I europeernes øyne var det imitasjoner om bord der i Middelhavet

De som følger med på nyhetene og talkshowene på TV har etter hvert lært alt om den skjebnesvangre opplevelsen av ubåten som gikk for å ta en titt på Titanic med fem passasjerer. Professorer i arkeologi dukket opp på skjermen, dykkere og sjøoffiserer. Media sympatiserte i stor grad. Vi har således på mange måter blitt holdt orientert om dette inntoget i en massegrav, som – så vidt vi vet – i dag er fratatt hvilen etter mer enn et århundre på havets bunn.

Det har gjentatte ganger blitt påpekt at det er en sterk kontrast til måten forliset av denne fiskebåten som frakter 500 flyktninger i Middelhavet håndteres på. Ingen ekspert har beskrevet hva som skjedde i lasterommene da skipet sank: Det ville ha vært hundrevis av kvinner og barn. Det var et spørsmål om mistanke. Det ble behandlet som en tragisk industriulykke av den typen som skjer. Vi har ikke fått noen opplysninger om type fartøy. Ingen erfarne fisker kom for å fortelle oss om konstruksjonen av denne typen båter og risikoen de løper. Ingen fortalte oss hvordan vi skal holde et slikt lastet skip på kurs og hva slags navigasjonsutstyr du trenger til det. Eller hva slags maskin den sannsynligvis inneholdt. Spørsmål som ble diskutert i detalj ved ubåten.

Spørsmålet er hvorfor. Av og til rapporteres det om synkende ferger i Bangladesh eller Filippinene med titalls til hundrevis av ofre. Det følger vi heller ikke med anstrengt oppmerksomhet. Så du kan si: det skjedde veldig langt unna på den andre siden av jorden. Vi bryr oss mer om spikeren i vår egen fot enn om et forlis tusenvis av mil unna. Slik er mannen. Imidlertid sank denne fiskebåten med fem hundre flyktninger på vårt eget kontinent, ikke så langt fra sofaene våre som denne Titanic-ubåten. Det må være en annen grunn. Årsaken er at de fleste om bord i denne fiskebåten ser ut til å være pakistanere. I våre øyne er ikke disse menneskene verdt så mye, i hvert fall ikke like mye som de fem personene ombord på denne ubåten, inkludert en milliardær. Tankene går nå til når i det minste våre eliter delte menneskeheten i mer og mindre verdifulle mennesker. Det av slavene ble uttrykt i penger. Loven nektet dem inntil Johannes van den Bosch satte en stopper for dette i ca. 1828, en personlighet og om de omkom så var det skader som ble oppgitt til forsikringen med en egenandel på 15 %. Ta for eksempel slaveskipet Leusden hvis mannskap slo ned lukene da hun var på randen av å omkomme. Seks hundre slaver omkom. Sjømennene kom kort tilbake til det synkende skipet for å bringe 26 kilo gull om bord i sikkerhet. De fikk da en belønning for det.

Eller ta slavene på Rotterdam-skipet Neptunus. Når opprøret truer med å mislykkes, vil de heller sprenge kruttønnen enn å bli tatt til fange. Fire hundre døde. Denne typen hendelser har vært tatt for gitt i svært lang tid. Først de siste årene har det blitt viet seriøs oppmerksomhet til det, eller rettere sagt: denne oppmerksomheten har blitt tvunget.

De var ikke slaver på en fiskebåt i Middelhavet, men ellers er reaksjonene på katastrofen i Middelhavet mer i tråd med følelsene som Neptun- og Leusden-sakene vakte den gang.

Ingen slaver på dette skipet? Man lurer på hvor mange av de om bord, når de en gang gikk i land i Europa, ville havne i en slags gjeldsbinding for å betale tilbake kryssingen av Middelhavet med renter. Uansett skjer det med mange nigerianske jenter som blir fraktet til Europa via smuglerruter. De tvinges til prostitusjon. Hvordan det fungerer kan du se i Netflix-filmen Glede. Fra tid til annen kommer det nyheter om enslige mindreårige som forsvinner sporløst fra sentre for asylsøkere. Få mennesker bekymrer seg over dette og lurer på hvem sine hender disse tenåringene vil falle i.

Ellers ville flertallet av menneskene om bord ha befunnet seg i svært prekære omstendigheter der lydighet og gleden ved å spille var avgjørende for deres overlevelse.

Publikum bryr seg ikke. Slik har det vært i flere århundrer nå. På denne fiskebåten var det imitasjoner, akkurat som på slaveskipene på den tiden.

For øvrig er jeg av den oppfatning at tilleggsskandalen ikke bør forsvinne fra offentligheten, like lite som naturgasssaken i Groningen.

Lytte Minnepalasset, Han van der Horst og John Knieriems ukentlige podcast om politikk og historie. Nå: Ruttes skumringsår sammenlignet med andre statsministres.