«Her har alt en tendens til å dreie seg om følelser,» forklarer kurator for utstillingen, Thomas Alkärr, med hule stemmer i bakgrunnen. «Grunnen til black metal er ikke å ligge med mange kvinner, det er for å stirre ned i avgrunnen».

Black metal dukker opp på midten av 1980-tallet i et jevnt og beroligende Norge, og tar sikte på å avvise konformisme, og tar til orde for en tilbakevending til det grunnleggende der skogen for eksempel spiller en sentral rolle.

Næret av norrøn mytologi, vikinghistorie, populære legender og satanistisk fantasi, er historien satt til musikk med rå, slitende, mettede lyder, hvis produksjon er bevisst primitiv.

«Hovedbudskapet til black metal er at mørke er bra,» sier Dan Eggen, en tidligere profesjonell fotballspiller som ble filosof.

«Babyspisere»

I nesten fire tiår, i små provinsbyer, har derfor grupper dannet av utenforstående dukket opp som sopp, ansiktene deres sminket i svart og hvitt, dekket med patronbelter og piggete armbånd, som hylte sin forskjell.

Wise Norway føder tungvektere som Mayhem, Darkthrone, Burzum, Satyricon, Immortal, Emperor, Dimmu Borgir, hvis navn vil krysse grenser. Noen ganger båret av den rettslige kronikken.

I 1993, da miljøet ble tynget av konflikter og trusler, stakk bassisten «Varg Vikernes» i hjel gitaristen og sangeren til Mayhem, Øystein Aarseth.

Året etter ble han dømt for dette drapet, men også for brenning av kirker som på den tiden ble mangedoblet, inkludert århundregamle bygninger redusert til aske av en håndfull black metal-medlemmer.

Senere vil Vikernes, installert i Frankrike, bli bekymret av rettferdighet der for antatte terrormål og ekstremistiske skrifter.

– En viktig årsak til at norsk black metal fikk en slik status, i hvert fall i utlandet, er det som skjedde i disse årene, sier Thomas Alkärr. «Derfor oppleves norsk black metal som enda mer djevelsk enn de andre».

Dette bildet av «babyspisere» som fester seg til huden hans skyldes imidlertid, ifølge ham, kun noen få spesielt radikale individer.

«Sannheten er at de fleste er normale mennesker som liker å se skiarrangementer i en god lenestol, profesjonelle musikere og fedre som brenner for litt skarp musikk», presiserer kuratoren.

«Paradoks»

Men gitt dens protesterende natur, har black metal, som skyr den institusjonelle orden som pesten, sin plass innenfor de ærverdige veggene til et nasjonalbibliotek?

— Det er en form for paradoks, innrømmer Marte-Kine Sandengen, bibliotekets utstillingssjef. «Men man kan ikke se bort fra at norsk black metal er en viktig bestanddel av den nasjonale kulturarven».

– En del av vårt mandat er å dele denne arven med publikum, ikke bare mainstream-kulturen som Ibsen, Hamsun og de andre store forfatterne, men også undergrunnskulturens uenige stemmer, argumenterer hun.

Og så har black metal roet seg i lovens øyne og har for lengst inngått skikker.

I dag i Norge kan Dimmu Borgir ses opptre sammen med Nasjonalt Radiosymfoniorkester og Satyricon som ledsager en utstilling på Munchmuseet.

Black metal har også sin anerkjente festival (Inferno), sin egen kategori på Spellemannprisen, sine håpefulle utøvere i musikkkonkurranser for ungdom – og dens verdensomspennende popularitet har til og med ført UD i utlandet å initiere sine diplomater i det.

Andre steder dør fordommene hardt. I mars avlyste brasilianske myndigheter en konsert med Mayhem, som feilaktig mistenkes å være nynazistisk.