Rett før jul og dens overdrevne forbruk i varmen i hjemmene, ble de siste episodene av sesong 1 av Occupied avslørt i Arte. Den norske serien forestilt av forfatter Jo Nesbo er en gripende politisk thriller som blander, som mange nordlige serier, intime og globale bekymringer. Spørsmålet som stilles av forfatterne av serien er ganske enkelt: hva betyr det å motstå og hvordan gjøre det? Ingen karakter har det samme ferdige svaret fordi hver karakter utvikler seg og står overfor sine egne dilemmaer. Politiske intriger blir stadig viktigere, og gir slutten av denne første sesongen en uventet, men virkelig spennende vending for fremtiden. Så håper vi at Norge våkner til sin inntrenger, det mektige og kalde Russland, hvis posisjoner vakler med hver ny stein i forhandlingsspiralen som gjerne vil være pasifistisk.

Hver episode av serien tilsvarer en måned i året (april til desember), noe som bidrar til å gi rytme til Occupied, som fungerer i ellipser. Så mye som politisk tid er treg, så er forhandlingstiden, intimitetens tid haster her. Fra en episode til en annen blir kortene omfordelt. Hver av karakterene representerer et ansikt av det norske samfunnet som serien ønsker å vise, uten å glemme de viktigste bønder på sjakkbrettet: statsministeren, journalisten osv. Hvis bakteppet, satt mot fengslende kreditter, er økologisk (thoriumkraftverk, klimakatastrofene som venter oss), er intrigen på sin side helt politisk. Det er fremfor alt et spørsmål om valg i en tid da okkupasjonen er nærmest taus, usynlig (den endrer ikke konkret nordmenns daglige og vanlige liv), mens det før gjenklanget i gatene med lyden av fiendens støvler og savn. for befolkningen. Noen vanskeligheter kunne vært unngått, for eksempel den erklærte sykdommen til et av regjeringsmedlemmene som nesten på tross ble med i motstanden. En viss følelse av skuespill også i konferanserommene til våre politikere (vi føler at det er «representert»). Men banen til hver av de andre karakterene er så rik at vi lett tilgir disse få svakhetene. Spesielt fordi handlingen er spennende, mangler det ikke på vendinger, uten at serien glemmer å ta seg god tid. En gave som holder oss i spenning. Vi stiller spørsmål ved oss ​​selv, vi bekymrer oss for ankomsten av den påfølgende måneden, varsleren om et usynlig kaos, enten det er økologisk – den annonserte slutten på en overkonsumert planet -, politisk – alt foregår bak lukkede dører – eller intimt, slutten på en familie , fødselen til en annen og alt dette uten å vite hva morgendagen bringer for oss.

Når det gjelder rollebesetningen er den upåklagelig, selv blant de yngste og mest engasjerte hvis taler kan grense til karikatur. Vi finner også et upåklagelig musikalsk partitur, spesielt i studiepoengene. Byen der serien finner sted er som Les Revenants (den lille franske på Canal+): fengslende og farlig, inneholder like mye vold som kjærlighet, alt rystet av ankomsten av noen følsomme boblebad (som enten kommer de døde tilbake) til livet, eller fiender «infiltrert» i lokalbefolkningen) som endrer et kjent scenario med noen få små detaljer som utgjør forskjellen. Beviset: denne forestilte fremtiden ser ut som vår, den kan bli vår (la oss ikke glemme Russlands tilstedeværelse i Ukraina). Vi vil gjerne tro at dette helt og holdent er en historie om forventning, men vi kan ikke unngå å se at historien vår gjentar seg eller fortsetter i feil retning… En enorm suksesssending, nok en gang, på Arte.