Canada ønsker å gi seg selv midler til å gjenvinne sin innflytelse på den internasjonale scenen ved å transformere måten de utøver sitt diplomati på i verden. For å gjøre dette presenterte utenriksministeren, Mélanie Joly, for oppdragsledermøtet i Ottawa forrige uke et arbeidsdokument som er et resultat av en intern gjennomgang av funksjonen til de tre komponentene i Global Affairs Canada: Utenriksdepartementet, Internasjonal handel og internasjonal utvikling.

Etter et år med høring og refleksjon har tjenestemenn laget et dokument av høy kvalitet hvis anbefalinger vil bli implementert i løpet av de neste tre årene. Disse anbefalingene dreier seg om fire handlingsområder: skaffe ny policyekspertise; øke landets tilstedeværelse i utlandet; investere i mennesker; og til slutt, forbedring av verktøyene, prosessene og kulturen som er nødvendig for å utføre mandatene til kanadisk diplomati. Leseren vil ha forstått at dette dokumentet ikke er en uttalelse om utenrikspolitikk, men snarere en veiledning for å anvende den.

I løpet av de siste årene har jeg ofte fremhevet på disse sidene og andre steder hvordan kanadisk diplomati har blitt en virksomhet drevet av effektive ledere i stedet for en boks der diplomater genererer ideer for å forbedre internasjonale relasjoner. Begge handlingene er nødvendige for å drive aktivt diplomati, men den første har klart hatt forrang over den andre. Dokumentet beklager denne situasjonen: «Spesielt enkelte ansatte leser vi [ceux] med dyp ekspertise i bestemte geografier og områder, har følt seg stadig mer vanskeligstilt over tid, inkludert i forfremmelsesprosesser, hvor fokus har vært på lederferdigheter i stedet for på ekspertise […]. »

Resultatet av denne lederdriften lot ikke vente på seg. Sist gang Canada markerte seg på den internasjonale scenen var i 1996-2000 takket være de spektakulære diplomatiske initiativene til Lloyd Axworthy, en av våre store utenriksministre, og en strålende gruppe diplomater.

Regjeringen ønsker å bøte på denne situasjonen ved å satse på bedre intern opplæring, ved å favorisere de mest kreative, ved å oppmuntre til initiativ- og risikoånd, ved å rekruttere flere spesialister og ved å tilby en bedre personlig og profesjonell. Men å snu en trend som har vært favorisert i tjue år vil ta tid og konstant overvåking. Avdelingstjenestemenn må sørge for at tenkere beveger seg like raskt til toppen som ledere gjør, hvis de skal skape en kritisk masse av rådgivere som er i stand til å forklare sine politiske mestere de beste valgene for kanadisk diplomati.

«Diplomati handler om innflytelse», heter det i dokumentet, og mye av den innflytelsen utøves gjennom tilstedeværelse på bakken. På dette området er funnene etablert i arbeidsdokumentet overveldende for et G7-land. Vi lever tydeligvis ikke opp til kravet vårt om å spille en rolle på den internasjonale scenen. Canada har 178 oppdrag (ambassader og konsulater) i 110 land, hvorav 40 er konsentrert i 4 land: USA, Kina, India og Mexico. Denne mekanismen har vært stabil i tjue år, mens konkurransen mellom store og mellomstore makter om å påvirke internasjonale forhold aldri har vært så intens. Dermed er Sør-Korea til stede i 191 land, Tyskland i 153, Tyrkia i 136 og lille Norge, med sine fire millioner innbyggere, i 81.

Situasjonen er ikke penere i internasjonale organisasjoner. Antall ansatte i Canadas representasjon til FN er nå en av de laveste blant G7-partnere og konkurrenter, med 25 ansatte sammenlignet med 60 til 150 ansatte for de seks andre G7-medlemmene: Tyskland, Italia, USA, Frankrike, Japan og USA Kongedømme. Arbeidsdokumentet inneholder noen få anbefalinger for å øke den kanadiske tilstedeværelsen, men det setter ingen mål som tar sikte på å nærme seg systemet som er utplassert av våre allierte. Mangelen på menneskelige ressurser kan ha en direkte innvirkning på Canadas muligheter til å drive en god kampanje for å vinne et sete i store internasjonale fora, som Sikkerhetsrådet.

Initiativet til å transformere utøvelsen av kanadisk diplomati er et første skritt i å gjenopprette landets legitimasjon. Den kan imidlertid ikke nøye seg med å være en administrativ øvelse som har til hensikt å stramme boltene, male veggene på nytt eller koble våre diplomater til den nyeste og mest moderne teknologien. Den må ledsages av ideer om betydningen som skal gis til Canadas handling på den internasjonale scenen. Publikasjonen i fjor av Indo-Stillehavsstrategien gikk i denne retningen for denne regionen av verden. Mye gjenstår å gjøre for andre regioner.

For å se i video