Norge er et konstitusjonelt monarki med en parlamentarisk tendens
Kongefamilien, opprinnelig fra Schleswig-Holstein, stammer fra fyrstefamilien Glücksburg. Kongen spiller i hovedsak bare en æresrolle, men er et sterkt symbol på nasjonal enhet. Selv om grunnloven av 1814 gir ham viktige privilegier på området for utøvende makt, utøves disse nesten alltid i hans navn av regjeringen.

Regjeringen består av statsministeren og ministerteamet, alle oppnevnt av kongen. Men siden 1884 krever den parlamentariske utviklingen av regimet at regjeringen innhenter en tillitserklæring fra parlamentet: utnevnelsen av regjeringen av kongen er derfor ikke annet enn en formalitet.

Stortinget er ettkammer og har 169 medlemmer (fire flere medlemmer etter valget i 2005). Varamedlemmer velges hvert fjerde år i hvert av landets 19 fylker, etter forholdstall. Etter valget deles parlamentet i to kamre, Odelstinget og Lagtinget, som så kan møtes hver for seg eller i fellesskap avhengig av agendaens betydning. Stortinget og regjeringen har en permanent dialog med de andre skandinaviske landene innenfor rammen av Nordisk Råd.

I spissen for rettssystemet står Høyesterett, eller Høyesterett, bestående av 17 dommere og en president. Så er det lagmannsrettene, de alminnelige domstolene og fredsdommerne. Dommere oppnevnes av kongen og regjeringen, etter innstilling fra justisministeren. «Rikets høyeste domstol» er en spesiell jurisdiksjon som, der det er hensiktsmessig, har til hensikt å avgjøre avskjedigelsen av suverenen.

Lovgivende makt
Stortinget er ettkammer og har 165 medlemmer. Varamedlemmer velges hvert fjerde år i hvert av landets 19 fylker, etter forholdstall. Etter valget deles parlamentet i to kamre, Odelstinget og Lagtinget, som så kan møtes hver for seg eller i fellesskap avhengig av agendaens betydning.

Fullmakt
I spissen for rettssystemet står Høyesterett, eller Høyesterett, bestående av 17 dommere og en president. Så er det lagmannsrettene, de alminnelige domstolene og fredsdommerne. Dommere oppnevnes av kongen og regjeringen, etter innstilling fra justisministeren. «Rikets høyeste domstol» er en spesiell jurisdiksjon som, der det er hensiktsmessig, har til hensikt å avgjøre avskjedigelsen av suverenen.

Lokalsamfunn
Hvert av de norske fylkene ledes av en guvernør (fylkesmann på norsk), som utnevnes av kongen i råd med regjeringen. En av sysselmennene utøver myndighet over både Oslo og nabofylket Akershus. Hvert fylke har også en lokal forsamling ledet av en ordfører, forskjellig fra guvernøren.

Landets 434 kommuner velger forsamlinger, som igjen oppnevner et kommunelag og en ordfører.

Øya Jan Mayen regnes ikke som et fylke, og heller ikke Svalbardskjærgården, som har en spesiell sysselmann (sysselmannen) med bredt ansvar på alle områder av samfunnslivet, som politimakt.

Politisk historie
Partier representert i Stortinget
Det norske Arbeiderparti: arbeiderpartiet
Høyre: konservativt parti
Fremskrittpartiet («Fremskrittspartiet»): høyre
Sosialistisk Venstreparti: sosialistisk parti
Kristelig Folkeparti (“Kristelig Parti”): Kristelig Folkeparti
Senterpartiet: sentrumspartiet
Venstre («Venstre»): liberal venstre
Kystpartiet: kystpartiet

Partier uten parlamentarisk representasjon
Rød Valgallianse («Rød valgallianse»): ekstrem venstre
Demokratene: demokratisk parti
Norges Kommunistiske Parti: Norges Kommunistiske Parti
Miljøpartiet De Grønne (“Miljø og Miljøpartiet”): miljøvernere
Det Liberale Folkeparti («Liberal Popular Party»): liberale
Arbeidernes Kommunistparti: Kommunistisk Arbeiderparti
Fedrelandspartiet («Fedrelandspartiet»): ytre høyre

Det er borte nå er det borte
Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti («Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti»): sosialdemokrat

Kraftvekslinger
Kjell Magne Bondevik Fra 1935 og frem til valget i 1981 var norsk politikk dominert av flertallspartiet Det norske Arbeiderparti (Ap), som utgjorde alle regjeringer bortsett fra 1963, 1965-1971 og 1972-1973. Arbeiderpartiet mistet flertallet på Stortinget etter valget i 1981. Siden den gang har fraværet av et dominerende parti etablert praksisen for koalisjonsregjeringer.

Fra 1981 til 1997 vekslet sammensetningen av regjeringene mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Ap-leder Gro Harlem Brundtland var statsminister fra 1990 til oktober 1996, da hun bestemte seg for å trekke seg fra politikken. Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland dannet da ny regjering.

I valget i september 1997 klarte ikke Arbeiderpartiet å oppnå minst 36,9 % av stemmene, dets poengsum i 1993. Jagland trakk seg av denne grunn fra regjeringen. En ny koalisjon dannet av Senterpartiet (sentrumspartiet), Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre (liberal venstre) tok ledelsen, med kristendemokraten Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Denne regjeringen falt i mars 2000 på grunn av interne uenigheter om prosjektet med å bygge et gasskraftverk, en løsning som Bondevik anser for forurensende. Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg, like ved Brundtland, dannet ny regjering, men mistet makten ved valget i 2001, som markerte Arbeiderpartiets dårligste prestasjon siden første verdenskrig.

Bondevik tok nok en gang tømmene i landet, denne gangen i spissen for en koalisjon som samler Høyre (konservativt parti) og de liberale sosialistene i Venstre.

Lovvalgene 12. september 2005 ga Arbeiderpartiet under ledelse av tidligere statsminister Stoltenberg seier. De oppnådde 32,7% av stemmene og 61 seter. Sammen med venstresosialistene (8,8 % og 15 mandater) og sentristene (6,5 % og 11 mandater) utgjør de det nye flertallet fra oktober 2005. Fremskrittspartiet (høyre) øker med 22,1 % og 38 mandater). De konservative er i tilbakegang (14,1 og 23 mandater), mens kristendemokratene i avtroppende første Bondevik mister halvparten av sine folkevalgte (6,8 % og 11 mandater). Venstre fikk 5,9 % og 10 mandater). (Kilde Wikipedia)