Om ti måneder vil vi kjenne den nye generalsekretæren i NATO. I går fortalte jeg en norsk venn som har vært på valgobservasjonsoppdrag på ulike kontinenter i årevis at hans landsmann Jens Stoltenberg var utrolig heldig fordi hans embetsperiode ble forlenget tre ganger. Én gang på grunn av pandemien, og to ganger fordi det ikke var enighet blant de viktigste aktørene i den nordatlantiske traktatorganisasjonen om hans etterfølger. Stoltenberg, som ikke ønsket å gå av, men til slutt kom overens med det, tok offisielt farvel og kunngjorde offentlig at det definitivt ikke ville bli noen ytterligere forlengelse av hans periode. I mellomtiden ble de annonsert igjen. Nordmannen var spesielt glad fordi han drømte om å bli værende i denne stillingen frem til 75-årsjubileet for opprettelsen av NATO – og de store, men også meget prestisjefylte feiringene knyttet til det. Feiringen av NATOs «75-årsjubileum» vil finne sted våren 2024, da forhandlingene om nordmannens etterfølger skal være avsluttet eller i verste fall avsluttet.

De fant selvfølgelig sted tidligere og ble avbrutt i ferien. De skulle komme tilbake til dem i september, og det gjorde de selvfølgelig – men uten rampelyset. Fordi forhandlinger om viktige posisjoner krever stillhet, og forhandlinger om svært viktige stillinger krever stor stillhet…

Det måtte imidlertid dukke opp lekkasjer. Mens før sommersesjonen ble de største sjansene gitt til den britisk-tysk-danske trioen, er nå spekteret av potensielle kandidater utvidet.

Denne «treenigheten» har så langt bestått av en mann og to kvinner, noe som bekrefter svært seriøse forsøk på å overlate denne funksjonen til en dame for første gang. Det kan imidlertid være slik, men det trenger ikke å være slik.

Fra denne treenigheten, som kan vise seg å være «Bermudatriangelet», var det og konkurrerte: den nåværende lederen av EU-kommisjonen fra Tyskland (formelt kristendemokrat), den nåværende statsministeren i Danmark (en sosialist) og daværende (nå tidligere) britisk forsvarsminister (en konservativ).

Nå har nok denne paletten utvidet seg – og kanskje også smuldret opp – men vi vet ikke om det. Den nederlandske statsministeren (liberal) sluttet seg til gruppen av kandidater igjen, fordi det allerede var snakk om ham i begynnelsen av 2023.

Løpet er i gang. Jeg kommer med mer informasjon neste uke. Et alvorlig problem er at en rekke fortsatt uoffisielle kandidater til «One» representerer land som de siste årene enten har svekket NATO eller i det minste sett bort fra de vedtatte NATO-spillereglene om for eksempel forsvarsbudsjettet.

*tekst publisert på wprost.pl (6. november 2023)