Støyen hersker i utstillingen «Echo of acid rain» av den 43 år gamle lydkunstneren I.Krunglevičius, holdt på Vartai-galleriet i Vilnius.

Forfatteren av utstillingen er en musiker og skaper av visuelle bilder, som er uteksaminert fra Norges musikkhøgskole med en mastergrad i komposisjon. Mesteparten av hans arbeid består av installasjoner, videokunst og skulpturer, men I.Krungelevičius jobber også som komponist – lager musikalske forestillinger, deltar på elektronisk, samtidsmusikk og filmfestivaler.

Arbeidene hans trekker oppmerksomhet til nye teknologier og deres forbindelse med den menneskelige psyken. Ved å bruke lyd endrer artisten publikums oppfatning av rommet.

– Hva fikk din interesse for noe så irriterende som støy? – Jeg spurte I. Krungević, som presenterte utstillingen etter en lang pause.

– Det hele startet med at jeg begynte å tenke på hva støy egentlig er. Hvis vi snakker om lyden, kan det være en form for hindring som hindrer deg i å lytte til den lyden. Men begrepet støy er ikke bare relatert til lyd. Tross alt er det informasjonsstøy som forstyrrer forståelsen, og mye annen støy.

Så jeg tenkte at hvis jeg så nærmere på støyen, kunne jeg finne noe interessant. Tross alt er det en estetikk av lydstøy i kunstfeltet. Etter å ha sett meg rundt fant jeg ut at det er ganske mange komponister som ikke bare jobber med tolvtonesystemet, men også bruker andre lyder, inkludert støy. Dette gir mer frihet.

– Begynte støy i verk å bli brukt oftere når datamaskiner dukket opp?

– Det virker på meg som da radioen dukket opp. Med fremkomsten av teknologi kommer støy, et visst forhold mellom overført signal og støy.

– Og raslingen av løv eller galoppering av en hest – støy eller ikke?

– Derfor oppstår spørsmålet, finnes det noe slikt som støy i det hele tatt? Kanskje det er en skapelse av vår bevissthet? Når verk som bruker støy blir presentert for publikum, provoserer de folk til å tenke på hvordan vi reagerer på de tingene som er vanskelige for oss å forstå eller ikke ønsker.

Så ting som det kan ses litt bredere på. Det er lettest for meg å jobbe med lyd, så helt naturlig er det mye av den støyen i lydspor.

– I tillegg til støy, er temaet brutalisme viktig i utstillingen?

– Ja, brutalisme er tross alt en arkitektonisk stil som ble dannet et par tiår etter andre verdenskrig, og tok slutt da den økonomiske krisen begynte på slutten av 1980-tallet og prisen på betong steg.

Et aspekt ved brutalismen som interesserer meg spesielt, er håpet om at en annen verden kan skapes etter krigen. Selve metaforen om håp.

Metallkroker vises i utstillingen, som om de var referanser til utsmykningen av brutalistisk arkitektur. Dialogen deres med listverkene til salene i «Gate»-galleriet er også interessant.

– Er det tilfeldig at de minner om billedhuggeren Mindaugas Navaks «Hook» på det tidligere Jernbanemannspalasset i Vilnius?

– M. Navaks innflytelse i denne saken er åpenbar, selv om jeg ikke tenkte på det da jeg tegnet skissene. Det er umulig å ikke legge merke til. Bare mine kroker er omvendte versjoner av «Hook». De er vendt innover, ikke utover. Derfor kalte jeg dem «Sylbak» – ordet «krok» omvendt.

M. Navakas er en av de viktigste litauiske kunstnerne. Jeg vil alltid nevne hvilken innflytelse en kunstners ideer har på andre, fordi ingenting kommer ut av ingensteds. Det er alltid kontekst. For eksempel, da jeg bodde i Vilnius, var «Kablys» (musikkklubben som opererer i den bygningen – Red.) et viktig sted for meg, jeg pleide å gå dit for å høre på all slags musikk.

– Sammensatt av flere metallplater ligner krokene merkelige musikkinstrumenter.

– Jeg ville bare ikke sveise metall. Laserskårne metalldeler er enkle å installere. Dessuten, når det er flere detaljer, er det lettere å se feil (formstøy) som at den ene delen av kroken er bøyd mer enn den andre.

Drømmen min er å lage en skulptur som kan sendes på e-post. Jeg ville unngå lang transport og ikke forurense naturen. Og lyd er lyd – den veier ikke mye. Vi sparer bensin.

Denne gangen gjorde det nesten det. Jeg sendte tegningene, et firma i Kaunas kuttet metalldelene etter dem, og da jeg kom, var det bare å installere dem.

– Navnene på utstillingene dine er ganske mystiske. Hva kan «Echo of Acid Rain» bety?

– Jeg vil ikke forklare for mye hva utstillingen handler om. Det er veldig viktig at seeren prøver å finne svaret selv. Det er mye mer interessant på den måten.

Jeg husker at på 1900-tallet på slutten var det veldig hyppig snakk om sur nedbør, ozonhull. Det var mye frykt. Og etter det sluttet alle å snakke om det. Den psykosen gikk over, men en annen dukket opp, og så en til. Alt som gjensto var ekkoet av den angsten. Og jeg, i tittelen, så ut til å kode den tiden, det minnet.

– Du er ikke uteksaminert fra noen billedkunststudier, men det er åpenbart at du kjenner konteksten til samtidskunst veldig godt. Er det som en annen lidenskap for deg?

– Du kan si det. Visuell kunst interesserer meg kanskje enda mer enn musikk. Musikk er så nærme, så tydelig, alt er så raskt. Jeg hører mye på henne. Og billedkunst har alltid vært der. Helt fra begynnelsen, da min kunstneriske praksis begynte, kanskje fra jeg var 20 eller 21 år.

Jeg besøker utstillinger, de viktigste biennalene – jeg ser på, jeg studerer. Min kone er maler og livet vårt dreier seg om visuell kunst. Det er sant at vi ikke jobber i ett studio – vi har hver vårt.

– Kanskje familie er en av grunnene til at vi sjelden ser dine personlige utstillinger?

– Slike utstillinger må modnes. Dessuten bremser det å ha en familie. På dette tidspunktet i livet mitt kan jeg ikke bruke 50 timer i uken i studio. Dette er ikke mulig med små barn, man må vente til de er litt eldre.

– Denne gangen kompletteres de skulpturelle installasjonene med maleri. Gjorde du alt selv, eller hjalp malerkona din til?

– Jeg malte selv. Jeg blandet til og med den svarte malingen selv fra pigmenter. Det var mange eksperimenter med andre farger og hull, men resultatet ble stående. Tilbake til brutalismens brutalitet, det er så bra som det blir. Hvert kunstverk er en ting fra fremtiden. Når de først dukker opp, er det ofte ikke engang klart – hva det er, det krystalliserer seg senere.

Lyd alene er ikke nok for meg. Verden er tredimensjonal, materiell, så jeg vil også jobbe med flere medier – flere leker i den sandkassen.

– Du viser dine siste verk, men du har allerede rukket å presentere noen av dem andre steder?

– Ja, for eksempel er «Possessor» – en installasjon med søyler og ledninger – allerede vist på museet «Astrup Fearnley Museet» under Oslo kulturnatt i september. Bare det strakte seg over hele museet – vegger, dører, til og med bord.

Disse høyttalerne er spesielle ved at de overfører all lydenergien til materialet de er festet til. I «The Gate» genereres lyden av galleriveggen. Som om en eller annen parasitt klistrer seg til veggen og får det til å høres ut.

«Og den enheten som ser ut som en trådløs nettverksruter lager også lyder?»

– Det er en frekvensdemper som sender støy, men ikke til ørene våre, men til mobiltelefoner. Den fyller driftsfrekvensen med støy, slik at telefonene bare hører den støyen og slutter å fungere.

– Minner meg om de enorme tårnene som sto i Žaliakalnis i Kaunas og forstyrret å lytte til «Voice of America»-radioer. Disse interferenslydene er sannsynligvis etset inn i minnet til mange litauere fra sovjettiden.

– Ja. Bare når vi snakker om teknologi, bør vi ikke glemme at det er en del av vår kultur.

Selv den undertrykkeren kom ut av et ønske om å gjøre en forskjell – å gjøre eller bryte, kanskje for å beskytte. Det kan være ulike årsaker, men det er en del av vår kultur, som enhver tegning eller skulptur. Som kunst, matlaging eller arkitektur.

Etter å ha lyttet til ulike argumenter, ser det ofte ut til at teknologi er som en forferdelig romvesen, en parasitt som landet fra et sted og festet seg til en person. Og faktisk er det vår egen skapelse, som provoserer å gjette hvor den kan føre og hva som vil skje i fremtiden.

– Hvordan finner du slike enheter? Er du spesielt ute etter høyttalere som avgir lyd på en uvanlig måte?

– Ja, jeg ville gi stemme til stålskulpturene. Jeg lette lenge før jeg endelig fant et firma som lager undervannshøyttalere til spa. Jeg prøvde. De passer perfekt. Jeg vet ikke engang hvilken funksjon de utfører i disse spaene – avgir vibrasjoner eller kommuniserer nyheter til nedsenkede kunder.

Det er de små. Og større høyttalere brukes på kino – de er installert under setene. Jeg likte dem fordi de skaper mye kinetisk energi som overføres til veggen.

Det var bare på grunn av den dempingen at jeg kom inn i en mer komplisert historie. Husker du hvordan Alice følger den hvite kaninen inn i hulen og går ingensteds? Det var det samme for meg. Jeg tenkte på helt andre ting, jeg leste noe og plutselig innså jeg at hvis jeg tar en ting, kombinerer den med en annen, bruker en tredje, så får jeg et veldig interessant arbeid.

* * *

Han startet sin karriere i Norge

* I.Krunglevičius – komponist og representant for billedkunst, som tok en mastergrad i komposisjon fra Norges musikkhøgskole. Han ble interessert i komposisjon lenge før de akademiske studiene. I Vilnius studerte han personlig hos komponisten O. Balakauskas i to år. Senere dro han til Oslo. Selv om de fleste av verkene hans består av installasjoner, videoverk og skulpturer, jobber kunstneren også som komponist.

* I nesten et tiår var han en av lederne for Podium Oslo, et kunstnerutstillingssted. For tiden medlem av det norske kunstnerkollektivet Infopsin.

* 2010 tildelt Den norske bankens DNB Kunstnerpris og Nam June Paik-prisen for unge kunstnere som skaper verk av elektronisk eller digital kunst som ikke er redde for å ta risiko, krysse sjanger- og kulturgrenser, dykke inn i tverrfaglig territorium (den grunnlegger av prisen er Art Foundation of North Rhine-Westphalia).