Mens siden offisielt er slått på to århundrer med systematisk rasediskriminering av urfolk, bringer denne kraftige passasjen tilbake en koloniholdning som noen mente hadde blitt overvunnet. Det økologiske argumentet som brukes av regjeringen for å rettferdiggjøre den drastiske reduksjonen i antall husdyr, overbeviser ikke det samiske samfunnet, som fordømmer en alvorlig krenkelse av retten til å eksistere.

Essensiell kunnskaps langsomme død

Siden han nektet å etterkomme pålegget om å redusere flokken fra 166 til 75 hode i 2013, legemliggjorde Jovsset Ante Sara motstand mot norske assimilasjonsønsker. For Sametinget og de mange tilhengerne av de 10 % av samfunnet som fortsatt driver husdyrhold, indikerer reduksjonen i antall husdyr pålagt av regjeringen den varslede konkursen for hele profesjonen, som vil føre til gradvis død av kunnskap. avgjørende for overføring av språk og kultur. Med disse argumentene tok Jovsset Ante Sara den norske stat for retten for å ha krenket hans levemåte, og startet en juridisk saga som ville bringe ham inn for FN-komiteen med ansvar for å sikre beskyttelse av mennesker mot statlig innblanding.

Kunngjøringen fra myndighetene om at de uten opphold ønsker å gå videre med dødshjelpen til en del av ungoppdretterbesetningen har forsterket mobiliseringen blant de rundt 85.000 samene som bor i de nordligste områdene av Skandinavia. For å unngå offeret kunne Jovsset Ante Sara regne med direkte støtte fra en kollega, som han overlot en del av flokken sin til å følge loven. Hvis regjeringen presenterer denne arven som en velkommen løsning, ser oppdrettere det som en nødvendig handling av sivil ulydighet.

En ikke-voldelig kamp

Avgjørende for samiske rettigheter i Norge, oppnådde ikke-voldelig kamp sine første suksesser på slutten av 1970-tallet, da massiv motstand mot en vannkraftdam nær byen Alta førte til anerkjennelse av samiske rettigheter. folkeslag i den norske grunnloven. I dag er det Jovsset Antes søster, kunstneren Máret Anne Sara, som leder de mest rungende aksjonene blant samiske aktivister som kjemper for retten til å leve av husdyr. For å protestere mot det hun anså som økonomisk og kulturell kolonisering, stablet hun 200 blodige reinsdyrhoder foran en domstol der brorens sak ble behandlet.

Den makabre estetikken til Pile o’Sápmi hans var der for direkte å gjengi Piles o’Bones, disse haugene med bisonhoder stablet av vestlige jegere på slettene i Nord-Amerika. For Máret Anne Sara handler det om å demonstrere at tvangsreduksjonen av den norske flokken oppstår fra den samme logikken som ledet de europeiske nybyggerne da de angrep bisonen for bedre å erobre indianernes territorium.

Erfaring med alarmistiske overtoner

Overfor den samiske protesten forsvarer den konservative regjeringen til Erna Solberg seg mot enhver kolonial erindring, og insisterer på behovet for å etablere «bærekraftig husdyrhold» med redusert antall dyr. For myndighetene er regulering nødvendig for å unngå en eksplosjon i antall husdyr, noe som vil få viktige negative konsekvenser for miljø og økonomisk utvikling. Samtidig som den vektlegger det økologiske aspektet, viser den norske posisjonen til måten stater – særlig i Afrika – historisk har sett på pastorale systemer som økonomisk uinteressante, uorganiserte og miljøskadelige.

En studie fra 2015 viser at denne diskursen har gjenklang i Norge og bidrar til å skape et negativt bilde av oppdrettere i opinionen. De blir presentert som uansvarlige, ute av stand til rasjonelt å administrere flokkene sine, fordi de bare er motivert av ideen om å tjene penger. Ved å stole på denne kollektive fantasien rettferdiggjør myndighetene sin handling ved å mobilisere eksperter med alarmistiske overtoner som fordømmer overdreven beiting, reduksjonen i kvaliteten på lav eller til og med reduksjonen i gjennomsnittsvekten til unge lirer.

En arrogant politikk

Men for Finnmark oppdretterlag og for mange spesialister på emnet er disse argumentene grunnløse. Tor A. Benjaminsen, en geograf som lenge har studert samisk pastoralisme, har i vid utstrekning fremhevet manglene ved regjeringsrapporter, og anklaget den norske staten for å føre en arrogant politikk, basert på svært tvilsomme vitenskapelige konklusjoner. Den viste at den tekniske kunnskapen myndighetene mobiliserer er basert på upresise satellittdata, ikke tar hensyn til global oppvarming og er basert på et for begrenset antall besetninger.

Benjaminsen fordømmer den uforbeholdne aksepten av regjeringens konklusjoner fra de forskjellige jurisdiksjonene som undersøkte Jovsset Ante Sara-saken, og ignorerer andre nyere studier som forvrenger dem. I følge forskning han nylig deltok i, er virkningen av overbefolkning av rein på tundraen ikke tilstrekkelig etablert.

Et århundre med undertrykkende politikk

Førti år etter Alta-striden er det alminnelig akseptert i offentlig debatt i Norge at urettferdighetene knyttet til et århundre med undertrykkende fornorskningspolitikk for samene er rettet opp og at samene har omfattende rettigheter til sin jord. Iveren som myndighetene ønsker å få slutt på Jovsset Ante Sara-saken med en gang for alle, og ignorerer dissidente stemmer, demonstrerer det motsatte.

Hvis vi i begynnelsen av saken kunne tro på myndighetenes gode økologiske intensjoner, blir dobbeltheten i deres miljødiskurs overfor samene i dag sett på som den røde nesen midt i ansiktet til Rudolph. For sametingspresidenten illustrerer den nylig gitte tillatelsen til utnyttelse av kobbergruven Nussir – hvis avfall skal dumpes i nabofjorden – hvordan myndighetene inkriminerer samene etter miljøkriterier, samtidig som de godkjenner forurensende prosjekter som invaderer beiteområder.

En likeverdig dialog

Ved å fremheve hvordan økologi brukes som argument for å legitimere statlig kontroll over den tradisjonelle samiske levemåten, fremstår Jovsset Ante Sara-saken som en manifestasjon av det antropologen Hugh Beach kaller økokolonialisme. På den ene siden er måten kongeriket ofrer sitt engasjement overfor urfolk på av hensyn til den offentlige maktens privilegium, bekymringsfull for menneskerettighetene i Skandinavia. På den annen side bidrar måten staten begrunner en autoritær avgjørelse på med kontroversielle argumenter til å delegitimere den vitenskapelige diskursen om miljøet, i en tid da dens betydning er avgjørende for den økologiske omstillingen.

I slutten av september oppfordret FNs spesialrapportør for menneskerettigheter og miljø Norge til å fordoble innsatsen for å etablere en likeverdig dialog med samene, og beklaget den langsomme fremgangen som er gjort siden lignende anbefalinger ble sendt i 2011 og 2016. Suksessen med miljø politikk, som ofte direkte påvirker territoriell dynamikk, avhenger i stor grad av deltakelse fra lokalsamfunn.

Unnlatelse av å ta hensyn til deres interesser forverrer spenningene rundt arealbruken, og undergraver effektiviteten til de iverksatte tiltakene. Lærdommene som kan trekkes fra Jovsset Ante Sara-affæren virker like åpenbare å si som de er vanskelige å sette ut i livet: Vi må virkelig integrere urfolk i beslutninger som påvirker miljøet deres, fordi de er de første som blir berørt av dets forringelse og bevaring. …

Les også:

Norge forventer rekordproduksjon av råolje (februar 2019) Kronisk: Hjorten vil bli befridd fra sitt åk på fransk «Flygskam»: det uutnyttede økologiske argumentet