Norge er et land som fascinerer mange polakker. Vakre og monumentale landskap. I tillegg er polarnatter forbundet med høy inntjening og en sjanse for et bedre liv. Det er også et land med en protestantisk tradisjon. Er det et sted for den katolske kirke der?

Jeg snakket med Fr. om Kirken i Norge, det norske samfunnet, og også… om snørydding. Rafał Ochojski Leger Uten Grenser, misjonær for Den hellige familie, som har jobbet i Norge i to år. For tiden tjener han som sogneprest i den katolske kirken St. Kristus Kongen i Narvik.

>>> Fjordenes misjonær [MISYJNE DROGI]

Piotr Ewertowski (misyczne.pl): Narvik er en by som er sterkt knyttet til Polens og polakkenes historie.

Fr. Rafał Ochojski Leger Uten Grenser: – Riktig. Alle husker sikkert slaget ved Narvik, der polakker deltok. Det er en kirkegård her med et monument til minne om polakker og det nåværende hovedkvarteret til polske soldater som døde i Narvik. Det er også et sted hvor det polske skipet GROM ble senket. Det er også et sted hvor polske soldater landet.

Jeg tror at kirken i Norge er innvandrernes kirke – polakker, filippinere og andre.

– Da jeg kom til Norge for to år siden, var jeg det første året i Tromsø, fordi det religiøse huset vårt er der. Vår religiøse lov sier at det skal være et religiøst hus på våre arbeidssteder. Tromsø er også bispedømmets hovedstad. Etter ett år havnet jeg i Narvik. Her i St. prestegjeld er folk med over 40 nasjonaliteter registrert hos Kristus Kongen. Jeg tror at polakker og filippinere faktisk dominerer, men også litauere, eritreere, tamiler (fra Sri Lanka), rwandere og mange andre. Det filippinske samfunnet er ganske stort. Det er hovedsakelig kvinner som kom hit og giftet seg med nordmenn. Selv om det også er hele filippinske familier. Jeg har slike venner i Tromsø. Hvis de leser den ved hjelp av Google Translate (latter), hilser jeg dem hjertelig velkommen!

Og hva med konverteringer blant nordmenn? Hvis de gifter seg med en filippina, bryr de seg om sin kones religion?

– Det varierer. Det er filippinske kvinner som kommer til kirken alene, og det er de som kommer sammen med mannen sin. Det er forskjellige situasjoner. Jeg kjenner ikke menneskene her godt nok ennå. Halvparten av oppholdet mitt i Norge var under pandemien. Konverteringer forekommer, men de er for det meste blandede ekteskap. Protestantisme er nasjonalreligionen her.

Og er denne protestantismen «levende», begått? Skandinavisk religiøsitet er ikke forbundet med dette.

– Nordmenns protestantisme er et resultat av tradisjon og nasjonalitet. Religion er til stede i det offentlige rom. Det overrasker meg noen ganger at det i et land med et så liberalt verdensbilde ofte er referanser til religion på TV og i nyhetene. Når det skjer en tragedie er det helt naturlig å snakke om bønn, spørre en pastor, det kommer ganske lett for dem, for lutherdommen er nedfelt i norsk kultur. Jeg vet ikke hva den åndelige og religiøse tilstanden til lutheranere er, jeg måtte snakke med dem om det. Hvis det er noen konverteringer, er det til den katolske kirke. Årsakene varierer. Noen ganger er dette personlige erfaringer, men i mange tilfeller er det oppmerksomhet på doktrinen og læren om spørsmål om moral og familie i den katolske kirke. I mange protestantiske kirkesamfunn er dette veldig utvannet. I USA, for eksempel, kan hvem som helst grunnlegge sin egen kirke, kalle den kristen og undervise i det de mener er riktig. Norske konvertitter viser ofte til «sunn fornuft»-synet på menneske og seksualitet i Kirken. Hvis en person er ærlig og åpen for sannheten, søker han, ser og finner. Dette er fra min erfaring.

Jeg har et ganske morsomt eksempel når det kommer til religiøst engasjement til norske protestanter. På nyttårsaften besøkte broren min meg og under vandringa la han merke til at i Narvik er det bare vår katolske kirke som alltid er snøryddet. Som om protestantiske kirker ikke hadde et slikt indre driv til å samle folk og be. Senere tenkte jeg også på det, at for meg er det et slags symbol på at Jesus, som er i Kirken, på en eller annen måte stråler utenfor. Dette skaper liv og dynamikk, som for eksempel vises ved dum måking av snø.

I skandinaviske land sluttet hele samfunn seg til den katolske kirken med sine pastorer.

– Jeg har til og med en slik situasjon i mitt menighet. For noen år siden konverterte en protestantisk pastor og hans kone til katolisismen, da ble også datteren deres med. For tiden er han leder av menighetsrådet, veldig ivrig, veldig religiøs og med en veldig dyp spiritualitet.

Hvordan blir katolikker oppfattet i det norske samfunnet?

– Det er vanskelig å si. Når det gjelder den sosiale oppfatningen av den katolske kirke, må vi huske at vi er en liten prosentandel her. Jeg antar at i fantasien til noen norske protestanter, som de fra gammel og stor, kan vi være en slags kristen sekt. I selve Narvik er det flere forskjellige kirker av ulike trossamfunn. Med mindre noen er litt mer involvert i det religiøse livet, ser de nok at det er en prest og en gruppe mennesker som noen ganger kommer til templet.

Når det gjelder relasjoner til mennesker og myndigheter er det ingen store vanskeligheter. Så fort jeg kom til Narvik var det feiringer knyttet til historien til andre verdenskrig. Det var ambassadører, politikere og meg – som sogneprest i en katolsk menighet. Vi kunne møtes og snakke. Det var ikke noe problem. Jeg ble nok også invitert fordi mange katolikker døde i slaget ved Narvik, og jeg er selv polsk. Uansett, som en katolsk menighet er vi en anerkjent del av dette fellesskapet.

Jeg tror også at vi som besøkende katolske prester har et litt lettere forhold til dem enn norske prester, så rart det enn kan høres ut. Vi er ikke hjemme bare ved å være utlendinger. Selvfølgelig føler jeg meg hjemme, men de facto Jeg er ikke hjemme. Jeg kommer fra Polen med sterke bånd til katolisismen. Den norske katolske presten er imidlertid hjemme og samtidig er han en slags outsider, fordi han står i opposisjon til hovedstrømmen i det norske samfunnet. Det er nok enda vanskeligere for dem, for når de er i sitt eget land, behandler mange mennesker, spesielt engasjerte og kjempende anti-geistlige, dem som om de ikke var deres egne.

Hvordan takler du språket?

– Å snakke er ikke veldig vanskelig for meg, noen ganger er det mye vanskeligere å forstå hva andre sier. Dessuten er det mange dialekter her. Nordmenn sier at noen ganger forstår de ikke folk fra andre deler av Norge. Det verste er over telefonen. Her er det en lov om at en muntlig erklæring er nok for å inngå en kontrakt, så når noen ringer meg sier jeg tydelig at jeg ikke går med på noe og ber dem sende meg en e-post med tilbud. Dette er hva brødrene mine lærte meg.

Hvordan bor menigheten i Narvik?

– Det spesielle med å jobbe i Norge er at jeg snakker med folk hovedsakelig på søndager, fordi det er da de kommer til messe. I løpet av uken går jeg alene på nattverden. Hellige og engler som deltar i messen har god plass i kirkebenkene på hverdager fordi menighetsmedlemmer ikke kommer (latter). Jeg forteller ofte mine menighetsmedlemmer at det er messer i løpet av uken som jeg inviterer alle til. Noen mennesker er overrasket over at jeg feirer messe hver dag. Jeg innførte også stille tilbedelse etter kveldsmessen på mandager. Jeg forklarer hva det er og minner deg om det fra tid til annen. Og jeg ber alene i denne kirken. Noen ganger vil noen faktisk se der. Det var en gang en situasjon da jeg tilbad Herren Jesus i kirken og noen kom inn. Jeg tenkte på hva som må ha skjedd i hjertet og sinnet til denne mannen da han kom inn i kirken og så bare en «fattig» prest be før Det velsignede sakramentet. Jeg tror det var en katolikk fordi han knelte ned og krysset seg med hellig vann. Så jeg mistenker at det var en av turistene som var på besøk i Narvik. Dette er de grunnleggende tingene jeg er kalt og overbevist om. Dette minner meg om St. John Mary Vianney og hans utholdenhet. Lenge satt han alene i kirken og ba for sognet sitt. På et tidspunkt begynte folk å komme. Å feire messe, skriftemål, tilbedelse – dette er de enkleste, men etter min mening de mest effektive midlene jeg fikk som prest ved ordinasjonstidspunktet, og jeg må, men fremfor alt vil, bruke dem.

Misjonsvirksomhet betyr også katekese. Jeg forbereder barn til første nattverd eller konfirmasjon. Katekese foregår en gang i uken på prestegården. De er selvsagt på norsk, selv om barna, eller rettere sagt foreldrene, kommer fra ulike deler av verden.

Jeg feirer messe ikke bare i Narvik. Det er flere kirker jeg må komme til, men det er ikke så åpenbart. Spesielt om vinteren er det stor risiko for at veien rett og slett blir stengt på grunn av snøstorm eller snøskred. Noen ganger på følsomme steder, der det blåser mest, er det såkalt kolonnekjøring – biler står i kø bak hverandre og venter på plogen. Når han kjører opp følger alle bilene ham ganske tett og effektivt. Du må skynde deg, for etter noen minutter blir veien ufremkommelig igjen. Andre steder kan ikke nås unntatt med ferge.

Føler du deg ikke ensom noen ganger?

– Jeg tror ikke det. For det første har jeg mye jobb. Gud ga meg forskjellige evner. Jeg kan organisere tiden min og fordele ansvaret mitt på riktig måte. Jeg har også grafiske ferdigheter, så jeg designer logoer og grafikk for brødrene mine eller for noen kampanjer. Nylig ba Sisters of Nazareth meg om hjelp til å designe en logo for et arrangement de arrangerer. For det andre er det i dag tekniske muligheter. Sosiale medier og internett gjør at jeg, mens jeg er i Narvik, kan snakke med venner og bekjente fra Polen. For meg er det å være her alene en god tid for bønn og stillhet. Så dette er veldig utviklende.

Står Norge overfor noen sosiale problemer som Kirken kan svare på?

– Det er ikke mange «klassiske» sosiale problemer her fordi levestandarden er veldig høy. Sosiale handlinger er hovedsakelig rettet mot flyktninger eller andre land. Imidlertid er det en stor åndelig sult. Det er lett å falle inn i destruktiv materialisme. Hvis jeg kommer til det punktet hvor jeg har alt verden har å tilby, er det to veier: søke tilfredsstillelse av min åndelige sult eller bestemme at alt ikke gir mening og jeg gir opp. Spesielt siden klimaet i Nord-Norge er så deprimerende. I Tromsø for eksempel er det en veldig høy selvmordsrate blant unge, for hvor lenge kan man leve i rytmen «å jobbe fra mandag til fredag ​​og ha det gøy i helgen?» Søndag kveld kommer tanken på om et slikt liv i det hele tatt gir mening. Jeg hørte fra en venn at narkotikaproblemet også er ganske tilstede.

Dette er Saint Augustine sa at menneskets hjerte er urolig inntil det hviler i Gud. Han hadde jobbet gjennom alt, han var ikke en etablert fyr som hadde vokst opp i Kirken siden barndommen. Tvert imot, han smakte på alt og på et tidspunkt konkluderte han med at oppfyllelse bare finnes i Gud. Og jeg signerer det.

Piotr Ewertowski

Historiker, publisist og reisende. Han skriver en doktorgrad i historie og studerer sinologi. Fascinert av ikke-europeiske kulturer og Kirkens universalisme.

E-post: [email protected]