– Militsen gjemte seg i bygningen vår og den sudanesiske hæren angrep dem, sier Nidal, som er bosatt i Khartoum, hovedstaden i Sudan. Denne 29 år gamle moren ble nådd på telefon og ba om å være anonym av sikkerhetsgrunner. «[Avec mon mari]vi ventet på et øyeblikks pusterom, vi tok datteren vår, en bag med passene, universitetsvitnemålene våre, og vi flyktet», minnes hun.

«Vi la alt bak oss, huset vårt, vennene våre, familien min og den bærbare datamaskinen min med alle bildene våre,» sa Nidal mens stemmen hans ristet.

>> For å (gjen)lese: I Sudan, frykten for en masseeksodus av befolkningen fanget i kampene

Familien hastet først til et roligere område, før de satte seg på en buss til landsbyen Gallabat, på grensen til Etiopia. Etter å ha krysset grensen fant familien husly og mat i den etiopiske landsbyen Metema.

«Her føler jeg meg trygg», sier Nidal, men «vi vet ikke helt hva vi skal gjøre nå». Hennes tre år gamle datter, veldig preget av hendelsene, spør henne stadig hvorfor de ble skutt på og «hvorfor vi ikke kan gå hjem».

Mangel på internasjonal bistand

Siden starten av sammenstøtene i midten av april mellom de sudanesiske væpnede styrkene, ledet av general Abdel Fattah al-Burhan, og lederen av den paramilitære gruppen til Rapid Support Forces (RSF), Mohammed Hamdan Dagalo, kjent som «Hemedti», tusenvis av utenlandske statsborgere ble evakuert med fly. Men ikke sudaneserne.

>> For å lese også: London truer med å deportere sudanere på flukt fra konflikten til Rwanda

Sudanesiske sivile er på egenhånd og avhengige av lokale grupper som koordinerer hjelp og informasjon gjennom WhatsApp chattegrupper og sosiale medier.

– Sudanesere bruker sosiale medier til å dele informasjon om rutene de har tatt, rapportere om vanskeligheter og restriksjoner for å hjelpe sine medborgere med å ta beslutninger, sier Michelle D’Arcy, direktør for Sudan i den norske organisasjonen Folkehjelpen.

«En av hovedutfordringene for øyeblikket er tilgang til kontanter. Banker er stengt og andre måter å sende penger på fungerer ikke», forklarer Michelle d’Arcy, som spesifiserer at «prisene på mat, drivstoff og transport stiger».

På Twitter hevder noen at bussbilletter mellom Khartoum og den egyptiske grensen nå koster opptil 400 dollar (litt over 360 euro), ti ganger mer enn vanlig pris.

Derfor er det ikke alle som ønsker å forlate landet som klarer det. «Å komme seg rundt er ikke mulig for alle, og i tillegg er det risikabelt å reise i dagens situasjon», forklarer Michelle D’Arcy.

Humanitær krise

I følge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) hadde nesten 3500 mennesker krysset den sudanesiske grensen til Etiopia i slutten av forrige uke. Tsjadiske myndigheter rapporterer om 20.000 sudanesiske flyktninger i landet. I Sør-Sudan hevder myndighetene i Juba å ha tatt imot rundt 5500 mennesker, for det meste sørsudanske statsborgere. Det egyptiske utenriksdepartementet sa på sin side at 16.000 mennesker allerede hadde ankommet Egypt, mens flere tusen ventet på å få komme inn i landet.

Mohamed Adam, en 21 år gammel medisinstudent, fortalte til den britiske avisen The Independent at han ventet nesten 36 timer ved den egyptiske grensen mens termometeret svingte rundt 40 grader. «Folk er ekstremt stresset» og mangler vann og mat, vitnet han.

«En av tragediene [du conflit actuel au Soudan] finner sted på grensen mellom Sudan og Egypt, hvor til og med britiske passinnehavere har blitt nektet visum for å komme inn i Egypt, sier Sami Hamdi, administrerende direktør i London-baserte konsulentselskapet The International.

Han forklarer denne situasjonen spesielt med den økonomiske krisen som rammer landet. Ifølge ham vil «Egypt bruke denne migrasjonssituasjonen på dørstokken for å skaffe internasjonal finansiering og støtte.»

Sudanesere i Libya

Situasjonen i nabolandet Libya er noe annerledes. Der er det ikke mangelen på visum som hindrer sudanske sivile i å komme inn, men sikkerhetsproblemene sør i landet. Regionen er i hendene på en rekke væpnede grupper som utfører kidnappinger og driver med smugling av våpen.

Dette er grunnen til at Isaac ba sin kone bli i Sudan. – Jeg er for redd for menneskesmuglere på grensen mellom Libya og Sudan, sa han på en kafé i Misrata sentrum, rundt 200 kilometer øst for hovedstaden Tripoli. .

Siden sammenstøtene begynte, har han møtt andre sudanesere her hver kveld etter jobb for å se nyhetene på TV.

Samme frykt for Fadel Shawkat som forlot Sudan for å reise til Libya i 2019. «Faren min ble drept i de nåværende kampene, og nå er mine to yngre brødre alene,» forklarer han. Jeg har ikke klart å komme i kontakt med dem, legger 42-åringen til.

Han mener at reisen nå er for risikabel til at brødrene hans kan bli med ham, og passerer gjennom det sørlige Libya. «Jeg kjenner ingen som vil ta dem til grensen,» sa han.

I likhet med andre sudanesere i Libya sier han at han ikke forventer noen form for hjelp fra den sudanesiske regjeringen eller vertslandet hans.

– Enten i Libya, Egypt, Tsjad, Etiopia eller Somalia, ser alle med stor bekymring på hva som skjer i Sudan, sier ekspert Sami Hamdi. «Men for de regionale maktene vil det handle mindre om å løse Sudans problem og mer om å sørge for at de ikke lider av denne krisen, selv om det betyr at de må lukke døren for sudaneserne i stedet for å hjelpe dem.»

Forfattere: Jennifer Holleis, Islam Alatrash

Kilde: dw.com