Rimantė, en mor til tre barn, forteller at hun ble forelsket i Norge ved første blikk: «Jeg dro for første gang da det var ett år igjen før eksamen – jeg var 17 på den tiden. Jeg dro, ble forelsket i dette landet og visste at jeg ville komme tilbake.Jeg følte meg veldig bra der, jeg skjønte at jeg hadde funnet min plass.

Norge imponerte meg med sine koselige hus og hager, og Litauen så helt annerledes ut da. I dag føler jeg meg som en del av Norge, selv foreldrene til mannen min sier de glemmer at jeg ikke er herfra. Og da jeg bodde i Norge ble jeg forelsket i mangfoldet og annerledesheten til mennesker, sier hun.

– Hvordan havnet du på Svalbard? Hva førte til det harde landet?

– Et par år senere, da jeg var ferdig med skolen, kom jeg til Bergen og eventyret begynte. Jeg var ung, jeg hadde ingen forpliktelser, så jeg reiste rundt i Norge og jobbet. Jeg ser på kartet, finner et sted og går. Hvorfor ikke?

Først så jeg etter jobb der det er venner og bekjente, så gjorde jeg det motsatte. Hvis det var et jobbtilbud langt fra min komfortsone, aksepterte jeg det som et eventyr og en utfordring, fordi det er mye morsommere og mer interessant på den måten. Jeg gikk rundt mange steder, jobbet på eldgamle hoteller, hvor det er mange unge, og da måtte en av de nye arbeidsplassene være nord – Svalbard. Jeg ønsket å oppleve hva det vil si å bo der, ikke som turist, å se landet gjennom øynene til en innbygger, ikke en turist.

Det er et veldig unikt sted, det meste er dekket av isbreer og kan kun nås med fly.

Halvveis til Nordpolen er Svalbard en stor øy på størrelse med Danmark. Det er et veldig unikt sted, det meste er dekket av isbreer og kan kun nås med fly. Det er også mulig med skip, men i praksis skjer det ikke. Jeg visste om det unike ved Svalbard, og jeg ønsket virkelig å komme dit. Så snart jeg fikk jobben, dro jeg. Jeg jobbet i seks måneder, fikk et nytt jobbtilbud og ble igjen. Slik gikk tiden, jeg møtte min kommende mann Yngve her, og 14 år gikk sånn – jobbe, stifte familie og oppdra barn. Sønnen Magnus er for tiden 12, Edvard er 8, og datteren Hedda blir 3 om en måned.

Personlig arkivbilde/Rimantės liv på Svalbard

Jeg har alltid sagt at Svalbard er der jeg vokste opp og utviklet meg som person, fordi jeg begynte å bo der veldig ung. I fjor kjøpte vi imidlertid hus i Midt-Norge og dro fra Svalbard.

– Var det ikke vanskelig å forlate stedet der du tilbrakte selv 14 år?

– Det er veldig vanskelig for oss, spesielt siden det var et unikt sted der. Vi levde veldig annerledes der. Her i Midt-Norge er verden en ganske annen – mer ekte, mer presserende, farligere. På Svalbard levde vi som en boble, der samfunnet var veldig elastisk og vi var en del av det. Den største ulempen var at folk kommer og går – ingen blir her fordi de kommer for eventyret.