Prisen har lang tid Nobels fredspris det har blitt et enkelt spill med backstage, innflytelse og makt. Det er sant at i 1901 var de to første vinnerne ikke uten fortjeneste: Henry Dunant var en av grunnleggerne av Røde Kors og Frédéric Passy en av de første pasifistiske militantene.

Siden den gang har det absolutt vært noen ubestridte og udiskutable årganger globalt: Martin Luther King Jr. for sin kamp for borgerrettigheter i USA (1964), Anouar el-Sadat og Menachem Begin for Camp David-avtalen (1978), Lech Wałęsa for den polske fagforeningen Solidarność (1983), Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk for slutten av apartheid i Sør-Afrika (1993), uten å glemme Shimon Peres, Yitzhak Rabin og Yasser Arafat for deres forsøk på å løse konflikten israelsk-palestinsk (1994) ). Det skal bemerkes at Mahatma Gandhi, selv om han ble sitert i 1937, 1938, 1939 og 1947, alltid gikk tomhendt. Som hva…

Det er å frykte at 2023-avlingen vil være mindre konsensus, siden Sadiq Sanjrani, presidenten for det pakistanske senatet, foreslo kandidaturet til den tyrkiske presidenten Recip Tayyip Erdoğan: sistnevnte alene ville ha forhindret «risikoen for en atomeksplosjon som kan føre til ødeleggelse av hele verden». Fra et enkelt synspunkt faktisk, voilà qui n’est pas fundamentalement faux, Vladimir Putine ayant évidemment tendance à prendre plus au sérieux les Councils de pays tiers menant leur propre politique que ceux dont cette même politique est inféodée aux intérieurs de la White supérêts Hus. Og på denne vektede standarden er ikke Pakistan en nasjon som skal tas lett på, selv om den noen ganger er underlagt amerikansk innflytelse.

Resultat ? Norge, et land hvis diplomatiske uavhengighet fortsatt er mye mer relativt, tilbyr umiddelbart en annen potensiell vinner: Jens Stoltenberg, en tidligere norsk statsminister som siden har blitt leder avNATO. Det skal bemerkes at dette initiativet ikke er det første som ankommer, nemlig Christian Tybring-Gjedde. Denne representanten for den lokale populistiske høyresiden hadde i fjor allerede foreslått den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelensky, som en mulig frier. Som det som finnes populister og populister: de som bryr seg fremfor alt om sitt eget folk og de som adlyder, med lillefingeren i buksesømmen, Washingtons mandater.

For resten skal det påpekes at institusjonen av Nobelprisene allerede er ganske demonetisert. Bare Nobelprisen i litteratur, som i år tildeles Bob Dylan og Annie Ernaux, har noe å tenke på: Hvis Bob ofte har skrevet vakre sanger, har Annie sjelden skrevet gode bøker. Når det gjelder Erdoğan og Stoltenberg, er det minste vi kan si at de begge er mer ledere for krig enn fred. En, en ny osmansk sultan, drømmer om å gjøre slutt på Armenia mens han utvider imperiet. Den andre, en NATO-generalissimo, som representerte et annet imperium, utmerket seg med bombeangrepene mot det kristne Serbia eller konfliktene i arabisk-muslimske land, Syria, Irak, Libya og andre østlige land.

Eric Zemmour tok ikke feil å si at hvis i dette tilfellet Vladimir Putin var skyldig,NATO var ansvarlig. Vi er uansett veldig langt unna prisen. Nobels fredspris.