FNs generalforsamling i New York 2. november 2022 ©BelgaImage

Hvert år er det det samme ritualet: Russland sender et utkast til resolusjon til FNs generalforsamling. Hver gang, det samme innholdet: teksten tar sikte på å «kjempe mot glorifiseringen av nazismen«. Et mål som virker konsensus og likevel, den 4. november, stemte 105 land for og 52 land mot. Blant de sistnevnte finner vi alle EU-statene (inkludert Belgia), andre europeiske nasjoner (Island, Norge, Moldova, Ukraina, Albania, Montenegro, mikrostater), så vel som andre vestlige eller allierte land (USA, Canada, Australia, New Zealand, Japan). En posisjon som disse landene har rettferdiggjort med Russlands manipulasjon av denne resolusjonen for å rettferdiggjøre sin politikk mot land som f.eks. Ukraina, med Moskva som sidestiller Kiev-regimet med «nynazister«.

Vesten mot nynazismen og den russiske manipulasjonen av historien

I sin pressemelding forklarer Den europeiske union at den ber «i årevis slik at kampen mot ekstremisme og fordømmelsen av nazismens avskyelige ideologi ikke vil bli kapret og samordnet til politiske formål som søker å unnskylde ytterligere brudd og brudd på menneskerettighetene«.»Den europeiske union er entydig i sin forpliktelse til den globale kampen mot rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt, antisemittisme og relatert intoleranse. Vår felles kamp mot samtidige former for alle ekstremistiske og totalitære ideologier, inkludert nynazismen, må være en felles prioritet for hele det internasjonale samfunnet.«, spesifiserer hun for å fjerne enhver mulig tvetydighet.

På spørsmål fra CheckNews-tjenesten til avisen Liberation la den franske regjeringen til at det «kan ikke støtte en tekst som grovt manipulerer denne forestillingen med det formål å rettferdiggjøre væpnet aggresjon og forbrytelsene som følger med den, hvorav noen kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten, som bemerket av Den internasjonale straffedomstolen. Resolusjonen presentert av Russland […] tar en selektiv og revisjonistisk tilnærming til kampen mot rasisme og antisemittisme. Denne instrumentaliseringen av kampen mot diskriminering i sammenheng med angrepskrigen som ble utløst av Russland mot Ukraina, er uakseptabel.«.

Andre vestlige land har kommet med lignende uttalelser. USA og Canada fremkaller en resolusjon «legitimere en diskurs basert på desinformasjon«, mens Ukraina snakker om»høyden av hykleri«Washington (som allerede hadde stemt mot tidligere) mener også at teksten representerer»et tynt tildekket forsøk på å legitimere russiske desinformasjonskampanjer som nedvurderer nabonasjoner og fremmer den forvrengte sovjetiske fortellingen om store deler av europeisk samtidshistorie, under kynisk dekke av å få slutt på nazistenes glorifisering«. Kiev»også fordømt på det sterkeste nynazismen«å være åpen om sin posisjon, sa FN tidligere i år. Australia hadde vedtatt en endring som sier at generalforsamlingen «bemerker med bekymring at den russiske føderasjonen har forsøkt å rettferdiggjøre sin territorielle aggresjon mot Ukraina ved å påberope seg eliminering av nynazismen, og understreker at å påberope seg nynazismen som et påskudd for å rettferdiggjøre territoriell aggresjon alvorlig undergraver tiltakene som er tatt for å effektivt bekjempe denne svøpen.«. 63 land stemte for, 23 mot. Russland sa at de angret på Canberras tilnærming.

Allerede i 2005

Moskva er langt fra på sitt første forsøk med denne typen oppløsning. Første gang var i 2005. En dato som tilsvarer den oransje revolusjonen i Ukraina i 2004, som styrte en pro-russisk makt for å erstatte den med en pro-vestlig. «Det er mellom 2005 og 2007 at russerne gradvis vil begynne å bygge sin fortelling og si at Ukraina støtter nynazismen“, bekrefter overfor AFP Adrien Nojon, forsker ved Inalco, spesialist i Ukraina og den post-sovjetiske høyreekstreme.

For å forsvare sine interesser vil Moskva derfor søke det minste argument som har en tendens til å vise at ukrainske myndigheter har sympati med nynazistene, selv om det betyr å forvride virkeligheten. På det tidspunktet hadde hun for eksempel kritisert president Viktor Jusjtsjenkos tildeling av tittelen Ukrainas helt til personligheter som tilhørte den ukrainske opprørshæren (UPA). Sistnevnte siktet i 1942 mot Ukrainas uavhengighet og kjempet for dette like mye mot USSR som mot Nazi-Tyskland. Men til visse tider var det i stand til å samarbeide med Berlin, alltid i dette perspektivet om aspirasjon til uavhengighet.

Med Maidan, herdingen av den russiske posisjonen

Fra 2012 utvikler den russiske resolusjonen seg. Det er ikke lenger bare et spørsmål om å proklamere «uakseptabilitet av visse praksiser som bidrar til å stimulere moderne former for rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og relatert intoleranse«. Fra nå av ønsker Russland fordømmelse av «glorifisering av nazismen«. Umiddelbart etterpå krever den også at statene»ta, i samsvar med internasjonal menneskerettighetslov, tiltak for å bekjempe enhver demonstrasjon organisert til ros for SS-organisasjonen og noen av dens komponenter, inkludert Waffen-SS«, vet det «Stater som ikke effektivt bekjemper denne praksisen, bryter forpliktelsene som FN-pakten pålegger stater som er medlemmer av De forente nasjoner.«.

Som Conspiracy Watch forklarer, «en slik omtale vil sannsynligvis legitimere aggresjonen til Ukraina og de baltiske statene fra Russland, som vil hevde å handle i FNs navn.«. Videre er disse vedtakene «avsløre som helhet overdrevent liberticidale tilbøyeligheter, spesifikke for oppfatningen av loven som råder i Russland«, der antirasismeloven brukes til å begrense ytringsfriheten gjennom vage formuleringer.

Adrien Nojon bekrefter også at siden den ukrainske revolusjonen i 2014 har den anti-nazistiske fortellingen om Kreml «akselerert«, livnært seg på veien med elementer som kunne brukes til sin propaganda. Blant disse var det den berømte Azov-bataljonen som hadde hjulpet til med utvisningen av pro-russerne fra Mariupol, men av ultranasjonalistisk tendens. Det var også kort samarbeid med ekstreme høyre ved makten etter Maïdan-opprøret, raskt avvist som bekreftet av forskeren ved Inalco-valget, som ekskluderer dem fra parlamentet.Hva betyr det at Azov-bataljonen bare representerer et redusert antall soldater sammenlignet med totalen antall ukrainske soldater.

Å lese: Krig i Ukraina: Hvem er disse «nazistene» Putin sier han kjemper?

Moskva har sin begrunnelse og mener at Kiev fører en politikk med «folkemord«mot russisktalende, en sjokkformel som Russland rettferdiggjør ikke ved massakrer i Ukraina, men med en lov som favoriserer det ukrainske språkets plass i staten. I begynnelsen av 2022, mer enn 140 internasjonale historikere raste mot denne russiske retorikken i en felles uttalelse. «Vi avviser på det sterkeste den russiske regjeringens kyniske misbruk av begrepet folkemord, minnet om andre verdenskrig og Holocaust, og likestillingen av den ukrainske staten med naziregimet for å rettferdiggjøre dens uprovoserte aggresjon. Denne retorikken er faktisk feilaktig, moralsk frastøtende og dypt støtende for minnet til millioner av ofre for nazismen og de som tappert kjempet mot den, inkludert russiske og ukrainske soldater fra den røde hæren.«, erklærer de.

Når Moskva leker med antisemittisme og konspirasjon

Likevel fortsetter Moskva å vedta sine resolusjoner uten å stoppe. De som motsetter seg det må hver gang rettferdiggjøre seg, mens Russland ikke unnlater hver gang å rette fingeren mot motstanderne av teksten. Som AFP Factual and Conspiracy Watch minner oss på, følger konspirasjonen i fotsporene til Kreml, inkludert i Belgia via sosiale nettverk. De siste dagene, etter avstemningen i FN, har presidenten for et høyreekstremt fransk mikroparti, François Asselineau, kjent for sine konspirasjonsuttalelser, gjort det igjen.

Ifølge den høyreekstreme spesialist i Europa Jean-Yves Camus, den russiske resolusjonen «retter seg direkte mot statene som danner isbreen i den russiske føderasjonen«, sier han. Dette inkluderer Ukraina, men også de baltiske landene. Moskva kan faktisk målrette seg mot sistnevnte. Dette ble sett da Kreml, for å støtte sin anti-nazistiske diskurs, forsøkte å benekte jødenheten til president Zelensky, hvis bestefar hadde kjempet i den sovjetiske hæren mot riket. I prosessen anklaget russisk diplomati den latviske presidenten Egils Levits, også av jødisk opprinnelse, for «dekke rehabiliteringen av Waffen SS i hans land«Samtidig viser Moskva en dobbeltmoral siden den ikke er indignert over monumentet som ble installert i Jerevan, hovedstaden i Armenia (tradisjonell alliert av Russland), til ære for Garegin Njdeh, en separatist som samarbeidet med nazistene.

I denne samme logikken for å minimere den jødiske karakteren, den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov skapte kontrovers i mai 2022 ved å erklære at «Hitler hadde også jødisk blod«. Rasende svarte Israels utenriksminister Yair Lapid (som siden har blitt statsminister), direkte: «Minister Lavrovs bemerkninger er både opprørende, utilgivelige og en forferdelig historisk feil«.»Det laveste nivået av rasisme mot jøder er å anklage jødene selv for antisemittisme«, han la til.

Å lese: Hitlers «jødiske blod»? Når Russland tar et oppgjør med historien

Avstemningen i FN vil imidlertid ikke ha noen direkte innvirkning. Resolusjoner fra FNs generalforsamling er ikke bindende og har kun symbolsk verdi. En handling som likevel forblir sterk nok til å tjene Kremls posisjon.