I begynnelsen av april 1940 vendte Tyskland seg mot de nøytrale skandinaviske landene: Danmark og Norge. Deres erobring var av avgjørende strategisk og økonomisk betydning for Hitler. Når det gjaldt Danmark, møtte ikke de tyske troppene nevneverdig motstand. Annerledes var det i Norge, hvor tyskerne ble tvunget til å kjempe harde kamper med de allierte troppene som hadde kommet til unnsetning.

Norge i krigsplanene til de allierte og det tredje riket

Norges strategiske plassering ble lagt merke til av både de allierte og Tyskland. Landet som ligger ved kysten av Norskehavet og Nordsjøen kunne brukes i konflikten på grunn av den praktiske kommunikasjonen og eksistensen av viktige marinebaser i området. I tillegg ble jernmalm fra Kiruna, Sverige, fraktet gjennom den frostfrie havnen i Narvik. Det tredje riket var spesielt avhengig av sine forsyninger.

De allierte planla både å utvinne norsk territorialfarvann, forhindre kontakt og transport av råvarer fra tyskerne, og å garnisonere deler av Norge og Sverige av de allierte styrkene. De skulle lande i Narvik-området og gå gjennom Sverige for å hjelpe til med å bekjempe Finland, som ble angrepet av Sovjetunionen i høst og stadig motsto inntrengerne og forsvarte sin uavhengighet. Både Norge og Sverige var motstandere av de allierte planene, og ønsket å forbli nøytrale i konflikten og dermed beskytte sitt territorium mot et tysk angrep.

Tyskerne var godt klar over betydningen av Norge og trusselen som en alliert okkupasjon av dette landet ville utgjøre for deres planer om videre krig. Av denne grunn ble det tatt en beslutning om å erobre dette landet som en del av «Weserübung»-operasjonen. Det var planlagt å fange strategiske punkter i landet, og deretter etablere en pro-tysk samarbeidsregjering. Dette ville sikre en permanent, sikker overføring av svensk malm til riket. Som en del av operasjonen var det også planlagt å okkupere Danmark som en slags bro til Norge og kontrollere de danske sundene.

Krigsutbrudd

Hitlers beslutning om å angripe Norge ble fremskyndet av hendelsen med det tyske skipet «Altmark», som fraktet britiske krigsfanger. I midten av februar 1940, da skipet var i norsk territorialfarvann, gikk britene om bord i det og frigjorde soldatene sine.

Det tyske angrepet var planlagt til 9. april 1940. Dagen før senket den polske ubåten ORP Orzeł transportskipet Rio de Janeiro. Om bord på dette tyske skipet, med kurs mot Norge, ble soldater fraktet, noe som bekreftet de allierte antakelsene om Hitlers krigsplaner. Britene begynte forberedelsene til å utvinne Norges territorialfarvann og begynte å organisere en ekspedisjonsstyrke, men det brøt ut krig før alle operasjoner var fullført.

Den 9. april 1940 invaderte tyske tropper Danmark og okkuperte landet på én dag. Tyskerne møtte liten motstand, selv om det var en overraskelse for dem. De forventet en helt passiv holdning av danskene. Okkupasjonen av Danmark var nært knyttet til angrepet på Norge, fordi det fra dette landets territorium var mulig å frakte tropper videre nordover. Det ga også kontroll over sundene som var inngangen til Østersjøen. Den tyske okkupasjonen av dette lille landet var ekstremt mild, noe som ble manifestert blant annet i viljen til å forbli i stedet for kongen av Danmark – Christian X.

Også 9. april startet tysk aksjon mot Norge. Landet ble angrepet fra vann, land og luft. Tyske tropper i styrken ca. 80-120 tusen. soldater ble kommandert av general Nikolaus von Falkenhorst, skaperen av «Weserübung»-operasjonen. Nordmennene klarte å tilkalle nesten dobbelt så mange styrker til våpen, i tillegg dårlig bevæpnet og uforberedt på en ny type krig. Den eneste sjansen for dem var alliert hjelp og kunnskap om det vanskelige norske terrenget.

Tyske suksesser

Tyskerne hadde en alliert i Vidkun Quisling, den norske lederen av fascistpartiet Nasjonal Samling. Han gikk inn for å gjøre landet avhengig av riket. Folk underordnet Quisling støttet tyske soldater fra starten av felttoget 9. april 1940.

Den dagen, om morgenen, landet tyske tropper de første landingene av general von Falkenhorsts 21. invasjonskorps. Luftbårne enheter tok kontroll over norske flyplasser, for eksempel i området til landets hovedstad, Oslo, noe som gjorde det mulig for det tyske Luftwaffe-flyvåpenet å effektivt føre krigføring. Innen 10. april klarte tyskerne å ta byer som Oslo, Narvik, Trondheim og Bergen. De led ganske mange tap. Nordmennene har kunnet senke den tunge krysseren Blucher.

Dette påvirket ikke skjebnen til kampanjen nevneverdig. Alliert hjelp viste seg å være utilstrekkelig. Landsettingen av enheter i Trondheimsområdet 14. april ble slått tilbake av tyskerne. Tilsvarende endte landingene på Namsos og Åndalsnes utført de påfølgende dagene i fiasko for de allierte. Etter en ukes kamp kom de sørlige og sentrale delene av Norge under fullstendig tysk kontroll.

Kampene fortsatte imidlertid nord i landet, blant annet i Narvik-området. En alliert ekspedisjonsstyrke landet i nærheten av denne livsviktige havnebyen i midten av april for å støtte den norske 6. infanteridivisjon, som stadig gjorde motstand mot tyskerne.

Slaget ved Narvik

De allierte innså at gjenerobringen av Narvik ville kutte Tysklands forsyning av jernmalm fra Kiruna, Sverige. Det ville også vært en viktig propagandaseier – den første seieren over riket i kamp på land. Aktivitetene som ble utført i dette området, også på vann, var preget av stahet. To sjøslag i Narvik-området (10. og 13. april) endte med seier til de allierte og senking av et stort antall fiendtlige skip.

Hovedmålet var imidlertid selve Narvik, og oppgaven med å gjenerobre ble betrodd blant andre polske soldater. I Frankrike ble den uavhengige Podhale Rifle Brigade opprettet under kommando av general Zygmunt Bohusz-Szyszka. Opprinnelig var det meningen at den skulle delta i kampene i Finland, men på grunn av fredsslutningen mellom det landet og Sovjetunionen, med samtykke fra den polske kommandoen, ble brigaden sendt til Norge. Den polske enheten ankom 8. mai. De første ukene var den forberedt på kampen om byen.

Det konsentriske allierte angrepet på Narvik begynte 27. mai. Polske enheter fanget de omkringliggende åsene på Ankenes-halvøya. Byen Nyborg ble også tatt, og tok en del av det tyske mannskapet fange. De allierte troppene møtte hovedsakelig fjellskytterne til general Eduard Dietl. 28. mai erobret nordmennene Narvik, og de neste dagene fortsatte sammenstøtene, som gjorde at tyskerne ble presset tilbake til grensen mot Sverige.

Seieren på Narvik ble ikke brukt skikkelig. Allerede før angrepet ble det tatt en beslutning om å evakuere de allierte troppene fra Norge for å hjelpe Frankrike, på hvis territorium kampene med Tyskland begynte. Narvik ble tatt til fange for å øke moralen, lære tyskerne en lekse og, når det gjelder polakker, motarbeide den nazistiske propagandaen om at den polske staten hadde sluttet å eksistere som et resultat av den seirende kampanjen som ble satt i gang i september 1939 sammen med Sovjetunionen .

Krigs epilog

Den vanskelige situasjonen til de allierte i Frankrike bestemte seg for å forlate ytterligere kamper i Norge. I slutten av mai startet evakueringen av allierte tropper fra Dunkerque, hvor de ble jamt av de fremrykkende tyskerne, noe som påvirket beslutningen om å gi støtte også av enheter som fortsatt kjemper i Narvik-området. Krigsteatret i Frankrike ble ansett som viktigere enn det norske. Av denne grunn ble ekspedisjonsstyrken, til tross for suksessen i Narvik, sendt tilbake. Etter evakueringen av de allierte troppene for å hjelpe kampen mot Frankrike, som endte 8. juni 1940 med tilbaketrekningen av de polske Podhale-innbyggerne, okkuperte tyskerne resten av Norge.

Den norske samarbeidsregjeringen tok makten i landet. Den ble ledet av Vikund Quisling, som overga seg fullstendig til tyskerne. I dag oppfattes det på en utvetydig negativ måte og betraktes med rette som et åpent symbol på svik og samarbeid. Samtidig ble strukturene til de norske emigrasjonsmyndighetene dannet i Vest-Europa. Kong Haakon rømte fra landet 7. juni 1940, ombord på det britiske skipet HMS Devonshire.

Det er verdt å understreke at også polske skip deltok i kampene i Norge. operert i norske farvann, f.eks. destroyerne Błyskawica, Grom eller Burza. Allierte tropper ble på sin side fraktet, for eksempel takket være cruiseskip som Chrobry, Piłsudski og Sobieski. Ikke alle skip kom uskadd fra disse operasjonene. På grunn av tyske angrep ble Chrobry og Grom senket. Minnet om den polske ødeleggeren er imidlertid fortsatt i live. Det er et monument tilegnet ham i Narvik, avduket i 1979. Det er også et musikkorps Groms Plass, som blant annet synger om begivenhetene i 1940

Tap

Kampene i Norge kostet om lag 5000 mennesker livet. tyskere og nesten 4000 allierte. 168 polakker døde – soldater fra den uavhengige Podhale Rifle Brigade og sjømenn. Mange skip ble senket. Tyskerne mistet 3 kryssere, 10 destroyere og 6 ubåter. De allierte kan regne tapet av et hangarskip (HMS Glorious), 2 kryssere, 10 destroyere og 6 ubåter som deres tap.