Les også: Frøprivatisering: den mystiske sveitsiske lobbyen fordømt i parlamentet

heidi.news — Vi er alltid imot industrifrø og bondefrø. Er disse to systemene nødvendigvis inkompatible?

Fulya Batur — Du bør vite at denne konfrontasjonen kan være svært forskjellig fra ett land til et annet, avhengig av den sosioøkonomiske og kulturelle konteksten, noen ganger til og med geografisk. I Afrika, Latin-Amerika, Asia eller til og med innenfor EU er koblingene og konfrontasjonene mellom industri- og bondefrøsystemer forskjellige.

Bondefrøsystemer står for 90 % av frøene som utveksles og dyrkes i verden, men bildet er veldig annerledes i Europa. I Tyskland og i de fleste europeiske land er de fleste gårder store og basert på en meget egnet produksjonsmodell for industrifrø. Bønder og ranchere (mange ganger økologiske) som er dedikert til diversifisering og bevaring av frø, i en mer sosial og fellesskapsdynamikk, forblir på sidelinjen. Landskapet er veldig annerledes i Romania, for eksempel, hvor gårder er mindre og bønder flere, eller til og med i fjellområder.

Hvorfor spesielt disse regionene?

I disse områdene er dyrkingsområdene mindre og frøene må tilpasse seg vanskeligere klima. Det er et lite attraktivt marked for frøindustrien, som generelt søker stordriftsfordeler. Det er innenfor disse forsømte markedene at bondefrøsystemer utvikles og vedlikeholdes i møte med industriens sjokkkraft, drevet av et regulatorisk rammeverk som har favorisert deres vekst. I hvert fall i Europa.

Dette er to forskjellige konsepter, forklarer Fulya Batur. Frøloven samler all lovgivning som gjelder frø:

«Dette komplekse settet med lover avgrenser hvordan noen kan bruke, utvikle, dyrke, utveksle eller bevare frø som ressurser … Det er en objektiv lov.»

For rettighetene til frø, «snakker vi om menneskerettighetene, anerkjent av FN for bønder og folk fra landlige samfunn, på frø», forklarer advokaten.

Og forskeren understreker at disse to forestillingene har punkter med konvergens og divergens. For eksempel åndsverk som ville komme i konflikt med FNs erklæring om bøndenes rettighetersom garanterer «retten til å lagre, bruke, bytte og selge sine avlingsfrø eller formeringsmateriale».

Har du et eksempel på en annen dynamikk?

Hvis vi tar Sørøst-Asia, som India, Vietnam… er vi ikke i den modellen i det hele tatt. Bøndene er alltid majoriteten, og industrien er minoriteten. Styrkebalansen er veldig forskjellig.

Ser vi imidlertid en økende etablering av industrifrø i disse landene?

Klar. Det er et skifte i maktbalansen, drevet av stater med stor industri, som EU og Sveits. I forhandlingene om frihandelsavtaler utført av disse to aktørene, går forslagene som presenteres alltid i retning av frøindustrien. For eksempel, EU spør stadig deres handelspartnere for å bli medlem av Union for the Protection of New Varieties of Plants (UPOV). Selv i små land som er 90 % avhengig av bondejordbruk og praktisk talt ikke har noen frøindustri. Små land som Filippinene blir presset mot en industriell frømodell, til skade for et stort antall bønder.

Les også: Utsetter eierskap til plantefrø fattige land i fare?

Jeg liker ikke å si at produsenter er demoner, det er fornuftig for dem å utvikle ensartede varianter som de kan selge til flest mulig. Men det er opp til staten og offentlig politikk å analysere effektene av denne logikken, aktivt støtte bondefrøsystemer og kreve innsats for å bevare avlingsmangfoldet. Og ikke bare i kjølte banker, ex situsom i Norge, men i åkre og hager, på stedet, slik at frøene opprettholder sin sosiokulturelle rikdom og tilpasser seg klimaendringer.

Et element å legge til, for å fullføre?

Det er mye snakk om åndsverk, det være seg patenter eller plantesorter, men det er mange andre lover som hindrer realiseringen av bøndenes frørettigheter. Det er absolutt nødvendig å øke vår kunnskap om bondefrøsystemer, for å omgi dem med et adekvat lovgivningsmessig rammeverk, beskytte dem mot enhver misbruk (biopiratvirksomhet) eller forurensning, og anerkjenne deres bidrag til ulike miljøproblemer (men også sosiale) problemer. mål som statene har satt seg, og som lar dem utvikle seg.

Artikkel produsert i samarbeid med festivalen Días de la cultura gastronomica.