Med utgivelsen av traileren for Fru Chatterjee mot NorgeBarnevernet, Norges beryktede barnevernbyrå, er i nyhetene igjen. Filmen er basert på den sanne historien om Bhattacharya-barna i Norge som var hentet fra Barnevernet av deres tapre mor, Sagarika.

For ti år siden, etter å ha lest om Bhattacharya-saken i pressen, ble jeg med på kampanjen lansert av daværende Rajya Sabha-parlamentsmedlem Brinda Karat for å få barna tilbake. Den indiske regjeringen grep inn, og til slutt ble barna returnert til Sagarika.

Jeg ble sjokkert, både som mor og som advokat, over alvoret i handlingene til det norske byrået for barnetjenester mot familien Bhattacharya. Det var ingen anklager om vold eller incest. Alle klagene handlet om foreldrenes «omsorgsevne». Dette så ikke ut til å rettferdiggjøre å plassere barna i permanent fosterhjem, uten engang å la foreldrene besøke dem.

Videoer og bilder av barna før de ble fjernet viser at de er rene, godt mett og leker kjærlig med moren sin. Den lille jenta ble utelukkende ammet. Dette i seg selv var en indikator på Sagarikas sterke engasjement som mor. Faren sørget ansvarlig for familiens behov. Hva manglet i foreldrenes «omsorgskapasitet» for å motvirke dette beviset på foreldrenes gode omsorg for barna?

Ryktene, benektet av moren, om at hun slo barnet, og dermed brøt norske lover mot fysisk disiplin, viste seg å være fullstendig usanne. Etter Sagarikas hjemkomst fra Norge fikk vi alle dokumentene fra Barnevernets sak. De rapporterer ingen fysiske møter, uansett hvor små, mellom Sagarika og barna hennes – ikke engang et eneste slag.

Det som kommer frem av dokumentene er den urovekkende rollen omsorgspersoner og skoler spiller for barn. Først brøt de seg inn i familiens hjem og lot som de skulle «hjelpe» babyene. Så tok de den normale oppførselen til moren og hennes babyer for å komme med alle slags fiendtlige spekulasjoner. Å tiltale gutten skarpt «på bengali» med en løftet finger mens han spyttet mat på gulvet ble tatt som en indikasjon på at det verste hadde skjedd ute av syne. Morens naturlige følelser, når de ble fortalt at hun aldri ville se barna sine igjen, ble tolket som mental ustabilitet.

Det er velkjent at nordeuropeere gjør et poeng av aldri å heve stemmen. Men det er opprørende å la denne kulturelle forskjellen tjene som grunnlag for fremmedgjøring av barn. Lesere vil ha hørt om omsorgspersonens innvendinger mot «håndmating» og «samsoving».

Siden Sagarika-saken har jeg hvert år blitt kontaktet av familier hvis barn har blitt fjernet av barnevernet i utlandet. De ringer meg fra USA, Storbritannia, Norge, Sverige, Tyskland og Australia. De fleste av familiene er indiske. Jeg får også telefoner fra andre sørasiatiske familier i samme situasjon – fra Bangladesh, Sri Lanka, Nepal, Pakistan og Afghanistan. Jeg hjelper dem alle gratis.

I arbeidet med disse familiene dukket det opp et grusomt bilde av en overivrig, uregulert og rasistisk statlig instans. Barnetjenester er ikke bundet av den bevisbyrde som gjelder på andre rettsområder. I land som Norge, Storbritannia og Tyskland er de ikke engang pålagt å legge frem konkrete påstander om at foreldrene har gjort eller unnlatt å gjøre noe. Dramatiske påstander fra barnevernbyråer er nesten alltid spekulative, med svært lite harde bevis. Det er derfor du har den anomalien at foreldre blir frikjent av politiet, men fortsatt ikke får barnet tilbake. Dommere har en tendens til å behandle barnevernsbyråer som nøytrale eksperter, og godkjenner deres avgjørelser.

Strenge personvernlover, i navnet til barnets personvern, fungerer faktisk som et dekke for systemets feil og skjevheter.

På denne måten stables spillet mot alle foreldre som står overfor barnevernssaker.

Dette er desto mer alvorlig for foreldre som er nyankomne innvandrere og som ikke har midler til å motsette seg disse byråene.

Det er på tide at verden aksepterer at barnevernet i sin nåværende form har feilet. Det kom ikke barna til gode. Det har rett og slett plassert dem og deres foreldre prisgitt et hjerteløst og overbærende byråkrati.

Sagarikas sønn bærer fortsatt arrene etter at han ble separert fra moren i den delikate alderen av to. Barnevernets opptegnelser beskriver, med en skremmende blidhet, hvordan babyjenta brukte dager på å ta en flaske etter at ammingen plutselig stoppet. Sosialtjenesten rapporterer kaldt om hvordan barn blir skitne når de er borte fra foreldrene.

Ingen har noe imot at det gjøres tiltak for å hjelpe barn. Erfaringene fra barnevernsbyråer i utviklede land viser imidlertid at løsningen ikke er et allmektig statlig byråkrati uten effektivt tilsyn, åpenhet og ansvarlighet.

(Forfatteren er advokat)