Rob Wijnberg (1982) er forfatter, journalist og sjefredaktør for Korrespondenten. Hans nye bok kommer ut neste uke Noe sant for alle. Et intervju med nøkkelord på gratulasjonskort, Arjen Lubach og Chopin.

Winschoten

«Jeg dro dit en dag i livet mitt. Sykehuset der jeg ble født hadde en lege som snakket slovakisk, og moren min er slovakisk, det er derfor. Men jeg vokste opp i en vakker forstad til Groningen. Fantastisk barndom. Jeg var en veldig travel gutt som alltid snakket, snakket, snakket – i disse dager vil man kalle det ADHD. Uansett, jeg kommer fra en snakkesalig familie. Begge foreldrene mine er psykologer og vi snakket mye hjemme om folk: hva de gjør og hvorfor. De oppmuntret meg mye og sa aldri til meg: det kan du ikke gjøre. Prøv, spør, for hvis du ikke gjør det, kan du angre: det var stemningen.

Handelskammer

«Mens jeg var på ferie med foreldrene mine i Amerika, så jeg hyller fulle av Hallmark-kort i supermarkeder. Det hadde vi ikke i Nederland, så jeg spurte kunstlæreren på skolen om han kunne lage noen illustrasjoner. Jeg tegnet en kontrakt, med signaturen til et vakkert barn under, og jeg betalte ham 50 floriner hver; min far har laget teksten. Men da jeg dro til Handelskammeret for å registrere meg, viste det seg at man måtte være minst atten år. Jeg trodde det var aldersdiskriminering – jeg var femten – og gikk til tingretten. Han var enig med meg, og jeg ble den yngste nederlenderen som er oppført i handelskammerdatabasen. Jeg dro til Aholds hovedkvarter i Zaandam for en presentasjon, men jeg var helt uforberedt på en bestilling på 600 000 gratulasjonskort. Det tok aldri av.

Teaterskole

«Etter videregående studerte jeg bedriftsøkonomi i to år, men jeg likte det ikke i det hele tatt. Altfor massivt, og jeg tenkte hele tiden: du bør ikke lese om dette, du bør gjøre dette. Fordi jeg alltid hadde i tankene at jeg virkelig ønsket å bli skuespiller, var jeg på audition på Kleinkunstacademie i Amsterdam. Jeg kom til finalen 24, men ble likevel avvist. Jeg kunne gå på en dramaskole ved Rozengracht, men etter seks måneder oppdaget jeg at jeg heller ikke likte den verden noe særlig. Det handlet om deg selv og veldig lite om samfunnet.

Filosofi

«I midten av det året kunne jeg melde meg på filosofi ved UvA. Der åpnet en verden seg for meg. Fantastisk, jeg ble forelsket med en gang. Det ble stilt spørsmål som jeg aldri hadde hørt før. Mens jeg fortsatt var helt forvirret etter en forelesning om Nietzsche, endret Kant mitt verdensbilde igjen. Fra første leksjon spurte læreren om du kunne vite hva du kunne vite. Jeg ble umiddelbart overbevist, satte meg ned for hver time femten minutter for tidlig og har ikke gått glipp av en time på 3,5 år.

Richard Rorty

«En amerikansk filosof, som jeg lærte at sannhet ikke er absolutt, men betinget, flytende og avhengig av omstendigheter. Hans bok Beredskap, ironi og solidaritet Jeg leste den ti ganger, for første gang på Bosporos i Istanbul: flytte. Vår tro er tilfeldig, men hvordan kan vi rettferdiggjøre solidaritet og moralsk oppførsel? Alle har et par briller som de ser verden gjennom, og filosofer er bare veltalende fortolkere av hvordan folk tenker.

Telegrafen

«Faren min skrev en spalte om psykologi der, men jeg brukte den ikke som trillebår. Jeg hadde skrevet spalter siden jeg var tretten, og som nitten begynte jeg å lete etter en avis. Jeg skrev til alle de nasjonale avisene – den Flyktninghjelpen fortalte meg veldig vennlig at jeg skulle komme tilbake når jeg var femti – og da kunne jeg ta det igjen Telegrafen gå til ungdomssiden. For seksjonen Stadion Jeg intervjuet studenter over hele landet og når alt gikk bra, klarte jeg mer og mer. Den gang hadde avisen fortsatt 1 million lesere og penger banket mot sokkel. Jeg hadde rett til å gå overalt. I Norge for Junior Eurovision Song Contest, i Spania for et intervju med David Beckham, i England for Robbie Williams. Gal.»

Bøye!

«Tidens magiske ord. Etter fire år Telegrafen Jeg ønsket å gå dypere og sendte et essay under denne tittelen til Grønt Amsterdam. I skolegården hadde jeg alltid hyggelige samtaler med unge mennesker om deres personlige liv, men så fort det gjaldt aktualitet eller politikk, ble det stille: bu! Senere ble det et hefte. Denne apatien til det som skjer i verden har alltid plaget meg.

Den yngste

«Ikke lenger, vet du. Men jeg var faktisk den yngste sjefredaktøren for en nasjonal avis i Europa. Flyktninghjelpen neste så i 2010 var jeg 27 år gammel. Når jeg ble spurt, var jeg i tvil: skriving var min lidenskap og mitt liv, og burde jeg nå drive en avis? Men jeg hadde sterke ideer om hva en journal skulle være. Vi ønsket å redefinere nyheter: ikke noe som skjer i dag, men hver dag. Det er da ikke lenger snakk om hendelser, men om strukturer, modeller og evolusjoner. Først da vil du bedre forstå kompleksiteten i ting. Nyheten er været, vi skriver om klimaet, sier vi Følgende.»

«Etter to år ble jeg skjøvet til side. Dette slo meg virkelig fordi det kom ut av ingensteds. Redaksjonen var en veldig samlet klubb og plutselig hadde jeg ikke lenger rett til å være dens leder. Mange ansatte var sjokkerte og triste, noe jeg syntes var ekstremt rørende. I ettertid var det en velsignelse i forkledning fordi jeg ble tvunget til å finne på noe nytt. Og nå er jeg her.

Korrespondenten

«Korrespondenten er et middel mot øyeblikkets problemer: den overdrevne oppmerksomheten som gis i nyhetene til ting som egentlig ikke påvirker verdens funksjon. For å gi et eksempel: en konflikt innenfor ledelsen i Partiet for Dyrene får mye omtale, men har på lang sikt liten betydning for samfunnsgangen. Vi prøver å rapportere om de usynlige strukturene som bestemmer retningen verden tar. Vi startet for ti år siden med 18 000 crowdfundere og i dag har vi 65 000 medlemmer. Dette er 5000 færre enn for ett år siden – vi har økt prisene og på grunn av høy inflasjon opplever vi også flere kanselleringer – men vi vokser igjen. Jeg har det alltid bra.

Nyhetsfabrikken

«Også ti år gammel. Jeg skriver i denne boken at journalistikk nå handler om å visualisere tall, tall og fortjeneste. Med inntoget av store sosiale medieplattformer har det oppstått nye problemer. Tradisjonelle medier har fortsatt en slags redaksjonell retning, med eller uten moralsk kompass. Men plattformene er reklamemaskiner, det er ingenting bak dem. Inntektsmodellen deres er basert på kanselleringsalgoritmer. Og det er et reelt problem for tradisjonelle medier.»

Arjen Lubach

«Den offentlige kanalen gir inntrykk av at Op1 er seriøs journalistikk og at Lubach er satire og underholdning. Men det er motsatt. The Evening Show er informativt, godt undersøkt og har et moralsk kompass, akkurat som Lubachs åndelige far, Jon Stewart fra Det daglige showet. Noen talkshow har infotainment som virkelig plager meg.

Korrespondenten

«En ubehagelig affære som involverte vårt engelsktalende redaksjonsteam, som til slutt ikke var lokalisert i New York, men i Amsterdam. Veldig irriterende fordi integriteten vår har blitt satt i tvil, som at vi samlet inn 2,6 millioner dollar gjennom crowdfunding i Amerika under falske forutsetninger. Vi har bare aldri tenkt ordentlig på det og snakket halvhjertet om det. Da New York ikke skjedde, kom mange mennesker for å se oss, og det førte til negativ omtale. I ettertid sier jeg: vi hadde en god idé, men lite plan. Heldigvis trenger vi ikke bekymre oss for det lenger.

Chopin

«Fantastisk! Noen ganger i uken sitter jeg ved pianoet hjemme og når jeg spiller Chopin, Mozart eller Beethoven, tenker jeg virkelig: menneskelig geni kjenner ingen grenser. Hvordan er det mulig at noen kan dette? Det er utrolig vakkert, med så mange strålende melodier i ett stykke. Utrolig.»

Noe sant for alle

«Hvordan sannheten deler oss og kan bringe oss sammen igjen» er undertittelen. Vi lever i usedvanlig paradoksale tider. Visst, i den vestlige verden har vi aldri hatt det så bra; vi sitter på toppen av et velstandsfjell. Samtidig har kilden til vår velstand, det fossile kapitalistiske systemet, blitt vårt største problem. Dette velstandsfjellet viser seg å være en vulkan. Alt må derfor endres, samfunnets grunnlag må demonteres og erstattes. Dette har aldri skjedd før, og det er nå en hard lederkamp om det.

«Denne kampen for sannheten, som jeg kaller den, er så hard at den river oss mer og mer fra hverandre. Nostalgiske nasjonalister – Trump, Baudet, Putin, Ongehoord Nederland – vil tilbake til fortiden. Gjør Amerika stort igjen. Men denne fortiden har aldri eksistert og vil aldri komme tilbake. Problemet er at den andre sidens historie egentlig ikke er så tiltalende. Dette er ikke lenger tillatt, det må være mindre og gjør vi det ikke går vi til grunne. Vi må svare med en annen historie, en kollektiv sannhet som beskriver fremtiden som noe vi ønsker å komme til. Vi må gjøre det sammen.

Om forfatteren: Frenk der Nederlanden har jobbet i Het Parool siden 1990. Han har vært reporter i Amsterdam-redaksjonen, utenriks- og sportsredaksjonene, samt redaksjonssjef og sjefredaktør. Mellom 2004 og 2011 skrev han en daglig spalte som kommunespaltist. I dag skriver han hovedsakelig dybdereportasjer og intervjuer.