Ifølge Eurostat eksporterte Norge naturgass til Europa for 2 milliarder euro i 2020, 6 milliarder euro i 2021 og 10 milliarder euro i første halvår 2022, en tidobling. Når det gjelder olje er det en faktor på fem, 100 milliarder. Hvordan reagerer du på kritikere som anklager deg for å «profitere» fra krigen?

Det viktigste bidraget Norge kan gi til Europa er å produsere og eksportere gass, og helst øke denne eksporten. Det er ikke den norske regjeringen som selger gassen. Dette er selskapene, norske og europeiske, som får lisenser på norsk kontinentalsokkel i henhold til myndighetenes forskrifter. De klarte å øke eksporten til Europa med 8 til 10 %. [en volume, NDLR], som representerer omtrent 100 ekstra terawattimer. Hvis dette ikke hadde skjedd, ville prisene vært enda høyere på det europeiske markedet. Det er ikke Norge som setter prisene i det europeiske markedet, men de er snarere en konsekvens av gassmangelen. Dette er resultatet av Putins krig.

Er Norge fortsatt en økonomisk vinner av denne krigen?

Ingen vinner i krig. Det er i grunnen tapere på alle kanter. Norge har vært produsent og eksportør av olje og gass i 50 år og vi har måttet møte ulike markedsforhold.

Mange europeiske land lider av disse prisene…

Det er ikke i vår interesse at gassprisene er høye og volatile: de påvirker også direkte strømprisene i mitt land, som har tidoblet seg. Og nordmenn flest varmer opp boligen med strøm. Dessuten passer ikke krisen som rammer europeisk industri for oss, fordi de fleste norske industrier samarbeider direkte med våre naboer.

Den sosiale uroen blant våre allierte og partnere passer heller ikke oss. Derfor jobber vi tett med dem for å legge til rette for gasseksport. Vi oppfordrer bedrifter til å vurdere langsiktige kontrakter, som kan bidra til å stabilisere markedene. Norges viktigste bidrag er å holde løftene. En del av dette ansvaret er å ivareta sikkerheten til anlegg og rørledninger.

Du sier at gasspriser og mangel er et resultat av Putins krig. Spilte også vestlige sanksjoner en rolle?

Det vil være opp til historikere å vurdere den reelle effektiviteten av sanksjonene mot den russiske økonomien. Men å innføre strenge sanksjoner var det riktige. Dette var et godt grep fra Europas side for umiddelbart å svare på russisk aggresjon, og Norge fulgte hver av EUs «pakker». Sanksjonene har selvfølgelig toveiseffekter, men de største konsekvensene bæres av det ukrainske folket, som blir angrepet daglig. Derfor må vi gjøre det som er nødvendig for å støtte Ukraina i dets selvforsvar og støtte sanksjoner mot Russland.

Bør Norge øke sin økonomiske støtte til Ukraina ettersom inntektene øker?

Vi må hjelpe Ukraina. Vi har lovet én milliard euro til Ukraina for 2022 og 2023, for humanitær, økonomisk og militær støtte. Vi jobber også direkte gjennom Den europeiske gjenoppbyggingsbanken (EBRD) for å hjelpe Ukraina med å lagre gass for eget energibruk i løpet av det neste året.

Hvordan kan energisolidaritet med Europa se ut?

Det viktigste bidraget Norge kan gi til Europa, igjen, er å produsere og eksportere gass. Jeg var også glad for å se at Baltic Pipe, en gassrørledning som går fra den norske Nordsjøen til Polen, åpnet i september. Vi var i stand til å hjelpe Polen med å bli nesten helt uavhengig av russisk gass. Og vi har utdypet energisamarbeidet med EU gjennom Kommisjonen og med noen europeiske land, som Tyskland, som er Norges viktigste industripartner.

Hvordan ville du reagert hvis EU bestemte seg for å sette et tak på gassprisene?

Vi må samarbeide for å sikre at markedet fungerer på en måte som garanterer tilgang og tilstrekkelig distribusjon av gass. Gass kommer ikke bare fra Europa: Norge er hovedleverandør, men det er også LNG fra USA og Gulfen. Vi respekterer at Europa gjennomfører en helhetlig vurdering for å regulere markedene på best mulig måte.

Vi fraråder rett og slett tiltak som kan ha motsatt effekt, det vil si at de vil øke etterspørselen etter et produkt det er mangel på og begrenset tilgang på. Jeg vil ikke gå inn på kommentarer til konkrete løsninger. Det er opp til Europa å organisere disse markedene, og selskaper som selger til Europa vil måtte overholde. Vi har hatt en konstruktiv dialog med Europa. Jeg tror at deling av erfaringer både fra leverandør- og kundeperspektiv vil belyse disse problemstillingene slik at de riktige beslutningene kan tas.

Sier du til EU at et priskutt lett kan slå tilbake, at det vil ha en kontraproduktiv effekt?

Ja. Når jeg ser debattene i EU, ser jeg at det er mange forskjellige synspunkter, og jeg kan forstå hvorfor: alle EUs medlemsland er i en annen situasjon, og de vet det. Norge var i sin dialog med Kommisjonen svært villig til å dele all sin erfaring slik at de foreslåtte løsningene ikke viste seg å virke kontraproduktive for forfatterne deres.

På det siste toppmøtet i Praha erklærte du overfor EU at du kom til å utvikle felles verktøy. Du nevnte langtidskontrakter. Passer dette godt med EUs klimapolitikk, som ønsker å ta gass ut av systemet på lang sikt?

Jeg ser egentlig ingen motsetning mellom langsiktige gasskontrakter og å nå klimamål. Jeg tror at gass vil være en nøkkelressurs i Europas overgang til fornybar energi. Derfor investerer vi også i teknologier som karbonfangst og -lagring (CCS). Hvis vi lykkes kommersielt med CCS, kan gass være en reell ressurs for å produsere hydrogen og elektrisitet uten CO-utslipp₂.

Hvor lenge kan Norge fortsette å spille rollen som stor gassleverandør i Europa?

Gass vil være en nøkkelressurs i Europas overgang til fornybar energi. Vi tror at vi kan opprettholde vårt høye eksportnivå i løpet av dette tiåret og det neste. Men med det vi vet nå, vil det bli en nedgang hvis vi ikke finner mer gass og hvis vi ikke blir enige om å produsere mer gass.

Hvilken risiko ser du etter Nord Stream-hendelsen? Står Russland bak dette?

Dette er helt klart sabotasje i Østersjøen. Når det gjelder Russlands rolle, vil jeg ikke spekulere. Som en stor olje- og gassprodusent siden tidlig på 1970-tallet har sikkerhet alltid vært avgjørende for oss. Gitt dagens situasjon er vi mer våkne enn noen gang. Vi har tre store gassinstallasjoner på fastlands-Norge, rundt 90 installasjoner i Nordsjøen og Norskehavet og rundt 9000 kilometer med rørledninger. Vi har økt sikkerheten på alle disse områdene. Sjøforsvaret og allierte styrker har økt patruljeringen i luften og til sjøs. Vi har observert mistenkelige droner rundt plattformene våre, som nå er tett overvåket. Det er også svært viktig å styrke sikkerheten på cyberfeltet.

Norge gjør betydelige investeringer i karbonfangst, transport og lagring. Kan du fortelle oss hva ambisjonene er på dette området?

Det er ingen sjanse for at verden når klimamålene i Paris-avtalen og EU når sine Fit-for-55-mål hvis vi ikke klarer å fange og lagre karbon. Ingen ekspert innen økonomi, fysikk eller klimatologi kan si at vi vil nå disse målene uten å utvikle kapasiteten til å fange CO₂ og oppbevar den trygt. Dette spørsmålet har to dimensjoner.

For det første er det en gruppe industrier, som sement og avfall, som kan redusere, men ikke eliminere, deres CO-utslipp.₂. Derfor må de fange CO.₂ og deponer det trygt, ikke i atmosfæren, men under jorden.

For det andre må vi dekarbonisere økonomien vår. Vi skal leve av fossilt brensel under energiomstillingen og nå har vi muligheten til å slippe ut betydelige deler av dette fossile brenselet, nemlig CO-gassen.₂, ikke i atmosfæren, men under jorden eller under havbunnen i sikre avsetninger. Norge har gjort dette i 25 år og vi har jobbet med å skape en verdikjede for karbonfangst og -lagring i 15 år.

I dag jobber vi også gjennom hele verdikjeden for CO-lagring₂. Dette prosjektet kalles Long Ship Project, til ære for de gamle vikingskipene. En del av dette prosjektet er Northern Lights-prosjektet, som i hovedsak består av transport og lagring av CO₂. På vestkysten av Norge har vi nå en komplett industritomt i ferd med å være klar for denne operasjonen, som skal hente CO2 fra et sementanlegg, et avfallsbehandlingsanlegg i Oslo og gjødselindustrien i Nederland. Mellom dem produserer de nok CO₂ skal fraktes med skip til dette industristedet i Norge.

Deretter vil en 100 kilometer lang rørledning, som for tiden er under bygging, transportere CO₂ på kontinentalsokkelen for å lagre den i et reservoar som ligger 2000 eller 3000 meter under havbunnen. Dette er, etter min mening, begynnelsen på noe veldig stort.

Vi vil snart kunne lagre opptil 2 millioner tonn CO₂, med utsikter til å øke dette tallet til 5 millioner. Nordsjøreservoarene har trolig nok plass til å lagre mesteparten av CO₂ i Europa i flere tiår.

Mens Europa opplever en energikrise, sliter vi alle med å finne løsninger. Og karbonfangst og -lagring vil være en av disse løsningene, når vi går inn i et helt nytt kapittel. Dette er en industriell mulighet med svært interessante industrielle utsikter. Vi har et sammenhengende prosjekt basert på et offentlig-privat samarbeid mellom den norske stat, Equinor, Shell og Total.

Dette intervjuet ble satt sammen i samarbeid med tre europeiske medier, «Handelsblatt» (Tyskland), «El Mundo» (Spania) og «Corriera della Sera» (Italia).