Planica-VM bekreftet at det fortsatt er mye å forbedre i polsk skihopp for kvinner. Resultatene under mesterskapet og slutten av sesongen som nærmer seg annonserer ankomsten av endringer. PZN-sekretær – Jan Winkiel fortalte oss bak kulissene, sine observasjoner, samt ideer for fremtiden.

Karol Cześnik: Før samtalen leste jeg Łukasz Jachimiaks tekst på Sport.pl-portalen om tilstanden til polske skihopp for kvinner. Jeg lurer på hvor nær analysen er sannheten?

Jan Winkiel, generalsekretær i PZN: Fra mitt ståsted, som ikke er helt objektivt, inneholder teksten korrekte observasjoner. Vi gjorde feil som et forhold. Sport er den som gjør færrest feil som vinner. Vi tok en risiko ved å profesjonalisere denne gruppen, noe som ikke helt fungerte. Vi hadde et delt alternativ som heller ikke fungerte. Det som må sies er at disse vedtakene ikke endret seg hvert halvår, noe som var avgjørende. Vi ønsket å gi de iverksatte beslutningene tid til å løse seg selv. Det mislyktes. Det største problemet er antallet klubber som har datter- eller fellesseksjoner. Vi har ikke nok trenere som ønsker å jobbe med jenter av så mange forskjellige grunner. Selv den fremragende kvinnetreneren – Sławek Hankus – sier at han ikke vil jobbe med jenter, og det ligger ikke i mentaliteten hans, men han er ganske sterk. Det er mange problemer. Vi lo over at det ville være lettere å naturalisere Tamara Mesikova, som er i konflikt med forholdet hennes, og også Indrackova fra Tsjekkia. Det var en idé å gruppere spillerne våre med slovaker og tsjekkere, slik at de kunne se hvor dårlige de andre er. Dette er imidlertid ikke en optimal løsning. Vi må se etter andre muligheter og vi har noen ideer. Vi kommer nok til å implementere en av dem etter sesongen og den varer i 3 år til fram til vinter-OL. Vi vil da dømme ikke bare ut fra de beste resultatene. Sprangridning er en spesifikk sport og et enkelt hopp kan endre perspektivet og stilen din fullstendig. Vi er ikke fornøyd med disse resultatene, verken spillerne selv, eller trenere og supportere. Vi vil gjøre noe med det, selv om vi sakte går tom for alternativer.

En av de ideene er sannsynligvis en utenlandsk trener?

Ja, det er tatt hensyn til. Det var likt i fjor som ett av to alternativer. På det tidspunktet kunne imidlertid den kandidaten som var nærmest i karakter, stil og arbeidskvalitet ikke fylle stillingen av private årsaker. Senere så vi etter andre alternativer og en av dem var divisjonen hvor spillerne kunne velge hvem de ville trene med som en del av klubbtreningen. Dette kunne ha vært svaret på spørsmålet om at vi ikke gir dem å trene er dårlig. Dette viste seg også å være feil og er ikke et alternativ for dem. Dessverre er de ikke modne nok til å kunne velge sine trenere. Tross alt er ingen modne nok til å ta denne avgjørelsen på egenhånd. Imidlertid har spillere noen ganger en bedre følelse. Hvis joggeskoene våre ikke passet, ga vi muligheten til å velge og det viste seg at denne versjonen ikke ga mening. Vi kommer sakte tilbake til systemet med en utenlandsk trener.

Er det et bestemt navn i horisonten? Og hvis ikke, hvilken kandidatprofil er definert?

Vi ser fortsatt etter trenere etter profil, men jeg overlater detaljene til meg selv. Vi har noen samtaler.

Jeg antar at problemet ikke ligger hos treneren selv?

I så fall ville trenerbyttet vært effektivt. Hvis det bare var et problem med spillerpersonlighet, ville trenerne fått lignende tilbakemeldinger. Her er en annen situasjon. Problemet ligger i klubbene, idrettsmesterskapsskolene, i rekrutteringen. Jeg tror gjenåpningen av de små åsene i Zakopane vil gjøre mye godt. De har vært renovert og stengt i årevis, så rekrutteringen har gått ned. Nå som de er tilbake, er det en mulighet til å hoppe. Det gjenstår å jobbe på klubbnivå. Vi må se etter løsninger som gjør det mer attraktivt å jobbe med jenter i klubbene. Slike løsninger bør innføres for ikke å skade arbeidet med menn samtidig. Vi kan ikke kaste babyen ut med badevannet. Sannheten er at hvis du ikke starter fra bunnen, vil du finne deg selv i samme situasjon som du nå er på toppen. Du kan adoptere det kinesiske systemet, låse ned 4 jenter og se hva som skjer. I sprangridning skal det imidlertid være denne massen, enten det er ved skade eller av psykiske årsaker som ikke er kjent ved rekruttering. Vi må bygge en base, for uten den kan vi ikke gå videre. Eksemplet med kanadieren viser imidlertid at vi ikke trenger masse og gjenstander for å oppnå et sportslig resultat.

Atmosfæren rundt hovedlaget for kvinner er heller ikke gunstig for rekruttering og oppfordrer ikke jenter til å bli med i denne sporten?

Nei, men på den andre siden håper jeg at de som går inn i idretten tenker at hvis de ikke har det bra, så skal vi vise at det lar seg gjøre. Faktisk kan Nicoles hopp, med unntak av verdensmesterskapet i Planica og helseproblemene hun står overfor, være veldig bra. Dette er hopp verdig tjue verdenscuper for kvinner. Gjør ingen feil, dette er ikke en degrengolada. Hele systemet er problematisk. Blinker vises. Hvis Kinga hadde trent skihopping på terskelen, og ikke taekwondo, hadde hun enkelt kommet seg inn blant de 20 beste i verdenscupen og vi hadde hatt en annen situasjon. På den annen side, hvis noen ikke kan kvitte seg med en feil i syv år, er det også en problematisk situasjon. Det kan tyde på disposisjoner og at det ikke kan gjøres noe med det og det er et tak. På den annen side har vi gjentatte ganger hørt om taket til Olek Zniszczoła, som i år viste at det er nødvendig å «trykke» på rett sted og det fungerte. Det viktigste er at jentene ønsker å drive med denne sporten. Jeg likte teksten til Łukasz Jachimiak om at jentene selektivt bestemmer hva de vil etterligne Kamil Stoch, og hvis de etterligner Piotr, Dawid eller den yngste i arbeidsetikken, ville det ikke vært slike diskusjoner, og de ville jobbe seg inn i de åtte, og vi ville ikke ha noe valg, og vi ville ansette de beste fagfolkene for dem, som i skihopping for menn.

Jeg lurer på hvordan Szczepan Kupczak befinner seg i denne situasjonen. Skjønte han hva han gikk til? På Summer Grand Prix i Wisła sa han at han visste hva jentenes problem var. I mellomtiden, denne vinteren, ser han ikke ut til å vite hvordan han skal fikse det, eller problemene har blitt så dype at det er forbi ham.

Ja, selv om jeg tror Szczepan selv ønsket å bygge suksess med jentene litt for mye, og ikke nok til å fokusere på statusen som var før, altså på utvelgelsesoppgavene som skulle binde dette bandet. Det forverret også noen problemer som ikke var problemer før. Vi kunne bli enige om noe på forhånd, og to dager senere endret det seg av ulike årsaker, og noen ganger helt riktig. Det hjalp heller ikke bandet. Ville det vært annerledes med en erfaren trener? Vi vet det ikke.

Adam Małysz sa til media etter damelagskonkurransen at portalene skriver om jentekonflikter, og så hevder spillerne selv foran det polske skiforbundet at det ikke er uklarhet mellom dem. Hvordan er det egentlig?

De legger ikke skjul på at de ikke liker hverandre, selv om de faktisk sier at det ikke er noen konflikter. Du trenger bare å følge sosiale nettverk for å se at de liker å stikke pins, noe som er helt absurd på dette nivået. Det er oppførsel verdig tenåringer, litt barnehage. Men man trenger ikke å elske hverandre for å jobbe sammen. Jeg kjenner idrettsgrupper og disipliner der de beste resultatene oppnås til tross for manglende sympati mellom spillerne. I laget av italienske og norske alpinjenter som oppnår best resultater vil jeg si at de kun ser kjemien i vask, fordi de bare ikke liker hverandre der. Og likevel trener de og får resultater med én trener.

Dette skyldes sannsynligvis fokus på deg selv og skikkelig profesjonalitet?

Ja, vi må huske at sprangridning er en individuell idrett og å dømme hele gruppen er vår og medias måte, fordi det er mer praktisk. Til syvende og sist blir imidlertid spillere vurdert individuelt, og det bør være den eneste bestemmende faktoren for arbeidsmoral. I en gruppe kan det være noen veldig gode og noen veldig svake, det er alt. Det er faktisk jentene som bestemmer selv. Når de jobber med en trener, er det ingen som beordrer dem til å jobbe med en annen. Et eksempel er Ania Twardosz, som følger sin egen forberedelsesvei. Han bruker ikke personlig trener. Det er påmeldingskriterier for konkurransen, hun møtte verdensmesterskapet og har nettopp dratt dit. Det er ikke et lukket miljø hvor man kun trener i et system vi har oppfunnet eller dropper ut av det. Det er det samme i alpint med Michał Jasiczek, som ikke benytter seg av tilbudet vårt i det hele tatt, men oppfyller kriteriene, så han dro til verdensmesterskapet og deltok i slalåm. Det er ingen allfarvei, det er ikke monopol, så hvis noen ikke liker noe, kan de alltid gjøre det selv. Som et polsk skiforbund dekker vi alle hoppleiekostnader for klubbene i Polen, vi betaler for treningen, så hvis en jente ønsker å trene i klubben, trenger hun ikke å slippe å bære kostnadene for ski hoppbakke uansett, fordi vi betaler for det. Det er mange muligheter for å trene på egenhånd.

Karol Cześnik tok ordet