Den norske utdanningsmodellen antar at stress og press ødelegger barns vilje til å lære, og plikt er kreativitetens fiende. Utdanning er fokusert på å støtte kreativ aktivitet, se etter de gode sidene ved elevene, oppmuntre dem til å utdype interessene sine. Helt fra starten blir barn lært at alle er forskjellige, har forskjellige evner, svakheter og rett til å gjøre feil, alle trenger mer eller mindre tid til å assimilere en gitt sak og er ikke verre eller bedre enn andre av denne grunn. Tester gjennomføres slik at eleven og læreren vet hva som skal jobbes med.

For å sikre helhetlig utvikling av barn og ungdom støtter lærere og skoler blomstrende ikke-statlige organisasjoner. I det norske samfunnet er det et tett samarbeid mellom statlige myndigheter, arbeidsgivere, arbeidstakere og sivilsamfunnet. Staten subsidierer organisasjoner som aktivt jobber for barn og unge, spesielt de som implementerer antidiskrimineringsprogrammer eller motvirker hatytringer.

I juni, i fem dager sammen med gjennomførerne av prosjektet «Din stemme har MAKT!» Jeg fikk muligheten til å se hvilke tiltak den norske regjeringen tar for å bygge et sivilsamfunn og hvordan innbyggerne selv er involvert i å bygge en trygg og vennlig stat.

Norge av ulike nasjonaliteter

Norge er et spesielt land hvor mange utlendinger har fått plass. Monika – en polsk jente som er uteksaminert fra Oslo – driver for tiden en kampanje i norsk skole stopp hatprat mot hat og hatytringer. Denne kampanjen er støttet og finansiert av norske myndigheter.

Det som overrasket meg mest var informasjonen om at polakker, og ikke flyktninger fra Syria eller Afghanistan, nå er den største etniske minoriteten i Norge. Vi hadde nettopp muligheten til å snakke om utdanning av barn som tilhører minoriteter i European Wergeland Centre (EWC) – en organisasjon som samarbeider med Europarådet. Vi fant ut at norske skoler er åpne for å hjelpe utenlandske barn, gi dem støtte og sette dem i stand til å lære kulturen og språket så raskt som mulig. Takket være dette tilpasser unge seg raskere og begynner å lære sammen med sine norske jevnaldrende.

Et viktig element i norsk utdanningspolitikk rettet mot kulturelle og språklige minoriteter er fremme av to- og flerspråklighet (det er for øvrig uvanlig at i Norge kommuniserer de minste barna på engelsk). I tillegg driver NAFO, en institusjon som er underlagt det norske Kunnskapsdepartementet, en portal der den tilbyr undervisningsmateriell på 13 forskjellige språk (inkludert polsk, vietnamesisk, somali, arabisk, kurdisk, litauisk og persisk). Både lærere_lærere og elever_elever kan bruke portalen.

Hvordan snakke med tenåringer om vanskelige temaer? Lærdom fra Norge

På EWC diskuterte vi sammen hvilke myke og harde ferdigheter lærere trenger for å bygge et sivilt samfunn, og vi snakket om hvordan vi kan skape et trygt rom på skolen for å snakke med unge mennesker om kontroversielle temaer.

Fra lærerne til Amnesty Internationals Global Human Rights Education Team, som holder til i Oslo, lærte vi å bruke nanolæringsmetoden på skolen, som sakte går inn i ulike trinn i utdanningen. Du lurer sikkert på hva denne nanolæringen er? Generelt sett er det et undervisningsbegrep basert på små fragmenter som på den ene siden er selvforsynt og klare til å gjennomføres, og på den andre siden sammen skaper et bredere kompetansebilde. Og viktigst av alt: nanolæring er kort (ett element tar 3-5 minutter), praktisk (spesifikk kunnskap er gitt, klar til å bli introdusert og brukt), modulær (hver modul er både selvforsynt og skaper en sammenhengende helhet med andre) og mobil ( er tilpasset mobile enheter, takket være at alle kan ta til seg kunnskap uavhengig av sted og tid). Jeg leter allerede etter ideer om hvordan jeg kan bruke denne metoden i arbeidet mitt.

I løpet av disse fem dagene ble jeg mest imponert over et besøk på øya Utoya, hvor ekstremisten Anders Breivik skjøt og drepte 69 mennesker 22. juli 2011. Det er ikke øya i seg selv som gjør inntrykk, men det nordmennene klarte å bygge etter kuppet: De skapte et sted som tross alt yrer av liv, hvor det fortsatt holdes sommerleirer, der ungdom møter politikere og diskutere fremtiden.

Utoya er ikke et sted for martyrdød, selv om det er en bygning på øya med kulemerker og spor av ofrenes blod… Utoya er først og fremst et sted hvor unge nordmenn deltar i pedagogiske workshops og lærer hvordan man lever i et demokratisk og multikulturelt samfunn.

Jeg kom uthvilt tilbake fra Oslo. Det er der du kan se hvor viktig samarbeidet mellom skoler og lokale myndigheter med frivillige organisasjoner er. Der kan du se hvor verdifullt arbeidet til lærere og lærere er. Er det norske utdanningssystemet perfekt? Absolutt ikke. Jeg er imidlertid veldig imponert over nordmenns åpenhet overfor andre mennesker.

Overskriftsbilde: turdeltakere på kontoret til Amnesty Internationals Global Human Rights Education Team i Oslo.

Finn ut mer om prosjektet «Stemmen din har KRAFT! Unge mennesker forsvarer menneskerettighetene»