For meg var de to første årene definitivt de vanskeligste, da jeg brøt gjennom byråkratiske hindringer. Jeg kom hit noen måneder etter at Polen ble med i EU. Fra første kontakt med systemet var det ikke lett – ved inngangen falt jeg inn i paragraf 22, fordi for å registrere deg, måtte du ha en bankkonto, og du kan bare åpne en bankkonto når du har et midlertidig PESEL-nummer.

Byråkratiske hindringer er ikke de eneste du beskriver. Ganske snart hører du uraffinerte vitser om polakker. Noen nordmenn sier de har «polakkene sine».

Sprekkene i dette bildet av «verdens beste land» ble veldig raskt synlige – og det tok ikke lang tid før jeg skrev om det til norsk presse. Selv om det tok mange år å våge å skrive en bok.

Hvorfor?

Nå som du spør, kan jeg tenke meg samtaler med folk fra den eldre generasjonen som mente jeg ikke hadde rett til å klage. Dette var både samtaler med polakker og med nordmenn. Jeg kjente på takknemlighetstvangen, som de voksne barna til migranter fortalte meg om, altså den såkalte andre generasjonen – de hørte også at man ikke skulle klage, men være takknemlig.

les også

Jeg fikk ikke inntrykk av at du var spesielt utakknemlig. Boken din er tross alt et kjærlighetsbrev adressert til Norge.

Et kjærlighetsbrev, men i baldwinsk forstand: hvis jeg elsker deg, vil jeg vise deg ting du ikke kan se. For det er klart at hvis du er etnisk nordmann, ser du ikke hvordan en polsk kvinne kan ha det i Norge.

Jeg er ikke polakken din kom ut på norsk først – hvordan reagerte lesere i Norge på dette kjærlighetsbrevet? Har det nådd deres hjerter?

Jeg tror det. Den nådde absolutt et bredt publikum, medieinteressen var enorm fra premieredagen. Jeg ble invitert til morgennyhetssendingen – sendt samtidig på radio og fjernsyn. Uansett, det er ganske sentimentalt for meg, for jeg lærte norsk fra dette programmet rett etter ankomst. Kulturrådet kjøpte boken til alle bibliotekene i Norge, og etter den første måneden måtte den trykkes på nytt.

Hele Norge slo seg for brystet og ba polakkene om unnskyldning?

Mange nordmenn slår seg på brystet, det er et faktum. Men det var også individuelle stemmer på sosiale medier fra folk som ikke kunne tro det var så ille. For eksempel stilte de spørsmålstegn ved historien jeg beskrev, hvordan jeg ble bedt om å fjerne navnet mitt fra esken, fordi et polsk navn på et synlig sted skulle senke verdien på eiendommen.

Noen som ringte intercom og spurte om det?

Nei, de norske naboene har sendt brev om det. Det var ikke en følelseshandling, men et godt gjennomtenkt, planlagt trekk. Navnet mitt skulle ifølge dem få ned eiendomsprisene i hele bygget, og dette var den beste delen av Oslo, rett bak kongeslottet.

Det er virkningen! Med ett polsk navn på postkassen ødelegger det norske eiendomsmarkedet.

(Latter) Spesielt siden det er et navn som bestefaren min kom på da han prøvde å endre identitet etter andre verdenskrig. Så ikke bare polsk, men et oppfunnet navn.

Hvordan reagerte du da du etter utgivelsen av boken leste meningene om at dette er en overdrivelse, at denne diskrimineringen ikke kan være så forferdelig at du nettopp har diktet opp denne historien med navnet?

Det gjør sikkert vondt fordi det er en historie som egentlig ikke var lett å dele – men det var en opplevelse som var ydmykende. På den annen side vet jeg godt at dette slett ikke er en unik opplevelse. Først opplever du diskriminering, så prøver du å snakke om det, og så prøver noen å forklare at de vet bedre enn deg hva som har skjedd. Jeg var ikke den eneste som opplevde det.

Jeg vet at du ble inspirert til å skrive denne boken av Black Lives Matter-bevegelsen. Det står til og med i selve tittelen Jeg er ikke negeren din, tittelen på den Oscar-nominerte filmen basert på tekstene til James Baldwin, den amerikanske forfatteren og antirasismelegenden. Bare for å si det rett ut, polakker er tross alt hvite…

Det viser seg at hvitt også er et spekter og har mange nyanser.

Norwegian White, British White og Polish Emigrant White er disse forskjellige nyansene?

Derfor bruker jeg det store R-ordet. I en av anmeldelsene leste jeg at jeg ikke skulle referere til rasisme, at begrepet diskriminering ville være nok. Jeg ville at denne boken skulle få nordmenn til å tenke, akkurat som Black Lives Matter-bevegelsen gjorde. Jeg snakket selvfølgelig med folk som har mye mer melanin i huden enn meg, og de hadde ingen problemer med å kalle diskriminering av polakker for rasisme. Dette ordet vil selvfølgelig vekke følelser, for ingen ønsker å bli kalt rasist.

les også

Rasisme passer akkurat til bildet av «verdens beste land».

Ekte? Først ønsket jeg at denne boken skulle komme ut under tittelen «Hvorfor har alle polakker runde ansikter?». Forlaget gjennomførte en fokusundersøkelse og det viste seg at nordmenn ikke ville kjøpe noe slikt, fordi de ville være redde for å kjøpe bøker med en «rasistisk» tittel.

Du klarte å samle mange polske emigranter – fra arbeidere til gründere som driver blomstrende bedrifter. Mens jeg leste, lurte jeg på om de eneste overlevelsesstrategiene var å kjempe mot oddsen individuelt, bygge opp rustning mot diskriminering og presse frem. Eller kanskje polakker samarbeider med hverandre i Norge for å markere sin plass i politikken?

Vi er nesten fraværende fra politikken i Norge. Selv om det skal bemerkes at noen polske kvinner begynner å dukke opp i lokalpolitikken. Jeg håper at andre generasjon, som vil snakke uten aksent, vil finne det lettere.

Vi snakker et øyeblikk etter 1. mai-paraden. I år regnet og snødde det, og likevel var det mange polakker der. De organiserer seg i fagforeninger, fordi de norske fagforeningene henvender seg direkte til dem. Det er også organisasjoner som Polski Dialog eller Razem (ikke relatert til Together-partiet), som kjemper for rettighetene til polske arbeidere.

Et brev initiert av Polish Dialog er nylig publisert i norsk presse, signert blant annet av meg og regissøren av filmen Norsk drøm – er en film om en polsk innvandrer og en streik i et norsk fiskeforedlingsanlegg. I dette brevet er det en oppfordring til arbeidstilsynet i Norge om å gjeninnføre skjemaet som har fungert på nettsiden deres i flere uker. Skjemaet var på polsk, slik at polakker enkelt kunne rapportere brudd på arbeidstakerrettigheter.

Vi er over 100 000 i Norge. Og endelig skrev noen om det

les også

Høres veldig bra ut. Men hvorfor fungerte det bare i noen få uker?

Den polske dialogorganisasjonen stilte arbeidstilsynet nøyaktig det samme spørsmålet. De fikk et offisielt svar, som indikerte at skjemaet var stengt fordi det var for mange søknader.

Det er vanskelig å finne bedre bevis på at den norske stat ikke skjønner hvor mye den største minoriteten i landet blir diskriminert. La oss forestille oss et øyeblikk at nordmenns brystbank forårsaket av boken din når så langt som til kong Harald V. Monarken kommer på døren og spør hva Norge bør gjøre for å få slutt på disse årene med diskriminering.

Jeg har noen spesifikke krav klare. For det første bør norskkurs være gratis tilgjengelig for innvandrere. Nå kan bare flyktninger benytte seg av slike kurs, og kun de som er i arbeidsfør alder. Det midlertidige identifikasjonsnummeret som migranter får, burde egentlig være midlertidig og, som i Tyskland, bli et permanent nummer etter seks måneder. Dette er viktig fordi personer med «midlertidig» registrering ikke har tilgang til full helsehjelp.

Et annet viktig poeng: vi må begrense driften av arbeidsformidlingsbyråene. Arbeidsrettigheter blir ofte krenket av disse byråene. Heldigvis er det en endring i denne saken – mellomleddsbedrifter er fjernet fra byggesektoren, først i Oslo, og fra april i hele landet.

Jeg ser at du er klar for kongens besøk. Veldig spesifikke postulater, men jeg lurer på om introduksjonen deres ville endre hovedproblemet du beskriver i boken – denne diskrimineringen på idénivå til gjennomsnittlige nordmenn, for hvem det som er polsk er synonymt med dritt eller dritkvalitet.

pusse er et mye bredere begrep enn definisjonen av nasjonalitet. Det betyr snarere alle arbeidere fra Øst-Europa, eller rett og slett arbeidere som er i de lavest betalte jobbene.

Mellom «ciapaty» og «potet». I Norge er «polakk» en fornærmelse

les også

Jeg forventer ikke at dette endrer seg raskt med noen få lovendringer. Vi trenger bare å bli bedre kjent med hverandre, og det er derfor jeg skrev denne boken. Jeg ville vise nordmennene at polakker ikke er så skumle.

Har de allerede sett det, eller må vi fortsatt vente på effekten?

Forskning viser at bildet av polakker er komplekst og ikke bare negativt. Tidligere ble polakker nesten utelukkende skrevet i krimkrøniker – den eneste representasjonen av polakker i media var tidligere tyver og kriminelle. Nå skriver media om polakker hovedsakelig som billig arbeidskraft.

Litt fremgang, men fortsatt fremgang.

Å endre dette bildet krever innsats og åpenhet. Både på nordmenns og polakkenes side. Men jeg er optimist, hvis bare vi samarbeider med andre minoriteter og ikke prøver å gjøre alt på vår egen måte og hver for seg, så vil dette bildet av polakker være nærmere virkeligheten – som er mye mer mangfoldig og komplisert enn det ser ut ved første øyekast .

**

Ewa Sapiezynska – sosiolog og iberisk. I 2006–2008 var hun rådgiver for kanselliet til presidenten og utenriksdepartementet i Venezuela. Hun fikk sin doktorgrad i samfunnsvitenskap ved Universidad de Chile. Hun foreleste i Chile og Polen. I 2015–2018 OSSE-rådgiver for menneskerettigheter og kjønn. Han bor i Oslo og driver med politiske analyser. I 2022 ga hun ut en bok i Norge Jeg er ikke polakken dinsom umiddelbart ble en hit på det lokale markedet. Nå boken Jeg er ikke polakken din utgitt i Polen av Wydawnictwo Krytyki Polityczna.