«Ingen dør i Longyearbyen», av Morgan Audic

Fans av arbeidet til Jo Nesbø, som vi snakket om forrige uke, vil ikke bli desorientert. Ikke bare fordi Morgan Audics bok utspiller seg i Norge, men også fordi den leker med de samme ganske klassiske kodene for sjangeren.

En perfekt sammenskrudd politietterforskning, et plott som stadig relanseres i en jagestil, et enkelt og effektivt språk først og fremst i handlingens tjeneste.
Det er også et eksplisitt nikk til Nesbø og helten hans, den berømte Harry Hole, helt i begynnelsen av boken. Når en etterforsker kommer til stedet der et lik er funnet, hennes kollega som ventet på hånene hennes: « Så Jørn har rekvirert Oslo-superpolitiet? » Og hun svarer med en gang: « Ja. Harry Hole var ikke tilgjengelig «.

Romanen begynner med oppdagelsen av to kropper

Den første er den til en ung student i arktisk biologi, Agneta Sørensen, som var i ferd med å fullføre en avhandling om virkningen av menneskelige aktiviteter på sjøpattedyr ved Universitetet på Svalbard, det nordligste universitetet i verden. Kroppen hans ble oppdaget på en strand, fryktelig lemlestet av en bjørn.
Den andre kroppen skyllet opp på en annen strand, 1000 kilometer lenger sør, på en liten øy i Lofoten. Åsa Hagen var tidligere krigsreporter konvertert til maritim safarivirksomhet. Bilen hennes ble funnet forlatt ikke langt fra der hun hoppet i vannet ifølge de første funnene.
Ulykke i det første tilfellet? Selvmord i den andre? De to sakene vil åpenbart vise seg å være mer kompliserte og knyttet til hverandre. I Longyearbyen, hovedstaden på Svalbard, er vi ikke vant til…

«Ingen dør i Longyearbyen.
Det var et solid rykte som gikk der, blant annet på grunn av et gammelt kommunalt dekret fra 1950 som forbød folk å bli gravlagt på byens kirkegård. De som bodde året rundt i Longyearbyen visste selvfølgelig at det var fiksjon. Folk døde på Svalbard som andre steder. En voldsom død, alltid. Ulykker, hjerteinfarkt… Langsomme dødsfall ble eksportert til kontinentet.
Likevel trodde skjærgårdens folk seg trygge fra den type død som hadde rammet Agneta. Det var noe forbeholdt storbyer. Til underutviklede land. Dette kunne ikke skje her. Det var uakseptabelt.
Og likevel hadde det skjedd. »

Forfatteren Morgan Audic spiller på settingene i nord

Den storslåtte og røffe skjønnheten i fjordene, kulden, natten, bjørnene, havgigantene, hvaler og spekkhoggere, bidrar til fascinasjonen vi føler for historien den forteller. Kompleksiteten til karakterene gjør den også lett å lese. Lottie Sandvik, politimannen som etterforsker den unge studentens død, er preget av dødsfallet til en av hennes kolleger da hun jobbet i Oslo. Hun ba om overføring til Svalbard for å prøve å unnslippe volden. Men hun blir stadig innhentet av angstanfall.
Nils Madsen, reporteren, søker sannheten om døden til Åsa, som han frekventerte krigsteatrene med. Hun tok opp. Ikke han, som valgte å rømme. Med dem, en skjør kvinne og mann, hjemsøkt av døden, får historien en spesiell dybde. Spesielt siden problemstillingene som denne etterforskningen bringer frem i lyset er fascinerende.

Denne romanen er ikke enkel underholdning. Morgan Audic integrerer i sin historie et subtilt bilde av de økonomiske og geopolitiske spørsmålene i Svalbard-regionen. Den minner om hvalfangstens lange historie og viser at fiske i dag fortsatt er en viktig økonomisk aktivitet hvis interesser kolliderer med nye økologiske imperativer. Romanen skildrer også den russiske tilstedeværelsen på disse landene som tilhører Norge, men hvor nabolandene i henhold til en traktat fra 1920 kan utnytte ressursene, spesielt kull. Så mange potensielle konflikter som vil gi næring til de dramatiske linjene i denne perfekt vanedannende romanen.

Jakob Larsen

Sosiale medier-narkoman. Frilanstenker. Hipstervennlig alkoholfan. Popkulturnerd

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *