Noen få skudd i det fjerne og mobiltelefoner som ringer i nedtrampede telt: Vi ser ikke mye til massakren som Anders Behring Breivik utførte på Utøya for ni år siden i den nøkterne, men hjemsøkende norske serien «22. juli».

Om angrepene 22. juli 2011, altså Breivik Etter å ha detonert en bilbombe i Oslo sentrum, og deretter meyet ned 69 forsvarsløse ungdommer på Utøya, er det allerede laget to filmer: «Utøya 22. juli», som viser Utøya-massakren inn gjennom øynene til en ( fiktivt) offer og «22. juli», der Paul Greengrass prøver å finne ut hva som inspirerte Breivik. Selv om tilnærmingen er forskjellig, vil enhver normal person i begge tilfeller ha problemer med å være vitne til scenene på øya, der redsel, frykt og fortvilelse hersket i mer enn 70 minutter. Den nye norske serien «22. juli» setter derimot knapt sin fot på Utøya, viser verken ofrene eller gjerningsmennene og viser kun Breiviks grusomheter i rundkjøring, for eksempel på en scene der politiet skal telle lik og komme over et teltfelt der mobiltelefoner ringer, eller i en prosesjon av begravelsesbiler på vei til Oslo sykehus, hvor rettsmedisinere må gjøre sitt arbeid i provisoriske likhus. Dette er øyeblikkene med tilbakeholdenhet som gjør dramaet enda vanskeligere.

Den seksdelte serien følger i hovedsak noen få vanlige nordmenn som er indirekte involvert i hendelsene: sykehuspersonalet som behandler de skadde; en politimann fra en bygd ved Utøya; journalister fra avisen «Aftenposten» som rapporterer; og en høyreekstreme blogger sitert av Breivik som en inspirasjon. Selv om karakterene er fiktive, har historiene deres blitt satt sammen basert på erfaringene til ekte vitner. «22. juli» er imidlertid mer enn en gjenskaping av den skjebnesvangre dagen og dens etterdønninger fra et annet perspektiv: Serien ser også ut til å ville vise at Norge har mistet noe av sin naivitet og selvtillit. Allerede før Breivik avfyrte sitt første skudd var det allerede noe råttent i «verdens beste land», som radioen stolt meldte fra starten, basert på en ny rapport fra FN.

Akuttmottaket, som gjør en så god jobb, ble informert en måned før angrepene om at den ville reduseres for å øke effektiviteten: hvis renholderne knapt kunne holde operasjonsstuen ren 22. juli, er dette fordi de fleste av teamet har allerede fått sparken. Det norske regjeringsapparatet gjør alvorlige feil: viktig informasjon overføres for sent og politiets forsinkelser koster liv. Og omsorgen for gjenlevende kjære skjer heller ikke som den skal. En av de mest imponerende scenene fant sted noen måneder etter angrepene, ved starten av skoleåret. Når et offers bror i klassen gjentatte ganger ikke klarer å holde tårene tilbake, er ledelsens løsning å ganske enkelt isolere ham og hans sorg i et «stille rom» – litt mer enn en bod med et ensomt kontor. Det er ikke noe budsjett for å virkelig hjelpe gutten.

Det viser kanskje for mye ambisjon å ville fortelle en slik historie full av karakterer fra ulike samfunnslag i løpet av bare seks episoder, spesielt hvis du bruker mye av den første timen på et plott som kun er symbolsk knyttet til alt som skjer. følgende. Enkelte temaer er mindre vektlagt, balansen er tapt her og der – mye oppmerksomhet rettes mot to sta journalister som mot kollegenes vilje fortsetter å lete etter feil – og forberedelsene til Breiviks rettssak håndteres på en måte. trykk. Men bortsett fra det er «22. juli» sterk tv, og kanskje også et godt eksempel for våre forfattere som ønsker å gjøre begivenhetene 22. mars 2016 om til en serie.