske hæren er et minne om kampene under andre verdenskrig, inkludert den mest kjente, på den såkalte Kursk-buen. Etterkrigs- og anti-krigs sosial omskolering av tyskerne slettet muligheten for en gjentakelse av en slik opplevelse. Krig med Russland var utenkelig for Tyskland, og dette bildet har ikke blitt endret av Russlands aggressive holdning de siste årene. Å sende inn stridsvogner betyr ikke å gå direkte inn i krigen – NATO utelukker den fortsatt – men det vil bety å gå dypere inn i den tekniske og ammunisjonsstøtten til et land som er krigførende med Russland. Fra den tredje linjen med krigsstøtte vil Tyskland flytte til den andre. Og hva skal han gjøre med tyske stridsvogner russisk propaganda – og hvilken effekt det vil ha – kan man bare forestille seg.

Dette er den andre frykten for at for Russland vil vestlige stridsvogner være det sterkeste beviset på NATOs direkte involvering i krigen så langt. Russerne har hørt om det fra Kreml og deres fjernsyn hver dag i mange måneder. Men vestlige våpensystemer levert til Ukraina, men like effektiv som HIMARS, fungerte ikke så mye på fantasien som tanks kan. På den annen side, hvis Ukraina seriøst skal få den støtten det trenger for å presse Russland fra jorden, er det ingenting uvanlig eller uakseptabelt ved å gi det stridsvogner. Det er bare nok et våpensystem med høy ytelse.

Les også: Slik lages lynet, det berømte prosjektilet testet i Ukraina

På tide med et NATO-trekk

Hvor mange stridsvogner trenger Ukraina? I et desemberintervju for «Economist» snakket den øverstkommanderende for den ukrainske hæren, general Walery Załużny, om 300. Dette er mye, kanskje mer enn det som vil bli samlet inn – sikkert mye mer enn enkeltland nå er i stand til å erklære. Załużny vet dette, i samme uttalelse innrømmet han at han teller like mye som han teller, men han vil få så mye han får. Han foreslo imidlertid at vestlig bistand må være stor nok til å gi militær mening. «Jeg vil ikke gjøre noe med to brigader,» sa han om å gjenerobre landene okkupert av Russland. To panserbrigader er så mange som 232 stridsvogner ifølge forsamlingen vedtatt i NATO. Selv om den heroiske generalen ikke regner med alt, så regner han med mye.

Derfor er det polske initiativet å lansere en selvviklende mekanisme for press på Berlin og andre land, som det ikke vil være noen vei tilbake fra. Presidentens erklæring kommer på et spesielt tidspunkt – en uke før møtet med de viktigste befalene i NATO-landene (den såkalte Militærkomiteen) og neste sesjon av «Ramstein-konferansen» bestilt av amerikanerne, altså en gruppe på 50 land i verden, derfor flere enn NATO, som støtter Ukraina militært, økonomisk og humant. Det kan mistenkes at det ikke ble gjort uten avtale eller til og med avtale, selv om det foreløpig – noen timer etter innsendingen – fortsatt ikke er noe svar. Det var imidlertid ikke en overraskelse, fordi Dudas bygging av en multinasjonal koalisjon for overføring av stridsvogner til Ukraina ble nevnt for noen dager siden av lederen for den polske regjeringen. Så hvis dette spillet ble spilt med riktig forberedelse, bør vi i de kommende dagene forvente ytterligere erklæringer, som skulle samle en pool av en panserbataljon eller to.

NATOs generalsekretær har allerede ringt den ukrainske utenriksministeren og etter samtalen sa han at tiden er kritisk og at Alliansen bør sørge for mer og bedre utstyr. Hvis det er et svar eller en uttalelse som er koordinert med Dudas ord, er det et godt tegn. Tausheten til de vestlige partnerne ville være urovekkende ikke bare med tanke på å hjelpe Ukraina, men også Polens diplomatiske effektivitet – det ville bevise at presidenten hadde overskredet, gått ut av linjen, startet panserangrepet alene. Det er også derfor vi nå må se nøye på hva andre vil gjøre.

Les også: Hvorfor ser det plutselig ut som første verdenskrig