«Yol Det er på tide at det endres. » – dette var slagordet som fire borgerlige partier gikk sammen under, under det siste parlamentsvalget i Norge, for å prøve å få slutt på tretti år med sosialistisk regjering. Velgerne fulgte etter og fra 12. oktober tok en koalisjonsregjering, ledet av Senterpartiets leder Per Borten, makten. Derfor utgjorde Gerhardsen og hans sosialistiske venner opposisjonen, i hvert fall fram til 1969, fordi Grunnloven ikke ga mulighet for en tidlig oppløsning av Stortinget. Vil det å komme til makten til en ikke-sosialistisk regjering endre den generelle retningen til landet? ?

Dette ser ikke ut til å være tilfelle når det gjelder utenrikspolitikk. I hvert fall foreløpig. Faktisk var Per Bortens første pressekonferanse dedikert til spørsmålet om Norges medlemskap i NATO.

Det sa statsministeren da « Norge har ingen planer om å trekke seg fra NATO for å bli med i en nordisk forsvarsallianse ». Han la åpenbart til at det var umulig å forutsi hvordan NATO ville utvikle seg i årene som kommer.

I sin regjeringsuttalelse for Stortinget gjentok Borten, to dager senere, at Regjeringen vil respektere de forpliktelser og rettigheter som er gitt landet ved medlemskap i FN, NATO og internasjonale økonomiske organisasjoner.

Han presiserte at Norge ikke ville endre standpunkt når det gjelder atomvåpen og utenlandske baser, hvis installasjon de kun ville tillate på sitt territorium i tilfelle angrep mot landet eller trussel om aggresjon.

Norge vil derfor fortsette å fremme forhandlinger rettet mot ikke-spredning av atomvåpen og et fullstendig forbud mot atomtesting. Som tidligere vil den støtte FNs fredelige aktiviteter og forsøke å intensivere kontaktene med landene i Øst-Europa for å (…)