Intervju av Marc Lamothe med Alexia Roc, vinner av prisen for beste film i TOURNER À TOUT PRIX-delen av REGARD-festivalen for BERGEN, NORGE

ALEXIA ROC-intervju av Marc Lamothe

–

Regard-festivalen har i flere år programmert seksjonen Tourner à T.startpris. Seksjonen er dedikert til filmskapere som deler en felles kreativ drift, og feirer uavhengig produksjon i Quebec. Juryen måtte velge mellom 13 sterke og særegne filmer og velge den filmen som vinner PRISEN FOR BESTE FILM FOR ENHVER KOSTNAD. Kortfilmen altså BERGEN, NORGE de Alexia Roc mottok 5 000 dollar i kontanter for produksjonen av en kommende kortfilm tilbudt av Unis Tv, 15 000 dollar i leie av utstyr fra Spira, samt deltakelse på Trouville Off-Courts Festival i samarbeid med Frankrikes generalkonsulat.

Alexia Roc er en 27 år gammel Québécois-haitisk forfatter, regissør og art director bosatt i Montreal. Hun har regissert noen shorts, samarbeidet om andre og er skaperen av en elskverdig serie som sendes på MAtv, Entre Parenthèses.

Vi ønsket å møte henne og snakke med henne om reisen hennes og denne mektige filmen altså BERGEN, NORGE.

Hva representerer kortfilmformatet for deg personlig?

Det er det vi lærer å gjøre på skolen, det er det vi lærer å gjøre når vi begynner; Det er det perfekte verktøyet for å begynne å bruke vår kunstneriske og politiske stemme, uten å vite nøyaktig hvordan den skal artikuleres annet enn i en kortfilm.

Regissør, manusforfatter, redaktør og kunstnerisk leder, din CV er allerede full av kortfilmer og prosjektet I PARENTESen sosial nettserie distribuert av MAtv siden 2021. Fortell oss litt om denne sosiale opplevelsen?

Dette sosiale prosjektet som ligger mitt hjerte nært har som mål å bringe sammen par av mennesker for å skape filmede diskusjoner. Målet mitt er å åpne dialoger mellom mennesker som kjenner hverandre, berike seg på ulike temaer og aktuelle tabuer og forstå hverandre bedre, med sødme og oppriktighet. Alt med målet om å oppdage relasjonsspørsmål og samtidig fremme aksept, integritet og åpenhet … en ganske sjelden vare i disse dager. Dette programmet vil tillate oss å lytte, lære, forstå og lære om mange mellommenneskelige emner og skildre forskjellige og vakre borgere.

Fortell oss kort om duetten som berørte deg mest i denne serien.

Mine besteforeldre døde kort tid etter denne krangelen. Det er et mirakel å ha vært i stand til å samle dem på dette stedet og ha et uutslettelig minne om kjærligheten deres. Familien min er veldig takknemlig for denne episoden. Jeg hører ofte på diskusjonen deres igjen, det er en drøm, og vi føler oss alle velsignet over å se dem i live så mange ganger vi ønsker.

Hvordan finansierte du produksjonen som ung nyregissør BERGEN, NORGE?

Ingen finansiering (hei, hei, hei). De er arkivopptak og bruk av et reisekamera. Resten ligger i den forsiktige redigeringen og nye lydteknikker.

Hva ville du uttrykke med kortfilmen din?

Arbeidet til BERGEN, NORGE Det starter når jeg finner samtalen på telefonen min Hva skjer med overgriperen min Å lese denne samtalen på nytt bringer alle slags følelser til overflaten, først et ekte traume, så tar noe annet over meg, fokuset mitt er mindre skjørt enn før, jeg har et plutselig behov for å avsløre denne historien, for å synliggjøre den og fremfor alt å ta endelig stilling med min egen stemme og min egen kropp. Med blandingen av robotstemmen og min egen stemme tror jeg at jeg føler meg enda kraftigere. Det har lenge vært en tradisjonell assosiasjon av stemmen til femininitet, spesielt den høyere/mykere tonehøyden som er ideell for en kvinne.

Med bruken av denne robotstemmen blir han plutselig tvetydig. Denne stemmen blir stemmen til hvem som helst, og forstår at det er min feministiske subjektivitet. Innsiden BERGEN, NORGE, robotstemmen forlener teksten med en svært emosjonell ironi og upersonlighet, som kolliderer med historiens emosjonelle reise. Sammenstøtet mellom disse to forskjellige følelsene, ironi og mørke, hyller begge gjennom hele verket. Bergen, Norge det blir min første kortfilm i full lengde om seksuelle overgrep. Å distribuere denne filmen på Festival Regard er et avgjørende skritt i fortsettelsen av min bedring. Denne filmen, så vel som stemmen min og min performative kropp, blir en samtale, en tilskuer av et emne som er kjært for meg og som berører så mange mennesker rundt meg og å snakke om det er ikke lenger så smertefullt som før. Vi blir et fellesskap når vi helbreder sammen.

Du setter deg selv på scenen og blir dermed ansiktet til stemmen vi hører. Dokumentar, fiksjon, dokumentar, autofiksjon eller eksperimentering?

Jeg ønsket virkelig å jobbe med en forsknings-skapende reise, gjennom selvbiografiske eksperimenter med videobekjennelser. Dette gjorde at jeg for første gang kunne fokusere på det store sinnet som lever i meg som kvinne, aktivist og offer. Å bruke kroppen min og denne robotstemmen initierte den første fasen av et helbredende behov jeg ikke visste eksisterte: Å bruke stemmen og kroppen min som et aktivt lerret i min egen fortelling er øyeåpnende. Det åpner nye veier for meg, andre måter å utforske hva femininitet er og utforske nye filmteknikker for å fremkalle disse verdiene. Jeg måtte fokusere på meg selv, gjenoppdage meg selv og begi meg ut på en vei mot kinematografiske teknikker som bringer meg tilbake til å skrive om meg selv og sette kroppen min i handling om emnet jeg beskriver.

Hvilket aspekt ved arbeidet fascinerer deg mest på mellomlang eller lang sikt? Hvor ser du deg selv om 10 år?

Jeg er ikke fascinert av jobb, for det er veldig hardt arbeid. Jeg er ganske fascinert av lettheten som jeg finner mer og mer i miljøet mitt takket være valgene jeg tar. Nå, det å si nei og omgi meg med de riktige menneskene endrer alt med min visjon om fremtiden min, noe som er mye mer betryggende enn før.

Du utvikler for tiden kortfilmprosjekter og nettserier. Hvilket prosjekt ønsker du mest å dele med publikum?

Jeg utvikler kortfilmen min takket være støtten fra SODEC i den nye delen. Jeg skriver også nettserien min og er i postproduksjon på piloten. Takket være Tourner à tout prix-prisen for beste film på Regard-festivalen har jeg muligheten og ressursene til å forberede et hybrid dokumentar-/fiksjonsprosjekt som jeg skal spille inn i sommer.

***