Undertegnet i 1992 trådte traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) i kraft i 1994. Den utvider EUs frihandelsområde til tre land i European Free Trade Association (EFTA).

EØS samler i dag 30 land: de 27 medlemmene av EU, pluss Island, Norge og Liechtenstein. Disse tre EFTA-medlemslandene ønsker ikke å bli med i EU. Innen EØS har de imidlertid en rekke fordeler og forpliktelser. Sveits, også medlem av EFTA, har signert, men ikke ratifisert, EØS-avtalen.

Hva tillater EØS?

Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet gir flere fordeler. Medlemmene drar nytte av EUs fire viktigste bevegelsesfriheter: varer, tjenester, kapital og mennesker. De anvender også EU-politikk på ulike områder: konkurranse, forbrukerbeskyttelse, utdanning samt politikk som oppstår direkte fra de 4 frihetene (transport, økonomisk og monetært samarbeid, energi, sosialt, helse, miljø, etc.). Rommet lar også medlemslandene dra nytte av visse europeiske programmer, for eksempel Erasmus+, forsknings- og innovasjonsprogrammet. Europas horisonteller det regionale Interreg-programmet.

EØS dekker imidlertid ikke alle EUs handlingsområder, og heller ikke alle dets politikk: Felles landbrukspolitikk (CAP), den felles valutaen, den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) og politi- og rettssamarbeid er ikke en del av det.

Hva er forpliktelsene til statene som slutter seg til EØS?

I bytte for å bli med i EØS, måtte deltakerlandene adoptere fellesskapets regelverk knyttet til områdene som omfattes av avtalen. Siden den gang må de regelmessig anvende deler av europeisk lovgivning og integrere visse EU-lover i sin nasjonale lovgivning.

Disse statene kan imidlertid bare handle før EUs beslutningsprosess. Når de blir konsultert om rettsakter (direktiver, forskrifter osv.), deltar de ikke i avstemningen av tekstene som de da er forpliktet til å anvende.

EØS-medlemslandene må også bidra til det europeiske budsjettet og godta det europeiske statsstøttekontrollregimet, som begrenser offentlige tilskudd til nasjonale selskaper for å fremme konkurranse.

Er Norge, Island og Liechtenstein fullt integrert i det europeiske markedet?

EØS tillater at de fire frihetene som ligger til grunn for EU, utvides til tre EFTA-land. indre marked Europeisk, og spesielt prinsippet om fri bevegelse av varer, som gir rett til ethvert EU-selskap til å eksportere sine produkter (unntatt landbruk og fiske) til disse landene.

EØS er imidlertid ikke en tollunion: Den felles ytre tariffen som gjelder ved EUs grenser påvirker ikke de tre andre landene, som fritt kan bestemme sine tolltariffer. Derfor opprettholdes tollgrensekontroll mellom EØS- og EU-land for varer og valuta. De tre landenes tilhørighet til verdensrommet. Schengen har imidlertid satt en stopper for identitetskontroller.

Den frie bevegelsen av personer, som gir rett til å reise og bosette seg i et hvilket som helst annet EU-land, gjelder kun for de tre EFTA-landene for ansatte arbeidstakere.

Hvem tar avgjørelsene innenfor EØS?

EØS har sine egne institusjoner, spesielt ansvarlige for å overvåke gjennomføringen av EU-lovgivningen til ikke-medlemsland. Der Europakommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan sørger for overholdelse av traktatene og forpliktelsene som følger av avtalen. Når lovgivningen om det indre marked er utvidet til å omfatte EØS- (og EFTA)-statene, sørger EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen for at den innarbeides og anvendes.

HAN EØS-komiteen, sammensatt av representanter for EU og de tre andre medlemslandene, fatter vedtak om innføring av europeisk lov til de tre EU/EFTA-landene. Når en europeisk lov som berører EØS endres, eller EU vedtar en ny lov, endrer komiteen det tilsvarende vedlegget til EØS-avtalen tilsvarende.

Normalt har EU-domstolen (CJEU) ansvaret for å prøve EU-land i saker om brudd på avtalen, mens EFTA-domstolen dømmer EUs medlemsland. Ved rettskonflikt mellom disse to domstolene er Fellesnemnda ansvarlig for å gripe inn for å løse tvisten.

Gjennom hele prosessen har Europaparlamentet og de nasjonale parlamentene i de tre andre EØS-landene er tett involvert i overvåkingen av avtalen. En felles parlamentarisk komité, som består av europeiske og nasjonale parlamentsmedlemmer, møtes to ganger i året for å sikre tilsyn.

Da det ble opprettet i 1994, samlet det europeiske økonomiske samarbeidsområdet de 12 EU-medlemslandene og 5 EFTA-stater: Østerrike, Finland, Sverige, Island og Norge. De tre første ble med i EU året etter, mens Liechtenstein ble med i EØS.

Med tre flere medlemsland enn EU, utvidet EØS seg deretter (2004, 2007 og 2013-2014) og kontraherte (Brexit i 2020) i samme tempo, for å nå 30 land i dag.

Hvorfor er ikke Sveits en del av EØS?

Sveits, som har vært medlem av EFTA siden opprettelsen, signerte også traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet i 1992. Men et lite flertall av befolkningen (50,3 %) stemte i en folkeavstemning mot landets deltakelse i dette området.

Imidlertid har konføderasjonen utviklet relasjoner med EU gjennom bilaterale avtaler (mer enn 120) for å opprettholde et partnerskap med området. Traktatene fra 2002 tillater fri bevegelse av personer og varer, samt åpning av de respektive markedene. Andre, signert i 2004, omhandler skatteregler, kampen mot svindel og smugling eller landets deltakelse i handelsavtaler. Schengen. Reforhandlingen av disse tallrike avtalene, med sikte på å oppnå én enkelt rammeavtale, ble avbrutt av Sveits i mai 2021, etter flere år med diskusjoner.