Skyld for å komme tilbake til jobb

Klokken er 15.20 i Oslo, på tide at desembersolen legger seg. I den trendy bydelen Grunerløkka, et hotspot for hyggekafeer (den nå kjente skandinaviske kokongkunsten), forbereder Annabelle og Vetbjørn Tveiterås å hente sin 20 måneder gamle datter Amanda i barnehagen. Unge i 30-årene har allerede brukt opp «mammaperm» og «pappaperm», forkortelse for «permisjon», som betyr foreldrepermisjon. Vetbjørn er en av de 16 % av norske foreldre som konsumerer mer enn sin foreskrevne kvote, noe som betyr at Annabelle måtte tilbake på jobb før sine fire søstre. «Dette er grensen for dagens system», forklarer den slanke skandinaven mens hun tar på seg parkasen. «Det var veldig vanskelig for meg å skille meg fra datteren min da hun bare var 7 måneder gammel, jeg følte meg skyldig og med stresset med å komme tilbake til den profesjonelle verdenen sluttet jeg å amme i det øyeblikket. Det var for tidlig, og jeg skammer meg fortsatt.»

Under permisjonen utbetaler Staten lønnen til arbeidsgiveren, som deretter overfører den til arbeidstakeren, eller mottar den direkte dersom den er selvstendig næringsdrivende. Du mottar 100 % av din vanlige lønn, opptil 6 700 sveitsiske franc. Ved høyere lønn er det opp til bedriften å avgjøre om dette beløpet skal økes, noe det gjør det meste av tiden. Par kan bestemme seg for å bo hjemme sammen, men i dette tilfellet halveres selvsagt foreldrepermisjonen. Den norske stat er forpliktet til å tilby barnehageplass for hvert barn når de fyller ett år. Kostnadene er utrolig lave sammenlignet med Sveits: 300 franc per måned for en 100 % plassering. Alternativt forslag: hvis en av de to foreldrene ønsker å beholde barnet mellom første og andre år, hjelper staten dem med 750 sveitsiske franc per måned.

Les også: «Hygge», den kuriøse historien om dansk lykke

en far til stede

Hvis Vetbjørn ønsket å ta seg av datteren mer enn det Staten ba ham om, er det fordi han selv hadde en veldig tilstedeværende farsmodell, forklarer han. «Moren min elsket jobben sin, hun var universitetsprofessor og faren min lekte mye med oss. «Samtidig vil jeg tilbringe så mye tid som mulig med datteren min.» Vel fremme ved Barnehage, barnehagen to snødekte gater fra bygningen hennes, ber Amanda umiddelbart etter farens armer. «Det er et resultat av pappapermisjon,» ler Annabelle og kjører hånden gjennom datterens hår. I barnehagens store lekeområde er barna kledd i kjeledresser, terrengdresser som gjør at de denne dagen ved -6 grader kan leke utendørs som om ingenting hadde skjedd.

Hjemme, i stua er det hauger med brettede klær. Ekteskapet svarer unisont at husarbeid er fordelt på en balansert måte. «Det er fortsatt et problem med at mor tar ut fødselspermisjon først,» sier Annabelle. Når du forlater babyen under eget tilsyn av faren etter noen måneder, gir du ham mange anbefalinger, om ikke ordre. For det er hun som kjenner sønnens behov best, eller i det minste tror hun det. Foreldre har ofte lister over ting å gjøre, mor må lære å la dem gå.» På dette tidspunktet i rapporten sier vi at sveitsiske eller norske mødre og fedre utvilsomt har de samme bekymringene, uavhengig av det sosiale systemet som er etablert i landet.

Vikarene, en fot i arbeidslivet

Dessuten, hva synes nordmenn om familiepolitikken deres? – Noen kritiserer regjeringen som prøver å kontrollere alt, svarer Vetbjørn, men det er prisen å betale. Hvis vi ser på resultatet, ettersom fedre blir mer involvert i familier, ser vi at det er det riktige å gjøre.»

En annen fordel foreslått av ekteparet: For å erstatte fraværende ansatte, utgjør Vikar-stillinger (vikariater i foreldrepermisjonen) ofte en første inngang til yrkeslivet. Slik var det med Vetbjørn og Annabelle. Det er på tide å overlate den lille familien til virksomheten deres, i kveld går Madame ut med vennene sine mens Monsieur ser på datteren sin foran fjernsynet. Ikke alt er så ulikt mellom våre nordeuropeiske naboer.

«Fedre har gått fra å være omsorgspersoner til å være mødre og deretter være likeverdige medforeldre»

Elin Kvande er professor i sosiologi ved Universitetet i Trondheim i Norge. Hun har spesialisert seg på bruk av foreldrepermisjon for yrkesaktive foreldre. Han intervjuet fedre som nyter godt av fire måneders fedrepenger og ba dem om ikke å bruke permisjonen samtidig med mor.

Le Temps: Elin Kvande, er det en norsk likestillingskultur i foreldreskap og husarbeid, eller er modellen pålagt av staten?

Elin Kvande: Det henger tett sammen. Den norske velferdsstaten har i mange år hatt fokus på kjønnskvaliteter. Innføringen av foreldrepenger ble et stort vendepunkt. Før det «glemte» mange av dem å ta fri. Takket være denne forpliktelsen endres de regulatoriske forskriftene for forfatterskap. Faren blir bedt om å ta seg av barna sine og ikke lenger begrense seg til rollen som forsørger som inntektsgiver. Faren gikk fra omsorgsperson til mor og deretter til medforeldre.

Hvilken innvirkning har denne familiepolitikken på kvinners karrierer? En mann som må ta ut pappapermisjon vil møte den samme frykten som en kvinne. Vil filene mine bli stjålet, vil erstatteren min være bedre enn meg, vil kollegene mine glemme meg? Slik sett er norsk familiepolitikk mer egalitær når det gjelder å komme tilbake til jobb. De direkte effektene er vanskelige å isolere, men jeg vil si at det normaliserer tiden borte fra jobb under fødselspermisjonen. Mindre oppmerksomhet rettes mot at en ansatt er mor.

Imidlertid lar et stort flertall av nordmenn (nesten 85%) partneren sin være fraværende fra den profesjonelle verden dobbelt så lenge som de gjør… Ja, foreldrepermisjonssystemet er delt i tre i dag. En brikke til far, en annen for mor og en tredje til deling. Jeg er av den oppfatning at vi bør gå over til et strengt egalitært system, med like mange permisjoner for mødre og fedre. Dette prosjektet ble rådgitt av en komité av parlamentariske eksperter. Dette vil være tilbake på bordet ved neste nasjonale valg om to år.

Er det konsensus om denne offentlige politikken i økonomiske kretser? Ja, den har støtte fra både venstreorienterte og høyreekstreme partier. Næringsforeninger har også oppfordret fedre til å ta pappapermisjon; Det har nå blitt en del av vår kultur. Ifølge foreldrene jeg intervjuet i min studie viste det seg at arbeidsgivere har en positiv holdning og samarbeidspraksis.

Hvilke forbedringer tror du kan gjøres i dagens system? Jeg anbefaler at foreldre ikke tar ut permisjonen samtidig. Den beste situasjonen er en der far blir alene med barnet etter at mor er tilbake på jobb. Femten uker er lang tid. Faren er forvandlet etter denne opplevelsen.

Hvordan ser du på land som Sveits, som ser ut til å ligge langt bak deg på dette området? Jeg tror at innføringen av kvote for menn i 1993 gjorde mye: Foreldre var ikke klar over omfanget av oppgavene knyttet til barn og hus. Og dette, selv om mange mødre allerede jobbet. Det finnes andre måter å gjøre ting på: Tyskland har et foreldrepermisjonssystem som fungerer med bonus. Dersom far tar ut pappapermisjon, får fedre ytterligere tre måneders foreldrepermisjon.