For de yngste er det Café du midi. For de eldre var det «hos Gaby». En bar. En avtale. En institusjon i hjertet av Tourrettes-sur-Loup. Etablissementet vender mot Place de la Liberation og har tatt imot sine kunder siden 1900. Taladoire-familien står ved roret.
Tidligere borgermester i byen, Honoré Bareste opprettet etablissementet på begynnelsen av forrige århundre. Seksti år senere overtar barnebarnet Gabriel sammen med kona Marie-Thérèse. Paret jobber med å relansere virksomheten etter en kort parentes i ledelsen.
«Da de gjenopptok, var det «dégun», bilde Jean-Claude Taladoire, sønn av Marie-Thérèse og nåværende eier. Damen som var der før var litt spesiell. »
Den fremtidige ordføreren hadde gjort det til sitt hovedkvarter
Familien er avhengig av en uventet hjelpende hånd for å styrke virksomheten. «Det var kommunevalg like etter at foreldrene mine kom, fortsetter Jean-Claude. Monsieur Escalier dukket opp og lagde kaffe til sitt hovedkontor. trakk en mengde.»
Tilstedeværelsen av den som skal være ordfører fra 1961 til 1983 har sin effekt. Café du midi relanseres. «Escalier kom om morgenen og sa til meg: «Barn, lag meg noe utstoppet. Jeg kommer for å spise ved middagstid!» », minnes Marie-Thérèse, godt kjent under kallenavnet «Mimine».
Ekteparet Taladoire utvider virksomheten sin. Får det til å utvikle seg. Klientellet er lokalt, vant. Det skal sies at vi trives godt der. Den tidligere sjefen og mannen hennes, Gaby, er ikke ledige. «Vi åpnet tidlig og stengte klokken tre-fire om morgenen. Vi jobbet tjue år uten å stenge en dag! Om kvelden spilte kundene boule overfor, opplyst av billykter.» Duoen serverer salatene sine frem til klokken 23
Fra Churchill til Schumacher
«Da vi var barn, kom vi for å se på TV her, minnes Jean-Claude, allerede bak baren som 16-åring før han tok over sammen med sin kone på slutten av 80-tallet. Vi hadde den første TV-en i Tourrettes, i svart-hvitt! Det var fullt da det var brytekamp [rire]. Vi hadde også belote-konkurranser. Omdømmet til baren går til og med utover byen, når to kunder kommer tilbake fra ferie i Norge med en lokal bok hvis forside er et bilde… av Café du midi.
Fra pans-bagnats av «Mimine» til anekdoter av Gaby, alt er forberedt og destillert med vennlighet. Virksomheten blomstrer, stjernene stopper der. Winston Churchill, Guy Bedos, Georges Moustaki, Jacques Martin, Michael Schumacher, Jean Alesi eller til og med maleren Andrew Mac Donald går gjennom (les andre steder). «Churchill laget lerreter, han malte landsbyen. Jeg ser ham fortsatt med sigaren hans, han var hyggelig», betror Marie-Thérèse, som stadig refererer til mannen sin som døde for noen år siden.
Taladoire-familien har imidlertid ikke forlatt saken. Institusjonen holder stand. «På en stor dag kan vi lage opptil 130 omslag på en lunsjtid»bekrefter Annie, kona til Jean-Claude.
«Datteren min lovet at hun skulle fortsette»
Klientellet utvikler seg, ånden består. «I Tourrettes er det folk hele året, det er så mange sekundære villaer, bemerker keeperen. Det er en møteplass, familie. Hver fredagskveld er det rundt femten engelskmenn som kommer. Utlendinger regnes som Tourrettans.»
Resten av historien skal fortsatt skrives i familieversjonen. Jean-Claude Taladoire håper det: «Datteren min lovet faren min at hun skulle fortsette når vi slutter. Hun lovet ham».
Det er historien om en fyr. La oss si mer av en karakter… ærlig talt sære. En vanlig artist på kafeen, hvis tilstedeværelse fortsatt merkes selv 28 år etter hans død. Skotsk maler naturalisert dansk, Andrew Mac Donald er pusset på veggen til Café du midi. Eller rettere sagt hans portrett, som sitter fremtredende foran en bar han besøkte så mye. «Han drakk bare konjakk, husker Marie-Thérèse Taladoire. Da de begravde ham, la de en flaske i kisten hans. Vi kom tilbake hit og vi drakk alle marc og tenkte på ham! «
Landet på 60-tallet i Tourrettes-sur-Loup, har kunstneren blitt en figur. Hans lange hår og kilt preget kundene. Taladoire-familien også. «Her var hans andre hjem», husker den tidligere sjefen. Sønnen Jean-Claude åpner minneboksen. Velsmakende anekdote. «Han hadde alltid kilt på seg og hadde ikke truser, sier eieren. Siden den var litt gammel, hang den der nede. En dag var det en engelskmanns hund i baren og noen sendte ham en pakke sigaretter som han måtte ta med tilbake. Bortsett fra at pakken ble sendt under stolen og hunden fanget McDonalds baller (ler). Han blødde, moren min spilte sykepleier. Han var en stjerne!»
Et «droppepunkt» for Tourrettans
Det var ikke i går. Det var på 60-tallet. José Bertaina husker det imidlertid perfekt. Café du midi ligner litt på hans Proust madeleine.
«Før «Mimine» og «Gaby» ble gjenopptatt, var ikke folk så knyttet til det, husker den tidligere ordføreren (2001-2014), femten år gammel på den tiden. Vi barna hadde ikke et sted å møtes. Da de kjøpte ble det gjenforeningsstedet vårt. Det var som en andre familie. […] «Gaby» fortalte deg vitser hele dagen lang, det var gøy.«
Unge mennesker har det bra der. Caféen var da bare en bar. «Det gjorde at vi kunne komme sammen, det var spill som flipperspill, støtter José Bertaina på telefonen. Det var litt som ungdomshuset vårt. […] Tourrettanerne møttes lørdag kveld, det var kortkonkurranser. Til og med barn kunne leke.»
«Hvis jeg vil ta en drink, går jeg dit»
Barnet er ikke lenger en, men visse vaner forblir fast forankret. «Det har alltid vært min referanse. Jeg sitter ikke på bistroen hele dagen, men hvis jeg vil ta en drink, går jeg dit.»
Den tidligere sorenskriveren graver i minnet hans. Snakker om «fallspunkt», et passende uttrykk ifølge ham. «Under krigen sluttet far seg til motstandsfolkene og ble etterlyst av Gestapo. […] En gang hørte han tyskerne komme. Han kom ut av huset der han gjemte seg, krysset smuget og gikk opp for å søke tilflukt i Café du midi. Det var allerede et utgangspunkt. Alle som ankommer Tourrettes plikter å gå gjennom kafeen (smil).«
Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd
