Professor Elise Kleivane fra Institutt for lingvistikk og skandinaviske studier ved Universitetet i Oslo har spesialisert seg på gammelnorsk. Sammen med doktorgradsstudent Johan Bollaert undersøkte hun inskripsjoner der runer og latinske bokstaver ble brukt samtidig.
Skrift dukker opp i det som nå er Norge rundt 100 e.Kr. Den gang dominerte muntlig kommunikasjon, men skrivingen ble gjort i runer på tre, metall eller stein. Ser man på hva som har overlevd, ser det ut til at runeskrift ble brukt i begrenset grad. Vi kan finne korte inskripsjoner på smykker eller verdifulle gjenstander, vanligvis navn. Det ble nok brukt mer materialer da enn vi har funnet. De skrev på bjørkebark, sand eller tresier Kleivane.
I vikingtiden var skrevne tekster korte. Det mest kjente eksemplet er gravsteiner, som brukte standardformler om den avdøde personen. Alt endret seg rundt år 1000, da kristendommen begynte å spre seg i Norge, og med det latin. Folk begynte å skrive mer, også med runersier forskeren.
Innbyggerne i det som nå er Norge hadde økende kontakter med omverdenen. De ble kjent med kristne land og så hvordan samfunnet var organisert. Da kristendommen og dens kultur, inkludert skriftkulturen, nådde dem, endret mange ting seg, inkludert betydningen av å skrive. Folk så hva de kunne skrive og hva som skjedde når de skrev. Dette ser ut til å være det som ga skrift, inkludert runeskrift, dens sanne betydning.
Man kunne forvente at de relativt lite brukte runene raskt ville forsvinne i en tid da kristendommen spredte seg med egen skrift, kirkeinstitusjon og sentralisering av kongemakten. I middelalderen, spesielt på topp, fant vi runer overalt. Å skrive meldinger på pinner er i ferd med å bli en hverdagslig begivenhet. Det var også skrifter om ting som skulle ha magiske eller helbredende egenskaper. Vi finner bønner og trollformler. Mange tekster ble skrevet med runer og det latinske alfabetet, og inskripsjoner ble skrevet både på gammelnorsk og latin.
I løpet av denne perioden er blandingen av både alfabeter og språk synlig. De ble brukt til de samme tingene, men visse trender var synlige. Gammelnorsk var morsmålet, latin var det lærte språket. Under visse omstendigheter var det mer hensiktsmessig å bruke latinsier professor Kleivane.
Latin ble selvfølgelig brukt i kirken og prester og høytstående embetsmenn kunne latin. Dette er imidlertid et forenklet bilde. I vitenskapelige arbeider og i søken etter norsk nasjonal identitet er det en tendens til å oppfatte latin som et undertrykkelsesspråk. Men når vi ser på bruken av latin ser vi at dette er et falskt bildehan legger til.
Alle lærte den apostoliske trosbekjennelsen [najwcześniejsze wyznanie wiary Kościoła katolickiego – red.], faren vår Om Hei Maria. Alle disse bønnene er skrevet på gammelnorsk, noe som indikerer at oversettelse av bønnene ikke var forbudt. Men, antar Kleivane, var det mange som ønsket å kunne dem på latin. De trodde nok at det var det rette å gjøre og at bønn var riktigere, kraftigere på latin.
Det er åpenbart for den lærde at folk brukte runer eller latinske bokstaver avhengig av tekstens funksjon. Noen ganger finner man imidlertid overraskende inskripsjoner der begge alfabetene er blandet.
Et slikt eksempel er en gravstein funnet i Trøndelag kommune. Innskriften på steinen begynner i det latinske alfabetet på gammelnorsk. På et tidspunkt i ordet faþer (far) har vi bokstaven þ (torn), som ikke forekommer i det latinske alfabetet. Og fra det øyeblikket er resten av inskripsjonene skrevet med runer. Forskeren kan ikke forklare en slik endring. Etter hennes mening måtte innskriften planlegges på denne måten. Du kan ikke skjære ut en inskripsjon i en stein uten å vite på forhånd hvordan du skal fullføre densier.
Et annet eksempel hun studerer er psalteren fra bygda Kvikne Det er en inskripsjon på omslaget der runer og latinske bokstaver er blandet. Alle «k»-er unntatt én er skrevet i det latinske alfabetet. Resten av inskripsjonen består av runer. Selve psalteren er skrevet på latin i det latinske alfabetet, og på omslaget har vi en annen inskripsjon på gammelnorsk, men skrevet helt i det latinske alfabetet. Slike blandede bildetekster kan tyde på at folk var veldig bevisste på effekten de ønsket å oppnå. Runer ble ofte brukt til korte, mer spontane meldinger, latinske bokstaver finnes hovedsakelig i lengre tekster som var ment å vare lenger.
I følge Kleivane indikerer blandingen av skriftsystemer både eksistensen av en tospråklig kultur og den utbredte kunnskapen om latin, i hvert fall i minimal grad. Latin er ikke svart magi. Det kan læres. Og mange kjente henne i det minste litt. Jeg tror vi undervurderer disse menneskene i denne forbindelse. Og også når det gjelder leseferdigheter. La oss forestille oss at vi har en Hei Maria skrevet på alteret. Når vi lytter til bønnen, vil vi etter en tid begynne å gjenkjenne det som står skrevet. Det er tross alt slik barn lærer å lesesier Kleivane.
Til tross for dette ble latin aldri hovedspråket for innbyggerne i Norge. Dette kan skje, men norsk og latin er så strukturelt fjerne at det er vanskelig å se for seg at de smelter sammen for å skape et nytt språk. Dessuten, da latin kom hit, var det ikke lenger noens morsmål. Andre europeiske språk har allerede dukket opp, som spansk, fransk og italiensk. De utviklet seg fra latin. Men de folkene som ble latinisert i romertiden har en helt annen språkhistorieforklarer forskeren.
Runer gikk gradvis ut av bruk. De siste eksemplene på deres bruk kommer fra slutten av 1400-tallet. De var gjenstand for forskning i nordisk sammenheng og vakte oppsikt hos filologer. Innskriftene som Kleivane tok for seg var tidligere kjent og studert, men alfabetet de ble skrevet med var ikke studert. Latin og dets alfabet finnes over hele Europa, så det ble bestemt at det ikke var noen vits i å studere dem her, da de ikke ville fortelle oss noe nytt. Men det er helt motsatt! Når vi ser på dem som en kilde til språkhistorie, kan vi lære mange ting om utviklingen av samtidens skriftkultur.
Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd
