Sosial dialog, i sin retning og resultater, bestemmes av utfordringene i økonomien, arbeidslivet og andre saker på den politiske dagsorden. For norske fagorganisasjoner har sosial dialog i mange tiår vært et vesentlig virkemiddel for å påvirke politikk og sikre medlemmenes interesser. Myndighetene anser sterke, sentraliserte organisasjoner, både fra arbeidstakernes og arbeidsgivernes side, som viktige samarbeidspartnere. Trepartssamarbeidet skjer innenfor etablerte utvalg som møtes med jevne mellomrom (se tabell) og gjennom fora og møter. med vilje. Her gir vi noen eksempler på dette samarbeidet og dets resultater.

Statens kontaktkommisjon for lønnsavtaler Det ledes av statsministeren og inkluderer ulike ministre, fagforeninger og arbeidsgiversammenslutninger, samt landbruks- og fiskeriorganisasjoner. Kommisjonens oppgave er å legge til rette for utveksling av informasjon mellom partnere, før og under lønnsforhandlinger. Kommisjonen møtes vanligvis to ganger i året.

Teknisk utvalg for beregning av lønnsavtaler (TBU) Den er satt sammen av representanter for alle fagforeninger og arbeidsgiverforbund, samt representanter for Statistisk sentralbyråArbeids- og sosialdepartementet, Finansdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som representerer regjeringen som arbeidsgiver. Utvalgets oppgave er å gi arbeidslivets parter og myndigheter en best mulig forståelse av den økonomiske situasjonen. Disse inkluderer endringer i lønn og inntekt fra foregående år, prisutvikling og eventuelle endringer i konkurranseevne. På denne måten kan partnerne komme til enighet. Utvalget gir også en inflasjonsprognose for neste år.

Arbeids- og pensjonspolitisk råd Den ble opprettet av Arbeids- og sosialdepartementet i 2004. Der kan statsråden og arbeidslivets parter diskutere hovedutfordringene knyttet til arbeids- og pensjonspolitikken. Rådet har de siste årene diskutert hvordan man kan oppfylle samfunnskontrakten for å øke antall læreplasser, hvordan man raskere kan integrere asylsøkere på arbeidsmarkedet, samt den uformelle økonomien og dens effekter på lønns- og arbeidsvilkår . Rådet har også ansvar for å overvåke den inkluderende arbeidslivsavtalen og kan nedsette midlertidige eller faste arbeidsgrupper for å utrede konkrete problemstillinger eller sikre langsiktig oppfølging.

Universelle offentlige planer spiller en viktigere rolle i Norge enn i andre nordiske land. Arbeidslivets parter har vært aktivt involvert i utviklingen av nye sosiale beskyttelsesordninger og resultatene er ofte et resultat av et samspill mellom forhandlinger og ny lovgivning.. Det offentlige pensjons- og helseforsikringssystemet (National Insurance Plan, introdusert i 1967) var delvis basert på tidligere konvensjonelle planer. I 1988 ble det innført en førtidspensjonsordning basert på tariffavtale (AFP) som en del av tariffavtalene. Foreldrepermisjonen har også økt opp gjennom årene, fra 18 uker i 1977 (tidligere 12 uker) til 49 uker (eller 59 uker med 80 % lønn) i 2019. Det er et lovlig regime, men økningen i antall uker er resultatet av et kompromiss i inntektspolitikken.

Siden utvidelsen av EU i 2004, Norge har opplevd en betydelig økning i arbeidsinnvandring, noe som har skapt noen vanskeligheter i sektorer med høy sysselsetting av innvandrere, og skapt sterk konkurranse fra lave lønninger.. Derfor har trepartssamarbeid vært avgjørende. Derfor har regjeringen satt i gang sektorprogrammer i samarbeid med fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og reguleringsorganer, blant annet økt overvåking fra arbeidstilsynet, innføring av identitetskort på arbeidsplassen for å hindre deklarert udokumentert arbeid og i enkelte sektorer av spesifisert minstelønn. i tariffavtaler.