Medisinske universitet i Białystok. Norske fond i praksis: geriatri Polen vs. Norge.

Jeg søkte om å delta på EEA/Norway Bilateral Grant Cooperation Fund-seminaret i Oslo som svar på kunngjøringen fra European Funds Department i Helsedepartementet, operatør av PL07-programmet (Improving and Adapting Health Care demografiske og epidemiologiske faktorer). tendenser). Seminaret skulle blant annet tjene til å etablere kontakter mellom polske og norske institusjoner som opererer innen helsetjenester for eldre. Fra polsk side deltok 20 representanter fra ulike institusjoner. Møtet fant sted fra 10. til 14. februar 2014.

Seminaret ble arrangert av Helsedirektoratet i Helsedepartementet (Helsedirektoratet). Den dagen deltok vi på flere konferanser viet eldreomsorgens problemer i Norge. Vi ble også presentert for hypotesene om det som kalles reformsamordning, som skal bringe blant annet bedre samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisert omsorg (hovedsakelig sykehusomsorg) og fremme overføring av en større del av oppgavene på lege- og sosialområdet til kommune og lokalsamfunn. Dette vil til syvende og sist redusere ulikheter i tilgang til helsetjenester.

Gitt demografiske trender knyttet til en aldrende befolkning, legger Norge større vekt på opplæring av medisinsk personell innen eldreomsorgen. For tiden praktiserer rundt 100 leger spesialisert i geriatri i dette landet med 5 millioner innbyggere. De jobber primært ved universitetssykehus, som hver har en geriatrisk klinikk og akuttsenger. For å sikre et tilstrekkelig behandlingsnivå må antallet spesialister økes.

I Norge blir problemet med det betydelig økende behovet for diagnostikk, behandling og langtidspleie for personer med demens tatt opp mer og mer. Løsningene som i dag implementeres på området for sistnevnte er fremfor alt tilbaketrekking av store omsorgsinstitusjoner (men nødvendig når det gjelder avanserte stadier av kognitive lidelser) og utvikling av små omsorgssentre beregnet på å romme 8 til 10 personer med milde lidelser. kognitiv svikt. og moderat demens, opprettet og finansiert på kommunalt nivå.

Vi fikk muligheten til å oppdage hvordan telemedisinske løsninger fungerer i omsorgen for pasienter med kroniske sykdommer, samt systemet for å tilby pleie- og hjemmetjenester til personer som trenger slik støtte. I den polske virkeligheten ligger hovedomsorgsbyrden på familien, mens det i Norge er kommunens ansvar, som støtter familien i alle ledd.

Neste dag av seminaret ble viet til å besøke to sentre som gir medisinsk hjelp til eldre og samtidig engasjert i forskning og utdanningsaktiviteter på dette området. Den første av disse var «Aldring og helse». Norsk senter for forskning, utdanning og utvikling, Granli senter” i Tønsberg (Vestfold fylke). Dette er et senter som hovedsakelig arbeider med spørsmål om demens og utviklingshemming.

Vi ble også introdusert for konseptet om å reformere organiseringen av omsorgen for eldre med demens i Norge. Dette krever desentralisering og opprettelse av små helsesentre og universell opplæring av medisinsk personell. Problemet – som i Polen – ligger i utilstrekkelig tidlig diagnose og behandling av kognitive lidelser.

Det andre senteret vi besøkte var «Institusjonstjenestens utviklingssenter» med utgangspunkt i «Niggard omsorgs- og rehabiliteringssenter» i Sandefjord (Vestfold fylke).). Dette senteret er ett av flere sentre etablert med utgangspunkt i store sykehjem i hvert av de norske voivodskapene og opererer innenfor rammen av «Nasjonalt program for utviklingssenteret for institusjons- og hjemmetjenester». På den ene siden er dette store institusjonsomsorgssentre. De skiller seg fra polske sykehjem blant annet ved at de også inkluderer «subakutte» senger, som innlagte pasienter som ikke lenger trenger sykehusinnleggelse overføres, palliative senger og «pleie»-senger ».for midlertidig opphold av en kronisk syk person for å avlaste omsorgspersonen. På den annen side er det sentre som koordinerer tjenestetilbudet til hjemmene til hjelpetrengende som bor i et bestemt område, og opplæringssentre som samarbeider med universitetssentre.

Under oppholdet på Oslo-seminaret fikk jeg på den ene side muligheten til å oppdage særtrekkene ved det norske helsevesenet og organiseringen av medisinsk-sosial eldreomsorg her i landet og på den andre siden mulighetene for å skaffe økonomiske ressurser til ulike aktiviteter under de operative programmene til EØS-finansieringsmekanismen og den norske finansieringsmekanismen. Jeg fikk også litt kunnskap om sentre på norsk side som kan bli en potensiell partner i bilateralt samarbeid. Dette krever utvikling av planer for mulig samarbeid og etablering av kontakter med disse sentrene for å få intensjonsavtaler. Dette er nødvendig dersom noen ønsker å søke om midler til prosjekter under Det bilaterale samarbeidsfondet.

doktorgrad Zyta Beata Wojszel

Jakob Larsen

Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *