Skattemilliardærer? «Et tiltak for enkelt til å løse et komplisert problem», ifølge François Lenglet

En global ISF: dette er hva en ekspertrapport om beskatning tilbyr oss. En skatt på 2 % på formuen til de 2500 milliardærene i verden, som vil bringe inn rundt 200 milliarder euro per år. Dette er forslaget fra European Tax Observatory, en tenketank finansiert av næringsstiftelser, EU-kommisjonen og Norge. En tenketank basert i Paris, ledet av en eminent fransk økonom, Gabriel Zucman.

Nøkkelargumentet til våre eksperter, som er udiskutabelt, er et problematisk innfall i skattesystemene våre. Milliardærer betaler, i forhold til inntekten, mye mindre skatt enn middelklassen, opptil halvparten så mye. Dette gjelder spesielt i Frankrike. Dette er delvis forklart av struktur av avgifter.

Andelen moms betalt av noen som tjener 2000 euro netto per måned er mye høyere enn for en som tjener 2 millioner per måned, fordi sistnevnte ikke bruker hele inntekten. Det samme gjelder sosiale avgifter. Men det er ikke bare det. Det er alt en haug med tips som lar de superrike, hvis inntekter kommer fra utbytte fra selskapene de eier, redusere regningen betraktelig.

Hvorfor tillater vi slike smutthull?

Det er et spørsmål om maktbalanse. De fleste stater vurderer det bedre å ha disse milliardærene hjemme, på deres jord, med virksomhetene sine og jobbene de har skapt, selv om det betyr tap av skatteinntekter. Ellers flyr milliardærer bort som duer skremt av et skudd. Dette er grunnen til at Emmanuel Macron avskaffet ISF i 2018. Dette senket faktisk skattesatsen på de rike i Frankrike.

Disse ekspertene har derfor rett i å oppfordre til en rebalansering, men bør det gjøres med en formuesskatt, som risikerer indirekte å straffe selskapene som eies av disse gründerne eller disse aksjonærene? Og hvorfor ble milliardterskelen valgt? Hvorfor ikke i stedet takle beskatning av de høyeste inntektene, ved å redusere gapet med middelklassen, og gjenopprette det vi kaller skatteprogressivitet? Forslaget har den ulempen at det er et for enkelt tiltak til å løse et komplisert problem. Det er et symbol. Men det har fordelen av å trekke oppmerksomheten mot denne forskjellen i skattesatsene.

Ville dette være gjennomførbart?

Vi er fristet til å si nei, med mindre det var globalt, som er nettopp det forfatterne foreslår, for å gjøre skatteeksil unødvendig. Men inntil alle land er enige om et slikt tiltak, vil kyllingene ha tenner… Bortsett fra, heter det i Observatoriets rapport, at vi har oppnådd tilnærmet enstemmighet om minsteskatt for bedrifter, 140 land. Og den skatteunndragelsen har blitt alvorlig komplisert av nyere internasjonale avtaler, som sørger for utveksling av bankdata mellom land.

Der har de et poeng, bortsett fra at det som var avgjørende for skatteparadisene var amerikansk press på Sveits, tidligere det største skatteparadiset i verden, som startet det hele. Det er ikke noe slikt i dag på formuesskatten. Når det gjelder å komme i gang med en liten gruppe land i håp om å trekke de andre inn, ville det være veldig risikabelt. Foregangslandene risikerer å se sine store formuer glippe.

Redaksjonen anbefaler

Nyheter fra RTL-redaksjonen i din innboks.

Bruk din RTL-konto, abonner på RTL info-nyhetsbrevet for å følge alle de siste nyhetene på daglig basis

Jakob Larsen

Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *