Søndag kveld på Gjett hvem? 2022 i TivoliVredenburg lover å bli variert. Det går fra ekstremer, til stillhet, til folk, til pop, til afrikansk musikk og tilbake til ekstreme lyder. En lang kveld, men selvfølgelig er det mye å oppdage og fremfor alt å nyte!

Hovedrommet er stappfullt ved starten av den spanske komponisten Marina Herlop. Tidligere kunne man fortsatt legge den i boksen med eksperimentell folk, med innslag av kammermusikk. Piano og vokal var i fokus, men ofte var det også rom for orkestrering. Men så er det veldig annerledes Pripyat, hans nye album på den eksperimentelle PAN-etiketten. Backing vokal hjelper henne å tolke den overveldende vokallabyrinten av polyfoni. Som for øvrig i Björkiansk stil består for det meste av oppdiktede ord og lyder. Så ser vi noe annet: en bærbar PC og et batteri av effekter og synthesizere. Disse manipulerer vokalen – hakker dem opp eller lager repeterende looper. De samme synthene og effektene brukes også til å blande vrengende, sprettende elektroniske beats med piano og vokal. I tillegg er det god plass til trommer og perkusjon. Seeren vil bli overrasket av et cover av Kenji Kawais Ghost in The Shell Theme. Et fint øyeblikk for fans av japanske animasjonsfilmer. Kort sagt: et flott avspark for denne kvelden. Mat for Björk- og Juana Molina-fans, for eksempel. Selv om den elektroniske påvirkningen kunne vært litt sterkere og mer dominerende.

Etter en lengre pause for å spise og drikke, er det tid for den norske trioen Supersilent! Det er Arve Henriksen på trompet og vokal, Ståle Storløkken på keyboard og Helge «Deathprod» Stein for støy, droner og alle mulige effekter. Lever de opp til navnet sitt, er det virkelig «superstille»? Jeg tuller selvfølgelig, men ja, noen ganger er det det. Vakkert stille passasjer med diskret nyansert improvisasjon full av jazztrompet, romlige synther og stille droner sørger for herlige øyeblikk av avslapning i det improviserte ensemblet. Men hvis han må slå hardt, så slår han knallhardt. Gode ​​nåde! Bygden av ville trompeter, kosmisk krautrock på orgel og grove droner og øredøvende støy er nådeløs. Innimellom vil du nesten glemme at vi også hører pastorsanger. Rommet vibrerer, vi kjenner på ribbeina og begynner øyelokket virkelig å vibrere? Herrene viser hovedsakelig en stor leksjon i dynamikk – fra orkanstyrke til stillhet og tilbake igjen. Noen ganger lage musikk vakkert, for så å riste, riste og glitching, hvining med de sprøeste lydene. «Ikke for alle»-etiketten gjelder tydelig her og det i utgangspunktet travle lokalet blir fort litt tommere. Forståelig, men for amatørene av mer ekstrem improvisasjon er det en fornøyelse.

Med en drink til kan du sitte i Ronda Room, hvor DJ-en spilte dub-musikk hele kvelden – tenk for eksempel Lee Scratch Perry. Det gjør absolutt ikke ventetiden på Panda Bear og Sonic Boom (Spacemen 3, Spectrum) kjedelig. Innredningen til 2 er nøktern: en dekor med svevende grafikk, to mikrofoner, effekter, synther og litt perkusjon. Rettferdig er rettferdig, hvis du kjenner materialet deres, vet du som lytter hva du kan forvente. Men det er ikke en dårlig ting, for for å være ærlig, er sommerens popøyeblikk med vridde sampler og Beach Boys-påvirkninger like fornøyelig etter all den eksperimentelle volden fra de forrige aktene. Den utmerkede vokalharmonien mellom den mer pastorale Panda Bear og den mørke klingende Sonic Boom er slående. Håndklapp utplassert med entusiasme er smittsomt og selv fløyter spiller en stor rolle. Bare fordi det er mulig. En fin dose avslappet og trippy positiv energi. Noe som kan bli litt kjedelig på grunn av jevnheten i lyden deres. Inntil det i tillegget plutselig blir tatt nok tid til Pandas psych-pop-epos Skjør.

Ulempen med The Guess Who? er at du faktisk ikke kan se handlinger. Absolutt ikke hvis bandet som spiller neste også nyter en viss popularitet. Så, etter Panda Bear og Sonic Boom, var det ikke et alternativ å flytte til det britiske romrock-kollektivet GNOD. Til det er køen ved Pandora’s Gate rett og slett for lang. Deretter befinner vi oss i Grote Zaal, der den Grammy-vinnende maliske sangeren Oumou Sangaré og bandet hennes rocker taket av taket. En god dose rock, funk og soul går gjennom den. Afroblues-tradisjonen til hans landsmann Ali Farka Touré er heller ikke glemt. En fantastisk balanse mellom vakkert rørende historier om hjemlandet hans, et snev av sosiopolitisk kritikk og rett og slett fantastisk dans. Smittsomt og for en handling der undertegnede gikk inn blind og uten forkunnskaper, det var bare veldig kult!

Rask retur til Ronda, for Kevin Martins The Bug. Entusiasten vet hva han kan forvente og får det: Martin bak et stort DJ-sett/lydsystemoppsett, mange røykmaskiner og rapperne Logan, Flowdan og sangeren Dis Fig for vokal. Martin styrer helheten, det vil si en kombinasjon av beats, basser, subbasser, støy, synth-linjer og sampler. Raps og vokal faller på den. Dette skaper hans velkjente stilblanding av jungel, grime, hip-hop og industrial og dancehall. For eksempel har vi allerede sett Logan og Flowdan. Begge utfyller hverandre perfekt med rap og har materiale fra fjorårets album Brann jobbe med. Lavt, klønete, men ganske ofte også veldig raskt, trekkes det i lytteren. Likevel mangler det mye nyanser i den generelle lyden. Det er riktignok akkurat det man forventer av en dub and grime krass kveld, men det er nettopp nyansen mellom bass, støy og syntharbeid Martin noen ganger har justert bedre. Synd, spesielt siden Dis Figs mer avslappede drømmende åpningslåter fortsatt kommer godt ut. Uansett, det er en fin forandring fra den senere dunkingen og får deg til å innse at samarbeids-EPen heter I blått fortsatt veldig sterk. Vel, vi sutrer kanskje, men det er derfor vi reviderer, er det ikke? Det var energisk og tøft også! Slik avsluttes denne svært travle, men også veldig varierte høytidssøndagen med stil. Ugle!

Bilder: The Bug – Tim van Veen, Supersilent – ​​Maarten Mooijman, Oumou Sangaré – Jelmer de Haas