NATO-toppmøtet i Vilnius er nå i full gang, men det viktigste er allerede oppnådd: Alliansen har gjenvunnet sin optimisme og tro på sine egne evner. Dette bildet er imidlertid forstyrret av et alvorlig sammenstøt forårsaket av Ukrainas manglende invitasjon.
Som vi forutså, øker spenningen rundt NATO-toppmøtet etter hvert som tiden går. Volodymyr Zelensky er på vei til Vilnius, men det er kjent at han kommer rasende dit. Han har allerede gitt ut sin misnøye og skrevet at de allierte tilsynelatende ikke har noe ønske om å invitere Ukraina eller gjøre det til et medlem av NATO.
En eksplosiv reaksjon ble forårsaket av lekkasjer fra sluttkommunikéet, i det minste den delen av det som gjelder det «klare perspektivet på medlemskap» som ville bli tilbudt Ukraina i den litauiske hovedstaden. Zelensky ser det verken som et prospekt eller et lyst. Han anklaget de allierte for å ha satt opp en formel bak Ukrainas rygg som nevner en invitasjon, men ingen omtale av medlemskap. «Dette er utrolig og absurd,» tvitret han tydelig opprørt. Han forutsatte at han ville snakke om det på stedet, fordi han skulle til Vilnius.
Tidligere har NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg forsikret at et kommuniké om Ukraina vil bli utstedt i ettermiddag. Det er ikke kjent om Zelenskys reaksjon ikke vil forsinke dette. De allierte har låst seg inne i Det nordatlantiske råd og diskuterer seg imellom. De skal se Zelensky til middag.
Tidligere NATO-sjef i Europa Gen. Philip Breedlove: Strike Crimea
NATO-toppmøte. Glasset fylles opp
De fleste analyser, ekspertintervjuer eller meninger fra en uke eller to siden var moderat pessimistiske om resultatene fra Vilnius-toppmøtet. Sverige, Ukraina, utvetydig styrking av den østlige flanken skulle mislykkes, og spørsmålet om forsvarsutgifter skulle forbli en språklig akrobatikk, ikke en ny solid forpliktelse. I de første timene av overveielsen vet vi ennå ikke alle resultatene. Men oppfatningen av utsiktene, mulighetene og atmosfæren til Vilnius-toppmøtet endret seg i løpet av flere dusin timer, da offisiell informasjon og uoffisielle lekkasjer fra arrangementene før toppmøtet mandag begynte å samle seg.
Vi vet allerede det viktigste: Tyrkia ombestemte seg om Sveriges medlemskap og gikk med på å godkjenne nye regionale forsvarsplaner. Etter noen timer til ble det sikkert at Ukrainas president Volodymyr Zelensky ville være til stede på toppmøtet, selv om hans forargelse over formatet på kommunikéet om Ukraina først kom til syne. Investeringsløftet er fortsatt det største mysteriet til nå, men det skal støttes av en industriell plan, som kreves av militære befal. På sin side tar politikerne seg opp og erklærer ikke bare ytterligere hjelpepakker for Kiev, men fremfor alt en permanent styrking av den militære tilstedeværelsen på den østlige flanken. Glasset som virket tomt for ikke lenge siden fylles gradvis opp.
Den første sesjonen i Nordatlantisk Råd begynte med tre hammerslag fra lattermilde Jens Stoltenberg. Den skjelettkledde nordmannen smiler ikke ofte, men i dag hadde han spesielle grunner til å være glad. Han er helten i Vilnius. På et øyeblikk klarte han å innhente tyrkisk samtykke til å avslutte NATO-utvidelsen, og han skulle også foreslå et kommuniké om Ukraina, ansett som et kompromiss. Foreløpig fungerer den kun som en uoffisiell lekkasje, men den skal inneholde uttalelser om NATOs beredskap til å invitere Ukraina umiddelbart, når medlemslandene er enige og gunstige betingelser er opprettet, uten å måtte gå gjennom prosedyren Handlingsplan for medlemskap. For Alliansen er det derfor et løfte om å invitere og forkorte tiltredelsesveien, som har et sterkere uttrykk enn løftet som ble gitt i Bucuresti for 15 år siden om at Ukraina (sammen med Georgia) en dag skal bli medlem av NATO. Stoltenberg-formelen ble visstnok godkjent av USAs president Joe Biden, som offentlig takket generalsekretæren for innsatsen før toppmøtet og for hans lederskap i NATO de siste månedene og årene. Allerede før toppmøtet var alle de allierte enige om at de ikke hadde en god nok kandidat til å erstatte ham og ba nordmannen bli sittende i ett år til. I Vilnius mottar han behørige gratulasjoner, takk og respekt. Den som ser hva dette verket består av (og bare en liten del av det er synlig i offentligheten) trenger ikke å misunne Stoltenberg særlig mye. Kritikk fra president Zelensky viser hvor lite som skiller ros fra fordømmelse. Om noen timer kan det imidlertid godt vise seg at nordmannen vil vise frem sine diplomatiske ferdigheter igjen og dempe agitasjonen til den ukrainske presidenten. I konkurransen om korrespondentenes oppmerksomhet har dette aspektet av Vilnius-møtet allerede erstattet spørsmålet om Sveriges opptak til NATO. Zelensky forstår media veldig godt og vet hvordan man tiltrekker seg oppmerksomhet. På en måte spiller han med NATO til siste øyeblikk. Og han spiller veldig hardt.
Les også: Når Russland truer med krig, har NATO et problem … med penger
NATO-toppmøte. Det viktigste militærfunnet
Striden om Ukraina kan overskygge den viktigste militære prestasjonen fra Vilnius, som er vedtakelsen av nye forsvarsplaner for Europa. På en måte er de tidsreiser. NATO har kuttet opp Europas militærkart på nytt, men i et velkjent mønster av den kalde krigen.
Da general Dwight Eisenhower, som den første allierte sjefen i 1951, opprettet den øverste kommandoen for Europa (den gang kalt ACE, nå SHAPE), hadde han tre operative kommandoer med ansvar for tre ganske naturlige geografiske områder: Nordskandinavisk, Sentralt i innlandet og Sørlandet. Denne strukturen gjenskapes ettersom de tre eksisterende kommandoene får nye oppgaver for å gjennomføre de nye planene. Forsvaret er ment å være regionalt, så ikke for å fokusere på et spesifikt land, men for å behandle NATOs respons i en bredere geografisk kontekst. Det er et resultat av erkjennelsen av krigens realiteter, at man tenker og planlegger i termer av operasjonsteatre, ikke statsgrenser. Bevegelsen av tropper, betingelsene for bruk av makt, typen våpen som brukes, dikterer oftere geografi og klima enn grensene som er trukket på bakken. Terrengforholdene bestemmer tilgjengelighetsområdene og omfanget av aktiviteter som utføres på land, kystlinjen og utformingen av vannforekomster tillater bruk av marinestyrker, og til og med luftrom gjenstår i forhold til land og sjø. Derfor er det i stor, operasjonell og strategisk skala nødvendig å tenke regionalt, og slik bør alliert planlegging nå være.
I sin natur betyr det kollektivitet – fordi hver region består av mange land som må samarbeide for å forsvare seg selv. På den annen side betyr det også å tildele ansvarsområder ikke bare til kommandoene, men også til styrkene de forvalter, angitt av medlemslandene. Dette er igjen et mønster kjent fra den kalde krigen, da spesifikke NATO-divisjoner og -brigader fikk i oppgave å forsvare en bestemt del av fronten. Den øverstkommanderende for allierte styrker i Europa – Eisenhowers fjerne etterfølger – general Chris Cavoli forsikret i Vilnius at den såkalte The new Model of Forces er klar til å implementeres, og de allierte har stilt til disposisjon syv ganger flere tropper enn i den forrige virkeligheten. Generalen sa at gjennom de nye planene, går NATO endelig bort fra virkeligheten de siste 20 årene, der den tilpasset troppene sine til operasjoner utenfor Alliansens grenser, og fokuserer på å forsvare sitt eget territorium.
Etter planene skal størrelsen og strukturen på kommandoene justeres (fra operasjonsteaternivå, via regionale operative kommandoer, store staber av store enheter, til taktiske korps og divisjoner). Nye styrker knyttet til spesifikke ansvarsområder vil trene der og integreres med styrkene til land på østflanken. Dette har fungert en stund, men etter Vilnius vil omfanget, frekvensen og realismen til disse øvelsene øke. «Ingen flere fiktive motstandere i manus,» erklærte Cavoli. «Vi trener for krig med Russland og for å bekjempe terrorisme.»
Dette vil bli ønsket velkommen av militæret som er lei av å finne på bisarre navn og trekke ikke-eksisterende grenser for hovedpersonene for manøvrer. Tilsynelatende visste alle at regionen vår handlet om Russland og Hviterussland, som samarbeider med det, men på en eller annen måte ville ingen gå gjennom det. Nå som Europa er i krig, er det ingen som skal følge konvensjonene, som vil bidra til å forberede et svar tilpasset realitetene: geografisk, grense, utstyr og mennesker. Vilnius er ment å gi militæret verktøyene og malen for sluttproduktet bedre avskrekking og mer effektivt forsvar i tilfelle avskrekking mislykkes. Endelige beslutninger – økonomiske, personalmessige, infrastrukturelle – er domene til politikere som sitter i lukkede sesjoner. Derfor, i de neste flere dusin timene, må du lytte nøye til talene deres, se ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Toppen av følelser er ikke over ennå.
Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd