Afrikanere vet hvordan de skal betale tilbake humanitær hjelp, og også økonomisk hjelp. Nemlig når de hørte at Norge har vinter en gang i året (den tiden på året), ble de veldig skremt (rett etter at de fant ut hva det var). Så de bestemte seg for å organisere en samling av radiatorer for å sende dem nordover. De samlet artister, skrev en sang, filmet en video og det var det! Det gikk på lufta.

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=oJLqyuxm96k

Bak hele aksjonen står norske medlemmer av den norske organisasjonen, SAIH, som samler norske studenter og vitenskapelig ansatte. www.spiegel.de du kan lese et intervju med presidenten for denne organisasjonen, 33 år gamle Erik Schreiner Evans. Hele kampanjen er selvsagt ikke rettet mot å presse penger, men på å latterliggjøre stereotypier skapt i media om den økonomiske og sosiale situasjonen i Afrika. Det flere minutter lange klippet viser scener fra Norge, like dramatisk som bildene av Afrika vanligvis vises i europeiske medier. Et sted på en landlig, isete sti går en gutt, skjelver av kulde, de nummede føttene hans sprer seg til sidene, vinden gjør jakken til et seil. Men de modige innbyggerne på kontinentet smiler og bærer varmeovnene, som snart vil nå polarsirkelen og hele verden vil bli fylt med varme, fred og generell tilfredshet. Akkurat som i polske PAH-reklamer av typen «kjøp deg vann, og i Sudan får de en sykkel eller en brønn» (avhengig av hva de tegner), der de alltid må vise barn med svulmende øyne som løfter hendene etter en kopp av vann og en tannløs gammel mann med en pinne, som fluer flyr rundt, og i grunnen blide hvite mennesker som graver en brønn og i morgen, eller i overmorgen, vil de forandre skjebnen til disse stakkarene.

Jeg anser handlingen som vellykket. Latterlig, godt skreddersydd. Imidlertid ser jeg det mer som en hån mot humanitære handlinger enn et misvisende bilde av det svarte kontinentet på det andre.

Uganda

Ikke noe ekstraordinært. Borgerkrigen er over, fattigdom, lagdeling. En liten by, et stort hovedkvarter for en humanitær organisasjon. Unge mennesker, frivillige, for det meste studenter fra Europa på to- eller tre måneders utveksling, utplassert til nærliggende landsbyer og grender. Koordinerende arbeidere, rundt førti, for det meste kvinner, noen gale gutter i jeans. Frivillige i felten, organiserer skoler. Fordi det ikke er skoler, på grunn av fattigdom, på grunn av små byer. Folk bor i gjørmehytter. Og utdanning er viktig. Et titalls personer kommer til undervisningen. For få. Hvorfor går ikke sønnen din, utdanning er viktig, det er det? Han jobber i marka. Han har ingenting å spise, han må. Men utdanning, utdanning er viktig. Men vi foretrekker å spise. Så hvorfor går du på skolen, du, som vi ser her? For det er alltid noe. Du kan ta en penn eller stjele en sko. Men utdanning, utdanning er viktig. Etter at jeg fyller 15 år får jeg uansett ikke komme. Men du kan gå til byen, det er en skole i byen. Det er langt fra byen, det er ingen penger, hvorfor? Å ha et yrke, en god jobb. Hvorfor jobbe? Hver dag gir de deg kassava med bønner, ikke langt der, en organisasjon fra Europa.

Sudan

Flyktningleir. Fire forskjellige stammer, bundet sammen av et utett gjerde. Et lag kommer, vi skal bygge brønner. Ok. Teamet fra Europa skal velge en styreleder, hovedbrønnarbeideren og en vedlikeholdsarbeider med bruksanvisning. De skal ta bilder til neste års kampanje. Bare vær glad, vær glad. Barn, tegn fru Karolina som deler ut flasker med vann. Barn tegner, blitsen går av. Ok, det er en brønn, bare ikke la de geitene tisse her, for vannet vil bli forurenset og det blir ikke vann igjen. Og du? Du vil på en eller annen måte komme til enighet, ikke sant, herr styreleder? Du har kjempet kriger i årevis, men nå så vel… på en eller annen måte vil det ordne seg. Vel, vi går, bare ikke la den geiten tisse her og ikke krangle. Om en uke sender vi en sykkel, du har en sykkel. Formann – en brukket nese og et sprukket kragebein, den viktigste brønnarbeideren er dekket av blåmerker og hånden er hoven, og vedlikeholdsarbeideren løp ut i skogen. Sist gang de så en brønn var da fem tenåringer kjempet med beslagene. Og så tidligere tisset en geit på den og en fyr som ble sint på alle. Vi solgte en sykkel for deler for noen vannskinn, fordi det er langt og farlig å gå til elva.

Kongo

Misjonshytte. Hvite, europeere, belgiere. De kom for å snakke om Jesus. Og det gjør de. Svarte kommer til dem for å lytte, eller ikke for å lytte. Det handler hovedsakelig om linsesuppe og noen få sandaler som kom fra folk med god vilje fra Europa. De hører egentlig ikke etter, fordi de ber til en stein. Hei! Hva slags ordre er dette! Og finnes det en kugud i Europa? Nei, det er bare én gud. For alt. Tull! Det må finnes en kugud, han er den viktigste! Uten en kugud snakker vi ikke! De snudde seg og gikk for å selge sandaler på markedet.

Dette er nok hovedregelen for gaver. Folk vet ikke hvordan de skal bruke dem godt. Se på nesten nye sosiale boliger som faller fra hverandre, lottogevinster bortkastet på seks måneder, eller tenåringer som krasjet biler fra foreldrene sine. Vi vet ikke hvordan vi skal hjelpe hverandre, i Europa. Vi snakker om de mentale forskjellene mellom oss og våre egne landsmenn, og likevel påtar vi oss ivrig å hjelpe Afrika, der mennesker er så abstrakt forskjellige at vi ikke engang kan forestille oss, enn si forstå deres oppførsel og utlede hva de virkelig trenger. Vi snakker om hungersnød og kriger som vi ikke forstår. Vi bygger noen brønner, overrasket over at de faller i ruiner. Vi sier at vi skylder dem for apartheid og kolonisering, uten å se at alle våre humanitære handlinger er en sekundær kolonisering, rettet mot å gjøre dem til svarte europeere, i vårt bilde og likhet. Vi ønsker å gjøre forretninger med dem, sette oss i rollen som lærer og «gjøre en tjeneste» – «ja, jeg skal selge deg en mobiltelefon hvis du ikke setter opposisjonen i fengsel», «ja, vi kjøper kaffe fra deg, men først må du ha parlament og paritet og maksimalt 1 % analfabetisme». Det er derfor Afrika anser kineserne som en bedre forretningspartner, da de rett og slett ønsker å handle, og ikke fortelle oss hva som er bra og hva som er dårlig, hva som er tillatt og ikke. Humanitær hjelp er flott, for hvem vil vel ikke ha sandaler til noen bilder og en sykkel i 5 minutter om Jesus, men kravene om systemiske endringer i bytte mot muligheten for å inngå en avtale er ganske morsomme. Har noen sett en kraftverkseier si til en fabrikkeier «ja, jeg skal koble deg til strøm, som du betaler meg normalpris for, hvis bare du forsikrer alle dine ansatte», og eieren samtykker til det, å ha en annen kraftverk ved siden av som ikke stiller noen betingelser, bare kaller inn en montør og dagen etter drar en kabel gjennom hele fabrikken?

Jeg lurer på hvordan de skal frakte disse radiatorene til Norge?

Krystyna Szurowska