I lang tid, hver kveld, gikk de opp på rommet sitt for å skru på lampen, som de så slo av ved leggetid. De trakk for gardinene når midnattssolen skinte om sommeren og når nordlyset i de mørkeste månedene lyste opp himmelen. De satt på sengen hans, strøk hendene gjennom klærne hans, i skapet, mens årstidene gikk forbi på den andre siden av vinduet. På skrivebordet hans fant de tre tallerkener. På en av dem var det skrevet «Rødt og stolt av det.» På den andre: «Nei til rasisme». I den tredje, symbolet på Young Labour League, med hvite bokstaver på rød bakgrunn: AUF.
18-åringen hadde vokst så mye at moren fryktet at hodet hans skulle få problemer med å få plass i kisten. Han hadde på seg sin første dress, som de nettopp hadde kjøpt sammen den sommeren. En måned senere hadde moren festet merkene til stoffet. Rundt kroppen ble det blå arket ferdigstilt rett før avreise til sommerleir. Det var han som ba moren strikke dette arket til ham, da han forberedte seg på å reise hjemmefra for å fullføre siste året på videregående i Tromsø, Nord-Norge. Moren satt foran vevstolen og lot tankene vandre etter arbeidet. Hun ble veldig glad da sønnen fortalte henne at han ville at hun skulle lage et linlaken til ham. Blå, blå som himmelen, svarte han da hun spurte ham fargen.
22. juli 2011 var Anders Kristiansen på Utoya-leiren, hvor han voktet. «Noe rart skjer»han hadde sagt da han hørte over walkie-talkie at en politimann hadde landet på øya. Og han gikk for å se. Hans siste ord var «Løp! Ikke se deg tilbake!» Vi fant ham på kjærlighetens vei, sammen med ti ledsagere, med armen rundt en jente med langt, krøllete hår.
Etter massakren fulgte jeg familien Kristiansen i flere år for boken min, foran [“L’Un de nous “, non traduit en français]. Jeg hadde med egne øyne sett avgrunnen som ofrenes familier ville bli kastet ned i resten av livet. Anders sin mor, Gerd, hadde fått meg til å forstå hvor mørk, kald og ensom denne avgrunnen var.
Under våre turer i snøen, rundt Bardu, langt utenfor polarsirkelen, så jeg med egne øyne den mest uutholdelige smerten av alle: tapet av et barn. I en viss forstand representerer et barns død glemsel, for oss som ikke er dets foreldre. Vi drar avgrunnen til det dypeste, vi feier det hele bort og så ser vi andre steder. Tiden skaper et stort gap mellom de som fortsatt sørger over sine døde og de som ikke gjør det.
Mens jeg jobbet med boken min, forsto jeg at smerte ønsker å bli sett, snakket om, gjenkjent. Og likevel, forrige uke skalv jeg ved tanken på å ringe Gerd: så mange år hadde gått siden forrige samtale. Gerd, som hadde lært meg at den verste krenkelsen man kunne gjøre mot en sørgende mor var å ikke nevne noen som ikke lenger var der, nesten som om han aldri hadde eksistert. Vi unngår temaet i frykt for å såre foreldre enda mer, uten å innse at et slikt tap er så uforholdsmessig at det også kan ønske oss velkommen i armene.
Da jeg ringte henne, var Gerd i en butikk. Hun fikk plassert et bronsehjerte på graven til Anders på årsdagen for hans død, og ba meg ringe henne senere.
I årevis forble smertene hans preget av raseri. Hva hadde de hemmelige tjenestene, politiet, vaktene gjort? Hun raste over roser som hedret ofrene og hjertene på Facebook, for det enkle faktum at hun ikke kunne rope sin smerte i et samfunn som håndhever det hun kaller «verdig oppførsel».
«Marxistisk jeger»
«Dette er et statskupp»Breivik hadde fortalt politimannen som hadde festet ham til bakken da han til slutt ble tatt til fange på øya. Massakren varte i mer enn en time. Døde tenåringer overalt. «Marxistisk jeger,» proklamerte merket han bar på brystet.
Mens han ble avhørt, var flere offiserer opptatt med å lete etter overlevende. En politimann pekte på partneren til Anders, Viljar Hanssen, som lå på bakken i en blodpøl.
Viljars hode var i stykker, en del av hjernen stakk ut fra skallen. Politimannen tok pulsen, satte hjernen tilbake i den knuste hodeskallen og pakket hodet inn i en klut. Deretter ba han en overlevende om å holde Viljars hode for å «holde ham i live». Ti dager senere våknet 17-åringen fra koma uten et øye og en finger.
Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd