Vanskelig å finne noe intervju med deg.

Jeg liker egentlig ikke å gi intervjuer. Dessuten ble det i løpet av sesongen mange kamper, flytting og tiden rant ut!

Slappe av. Om noen måneder etter å ha vunnet mesterskapet vil du gi et viktig intervju til ukrainske medier [Dnipro obecnie zajmuje 1. miejsce w lidze].

Jeg håper det.

Tror du du kan slå Shakhtar i dette løpet?

Shakhtar og Dynamo er favoritter med mye kvalitet og erfaring i å vinne titler. Vi snakker om en vanskelig utfordring, men jeg føler en flott kjemi inne i Dnipro. I garderoben forstår vi hverandre godt, vi hjelper hverandre. Det viktigste er å tenke på hver kamp og ikke mesterskapet. Dessuten vet vi ikke hvordan verden vil se ut om en måned, enn si om seks måneder. Hva som skjer videre i Ukraina er det ingen som vet, selv om vi håper at vi skal klare å fullføre kampene.

Er det vanskelig å være ukrainsk i dag?

Selvfølgelig er det katastrofalt vanskelig for mange mennesker som har mistet hjemmene sine, slektninger, kjære som har måttet forlate hjemlandet på grunn av invasjonen av disse … skapningene.

Da Russland angrep oss, tenkte jeg: «Nei, er det over? Blir dette slutten på karrieren min?» Først trodde jeg ikke at fotballen i Ukraina ville fortsette. Jeg ser på hverdagen min som en stor lykke, jeg klager ikke på noe. Det er en stor ære og et privilegium for meg å være ukrainer. Jeg kan fortsette å gjøre det jeg elsker, spesielt siden jeg kan representere landet mitt og byen der jeg ble født i Europa.

Det som er viktig i alt dette er at Ukraina kan regne med reell støtte fra mange deler av verden.

Spesielt for støtte fra Polen. Da krigen startet, skrev mange polakker en melding til meg. Mange fotballspillere, trenere, folk som jobbet i Raków. Folk jeg møtte foreslo til og med at jeg skulle komme med familien min og bo under taket deres. Alle så hvordan Polen hjalp oss. Vi vil ikke glemme det.

Hva var din første reaksjon på nyhetene om starten på krigen?

Jeg var i sjokk, jeg kunne ikke tro det. Jeg var i Tyrkia på en treningsleir på den tiden, min kone ringte meg. Informasjon om et mulig angrep fra Russland hadde dukket opp de foregående ukene, så vi hadde en handlingsplan på forhånd. Hun skulle hente en venn og reise til det vestlige Ukraina. Du kan tenke deg at trafikkorken ved utgangen av byen var enorm. Men etter 2-3 dager klarte kona å flytte til et tryggere sted. Bare moren min ville ikke forlate byen for et tryggere sted!

Har noen i familien din vært i fare så langt?

Det er riktig at min mor bodde på Dnepr, som ligger 250 km fra stedene der kampene fant sted, men nei, heldigvis ikke. Så ble hun vant til sirenene som hylte nesten hver dag. På en eller annen måte har sannsynligvis alle i Ukraina allerede tilpasset seg den nye virkeligheten. Det er galskap, men du må leve på en eller annen måte. I løpet av de første månedene forlot rundt fem millioner ukrainere landet, men i det siste har mange vendt tilbake.

Krigen fortsetter, men det gjør livet også.

Ja, folk tilpasser seg, de fortsetter å prøve å støtte landets økonomi og drive virksomheten sin. Vi hadde en måneds pause fra konkurranser, jeg var i en leilighet i Kiev, og jeg så at jeg ikke tok hensyn til strømbrudd. Du sitter uten lys, det kan være kaldt, det er over varmt vann, gass, telefonbatteri. Men er det en grunn til å klage? Absolutt ikke. Jeg ser hvordan soldatene våre lever, under hvilke forhold de kjemper og sover. Jeg så soldatene våre sove i skyttergravene full av vann og gjørme. Minner meg om bilder fra andre verdenskrig. Det er vanskelig å beskrive, enn si oppleve det selv.