©BERIT ROALD / NTB SCANPIX / AFP

På 1700-tallet fikk East India Company, ledet av engelskmennene, gradvis kontroll over det meste av India. Hans regjeringstid var en katastrofe for India, men det gjorde mange av selskapets direktører og aksjonærer ekstremt velstående. Denne rikdommen tillot mange av dem å spille viktige roller i engelsk politiske, intellektuelle og kommersielle liv. Som Adam Smith, en kompromissløs kritiker av selskapet, skrev: «Regjeringen til et eksklusivt selskap av kjøpmenn er kanskje den verste av alle regjeringer for ethvert land.» Stilt overfor så mange ødeleggelser, endte den britiske regjeringen opp med å trekke tilbake selskapets monopol på indisk handel midt under Napoleonskrigen.

Dette førte til at selskapet fordoblet innsatsen på andre områder: handel med Kina. Problemet med Kina var at ingenting selskapet kunne selge til kineserne var av interesse for dem. Selskapet ønsket å kjøpe mange ting i Kina (porselen, te), men hadde ingenting å selge. Helt til han fikk ideen om å bruke opiumet produsert i Bengal for å selge det til Kina. Til tross for forbudet som den kinesiske regjeringen hadde innført mot import av opium, var det innenlandsk etterspørsel etter produktet. For å omgå forbudet og selge et svært vanedannende stoff som det av etiske grunner ikke kunne selge noe annet sted, bestemte selskapet seg for å starte en krig for å åpne kinesiske havner. Dette er opprinnelsen til den beryktede opiumskrigen, hvis sluttresultat i 1842 var åpningen av fem kinesiske «kontrakthavner», sesjonen av Hong Kong og ekstraterritorialitet for utlendinger bosatt i Kina. «Århundret med ydmykelser» hadde begynt. Og samfunnet kunne endelig selge til fjerne fremmede produkter som medlemmene mislikte å konsumere i deres private liv.

Den norske regjeringen er en av de mest aktive regjeringene når det gjelder å synliggjøre trusselen om klimaendringer. Den prøver nesten fullstendig å erstatte landets bensinbiler med elbiler. Han er stolt over reduksjonen i hans forbrukerfotavtrykk. Norge finansierer internasjonale aktiviteter rettet mot å begrense og reversere avskoging rundt om i verden. Samtidig har Norge i et halvt århundre vært en av verdens ledende produsenter og i enda større grad eksportører av olje og gass. Gassmessig er den den tredje største produsenten i verden og rundt 50 % av verdien av norsk vareeksport består av gass og olje. I tillegg vedtok regjeringen nylig å utvide olje- og gassleting og produksjon i et av områdene som regjeringen selv anerkjenner som mest følsomme for klimaendringer: Polarsirkelen.

Norge øker dermed produksjonen og salget av et produkt de anser som skadelig. Og det selger det, som East India Company gjorde med opium, til fjerne utlendinger, mens det forblir rent innenlands. «Penger lukter ikke.»

Norges oppførsel er ikke bare overraskende fordi den er hyklersk: Dydssignalering står i sterk kontrast til regjeringens handlinger. Det er enda mer overraskende sett i sammenhengen der mange klimaendringer, i sin kamp for å redusere utslipp, prøver å overbevise fattigere land og mellominntektsland om fordelene ved større produksjon og lavere oljeforbruk.

Vi kan da stille oss selv følgende spørsmål: hvis de så klart ikke er i stand til å overbevise befolkningen og myndighetene i det rikeste landet i verden om fordelene med klimakontroll, hva slags argumenter har de tenkt å bruke for å overbevise Mexico? Vil Gabon, Nigeria og Russland redusere sin olje- og gassproduksjon? Dette er land hvis inntekt bare er en brøkdel av Norges. For eksempel har en mellominntektsperson i Nigeria en tjuendedel (ikke skrivefeil: 1/20) av realinntekten til en mellominntektsperson i Norge.

Jeg kunne godt forstå at Mexico eller Nigeria nekter å redusere gass- og oljeproduksjonen fordi uten dette ville det vært en betydelig utarming av befolkningen deres. Men det blir ingen utarming av den norske befolkningen, under noen rimelige tiltak. Norge, et land med svært høye inntekter (BNI per innbygger på 66 000 internasjonale dollar, eller 20 % mer enn USAs) og hvis inntekt er ganske likt fordelt mellom innbyggerne (Gini-koeffisienten på 26), bør kunne forlate produksjon av dens «opiumekvivalent». Men det er tilsynelatende ingen politisk støtte for et slikt grep, ettersom den sittende regjeringen, i sitt nye initiativ for mer omfattende leting og produksjon, virker fullt trygg på flertallsstøtte.

Dette er en svært viktig lærdom for alle aktivister som er involvert i kampen mot klimaendringer. De trenger, som jeg har sagt gjentatte ganger, å tenke mye mer seriøst på balansen mellom økonomisk vekst og å kontrollere klimaendringene. Mens fordelene ved å bekjempe klimaendringer i modellene deres er udiskutable, kolliderer med hensyn til politikken som skal implementeres, fra avgifter på flydrivstoff til avgifter på bensin (som utløste den gule vest-bevegelsen i Frankrike), med folkelig motstand. . Denne folkelige motstanden skyldes at nesten alle er uvillige til å akseptere lavere inntekter. Klimaendringersaktivister kan snakke på konferanser om at folk «trives» med lavere inntekter, men når de tilbys dette alternativet, avviser selv innbyggere i verdens rikeste land det.

Hvis vi virkelig vil ta tak i klimaendringene – og ikke bare snakke om det – må vi først kvitte oss med ekstremt hykleri (som dette) og deretter utforme politikk som er akseptabel for befolkningen. Og vi bør starte med rike land, ikke bare fordi de historisk sett har bidratt mest til klimaendringene (gjennom historisk akkumulering av utslipp), men også fordi de lettere skal kunne bære kostnadene enn andre.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på Branko Milanovics nettside: klikk HER