JUSTIN-PLANEN: 500 000 IMMIGRANTER PER ÅR

Tror du noen gang at våre politiske ledere tenker lite? Vær trygg på at Canadas statsminister, Justin Trudeau, nettopp har presentert prosjektet sitt: «Århundrets initiativ».

Og hva med dette «initiativet»? Intet mindre enn å få Canada til å ha 100 millioner mennesker innen 2100.

FOKUS PÅ IMIGRASJON

2100 er 77 år fra nå. Du og jeg, som Justin forresten, vil ikke lenger være her. Det er enkelt å sette viktige mål i flere tiår, fordi ingen vil være der for å sjekke om disse målene er nådd.

På den annen side er Justins plan for å nå målene sine veldig spesifikke: ta imot 500 000 innvandrere i året.

For tiden er befolkningen i Canada 38,3 millioner. For å nå 100 millioner innbyggere i 2100 vil det være nødvendig å legge til 61,7 millioner på 77 år, eller 801 299 per år. Og det tar ikke hensyn til dødsfall.

Med 500 000 innvandrere per år, over 77 år, representerer det 38,5 millioner nykommere. Derfor vil kanadiske kvinner bli pålagt å føde 23,2 millioner barn, eller 301 299 per år i samme periode. Dette er mulig siden det de siste årene har vært 367 684 fødsler per år i Canada. Men husk at den kanadiske befolkningen eldes og fruktbarhetsraten synker jevnt og trutt.

For øyeblikket, ifølge data publisert av Statistics Canada, ble én av fire personer bosatt i Canada født i utlandet. Hvis Justins plan ble realisert, innen 2100, ville den kanadiske befolkningen bestå av nesten én person av to innvandrere. Er det realistisk? Jeg har en alvorlig tvil.

HVORFOR ET SLIK MÅL?

I følge Justin og tenkerne rundt ham, jo ​​mer folkerikt et land er, jo mer velstående kan det være og spille en viktig rolle i brorskapet mellom land på planeten.

På velstandssiden er ikke to av de mest folkerike landene på kloden, Kina (1,41 milliarder) og India (1,39 milliarder), eksempler på velstand og millioner av innbyggerne deres lever i en tilstand av stor fattigdom.

På den annen side er de fire skandinaviske landene, Danmark, Norge, Finland og Sverige, med henholdsvis 5,9, 5,4, 5,5 og 10,3 millioner innbyggere blant de mest velstående i verden. Dette er også landene som leder undersøkelsene som måler lykkenivået til mennesker.

Så for velstand holder ikke Justins plan mål.

Når det gjelder innflytelsen fra land med stor befolkning, er sannheten at tallloven spiller en viss rolle. På den annen side er innflytelsen til et land ikke proporsjonal med befolkningen. De siste tiårene har små land som Afghanistan (39,8 millioner) og Irak (41,2 millioner) grepet søkelyset og stått opp mot stormaktene. Det samme skjer for tiden med Ukraina (43,8 millioner), som står opp mot Russland (143,4 millioner).

Så når det gjelder innflytelsen i verden til et folkerikt land, er Justins plan feil.

La meg legge til at Justins plan ikke tar hensyn til den dominerende frankofonkulturen i Quebec. For å opprettholde sin andel på 23 % av den kanadiske befolkningen, må Quebec ta imot 115 000 innvandrere årlig hvis den kanadiske regjeringens mål om 500 000 nyankomne blir realisert.

VI TRENGER IMMIGRANTER

Med en fruktbarhetsrate på 1,4 barn per kvinne, mens befolkningserstatningen er 2,1, er det ingen tvil om at Canada trenger innvandrere.

Fra et strengt økonomisk synspunkt har Canada for tiden 958 500 ledige stillinger. Selvfølgelig er ikke innvandring den eneste løsningen på dette problemet, men det er definitivt en del av det.

Ved MRC Beauce-Sartigan er det for tiden mer enn
2000 jobber besatt av arbeidere fra utlandet. Hvis alle disse arbeiderne returnerte til hjemlandet over natten, ville mange bedrifter i Beauce være i en prekær situasjon. Og hvis vi skulle analysere situasjonen i Quebec og Canada, er det ingen tvil om at vi ville stå overfor den samme virkeligheten.

HVOR MANGE SKAL INNKOMMES?

Den virkelige debatten er ikke om man skal ønske innvandrere velkommen eller ikke, men hvor mange som skal tas imot.

Den siste valgkampen i Quebec har tydelig vist at meningene er svært forskjellige på denne siden. Innenfor de fire store partiene varierte målene fra 35 000 til 80 000 nye medlemmer per år.

Men spørsmålet om tall er ikke det eneste å vurdere. Vi må kunne ta imot dem, huse dem, integrere dem, franchise dem og distribuere dem over hele Quebec. Siden han tiltrådte, har François Legault opprettholdt målet om 50 000 innvandrere per år, og erklært at vi må ta færre av dem for å ta vare på dem.

Meningen til befolkningen i Quebec er ganske delt i spørsmålet om immigrasjon. I en undersøkelse av firmaet SOM utført for avisen Le Soleil publisert i forrige uke, sier 26 % av quebecerne at vi bør ønske flere velkommen, mens 24 % mener tvert imot at vi bør ønske færre velkommen. Til slutt mener 45 % at vi bør fortsette å ta imot så mange. Det er fortsatt 5% av folk som ikke vet.

Spørsmålet om innvandring vil fortsette å være i overskriftene i årene som kommer, men uavhengig av uenigheten om antall innvandrere som skal mottas, er behovet der og vil fortsatt være en stor bekymring.

Se alle meningsinnlegg av Pier Dutil

TANKER FOR UKEN

Til oss alle tilegner jeg ukens tanke: