Hva heter det europeiske politiske fellesskapet? Hva er din funksjon? Foreslått av Emmanuel Macron 9. mai 2022 under sin tale til Europaparlamentet, bestemte EUs 27 stats- og regjeringssjefer å opprette den under det siste europeiske råd i semesteret til det franske presidentskapet i EU-rådet 24. mai. 2022. Inkluderer 47 stater. Alle som tilbød seg å være med takket ja. Ingen nektet. Et tel-format er sammenlignbart med cellene til Conseil de l’Europe, denne internasjonale organisasjonen grunnlagt i 1949, som veil aux libertés, ikke kan ta beslutninger exécutoire eller mettre en œuvre de politiques publices, og er ikke avhengig av Cour européenne des droits de l» «mann. Frem til februar 2022 var Russland medlem av Europarådet. Den ble ikke invitert til Det europeiske politiske fellesskapet. Heller ikke Hviterussland.

CPE, foreslått og opprettet i 2022 i kjølvannet av den russiske invasjonen av Ukraina, har derfor en «alle unntatt Russland»-luft om seg. Prosjektet ble imidlertid mistenkt for machiavellianisme. Europeere diskuterte sparsomt president Zelenskys søknad om Ukrainas medlemskap i EU innenfor EU. Var ikke Ukrainas medlemskap i EU helt i samsvar med den massive støtten til dette landet og med sanksjonene som ble vedtatt mot den russiske aggressoren?

Emmanuel Macron var uenig (han var ikke den eneste med forbehold). CPE kan tolkes som et alternativ til ikke å utvide, en måte å dekke disse motviljene med et nytt prosjekt. Spesielt siden blant annet Frankrike allerede under Macron hadde vært sterkt imot fremdriften i utvidelsesprosessen til «Vest-Balkan», det vil si landene i det tidligere Jugoslavia som ennå ikke er medlemmer av EU og Albania. For ordens skyld, til sammenligning brukte tidligere sovjetiske EU-medlemsstater som Polen eller Estland ti til femten år på å avslutte medlemskapet, fra og med 2000-tallet; de tre nøytrale og sosialdemokratiske grenselandene med dette sovjetiske imperiet (Sverige, Finland, Østerrike, som ble med i 1995) tok tre år; og de tre mindre industrialiserte landene som dukket opp fra fascistiske diktaturer (Hellas, Portugal, Spania som gikk inn på 1980-tallet) fra fem til ti år. Å være kandidat betyr å arbeide for å tilpasse lovgivningen, dens institusjoner og dens offentlige politikk til EUs normer og standarder, samtidig som den drar nytte av et stadig tettere forhold til EU, dets marked, dets offentlige politikk og deres finansiering. .

Til slutt, i møte med russisk aggresjon, besluttet EU samtidig i juni 2022 å enstemmig opprette EPC, gi Ukraina og Moldova høyhastighetskandidatstatus og erklære at det er på tide å fullføre tiltredelsen av Vest-Balkan som det har vært omsatt i tjue år.

Alle disse landene er i EPC med de 27. Dette er også tilfellet med Erdogans Tyrkia, som stadig kritiserer europeerne og fører en utenrikspolitikk på flere punkter som strider mot EUs interesser og verdier. Men Türkiye beholder sin status som EU-kandidatland; Videre er det med EU i en tollunion. Aserbajdsjan er også med i CPE, til tross for dets udemokratiske regime og dets nylige krig mot Armenia, hvis regime er et skjørt demokrati betinget tolerert av Moskva. Ingen av disse to landene er kandidater til EU; men de drar nytte av EUs europeiske naboskapspolitikk der de har signert samarbeids- og samarbeidsavtaler med EU. Dette er også tilfellet for Georgia, som har søkt om status som kandidatland.

Storbritannia har også signert en handels- og samarbeidsavtale med EU. Dette er mindre enn EU-Tyrkia tollunionen, men det er mye mer enn reglene til Verdens handelsorganisasjon. Og statsministeren, Rishi Sunak, sa nylig at det generelt sett ikke var noe hastverk med å erstatte alle britisk lovs utallige versjoner av EU-lover med nye regler og nye lover, arven fra et halvt århundres medlemskap til EU. . Og Storbritannia er, med utilslørt glede, i CPE.

Slik er det også for Norge, Island og Sveits: disse tre høyt industrialiserte og velstående landene som konsumerer, importerer og eksporterer intensivt, ønsker ikke spesielt å være med i EU; de er imidlertid, etter deres anmodning, i Schengen og i EUs indre marked. De bidrar til EU-budsjettet, deltar i dets programmer. De er med andre ord 75 % medlemmer av EU.

Faktisk, her er det: Det europeiske politiske fellesskapet samler i samme forum alle landene på det europeiske kontinentet som er polarisert av EU. EPC samler formelt alle grense- og nabolandene til EU som er knyttet til EU ved kontraktsmessige og juridiske bånd som dekker nesten alle områder av det økonomiske og sosiale livet. For å forstå hva EPC er, foreslår vi derfor å bruke et bilde: EPC er det uformelle møtet mellom alle europeiske land som i større eller mindre grad er integrert i EU.

I denne fargerike erklæringen vil landene som er i formatet til det europeiske politiske fellesskapet bli preget av sin prosentvise integrering i EU. Av EUs medlemsland som deler euro og Schengen-området (altså 18 av de 27 landene) vil vi si at de er 120 % av EU. Medlemslandene i EU som er i ett av de to (det vil si 7 land av 27, inkludert Irland og Polen, for eksempel), vil vi si at de er 110 % i EU. Medlemsstater som verken er med i euroen eller i Schengen (det er 2, Bulgaria og Romania), vil vi si at de er 100 % i EU.

Av de ikke-EU-medlemslandene som er interessenter i det indre marked og Schengen (Island, Norge, Sveits, Liechtenstein) vil vi si at 75 % er integrert i EU. Og så videre, gå gjennom kandidatlandene, tollunionen, de assosierte landene, nabolandene, EUs partnerland…

Med Det europeiske politiske fellesskapet påtar stats- og regjeringssjefene i alle europeiske land unntatt Russland (og Hviterussland) sitt frivillige og bygget medlemskap i et territorielt system integrert og polarisert av EU. de kjenner igjen de facto at Putins Russland ikke er en av dem. Dette territorielle systemet er det motsatte av det som var konserten mellom europeiske nasjoner på 1800-tallet (fra Wienerkongressen til 1914) og av det såkalte Westfalske systemet (matrise av internasjonale forbindelser mellom stater siden 1648). CPE synliggjør med andre ord, på en spektakulær, men uhøytidelig måte, i hvilken grad europeere som helhet har snudd ryggen til forholdet mellom makt og herredømme, og har snudd siden om imperialismen. De foretrekker gjensidig avhengighet, forhandlinger, utveksling og konvergens. Konflikt og krig er mindre og mindre fortrinnsrett alternativer eller offentlig politikk blant andre. Og når det skjer eller truer med å skje, som i dette øyeblikket mellom Serbia og Kosovo, fremstår det som en anomali, en arkaisme, at systemet som helhet vil blidgjøre. EPC avslører med andre ord at stemningen som har styrt byggingen av EU siden 1950 har spredt seg. Det sprer seg gradvis til alle europeiske stater.

Man kan tolke den russiske invasjonen av Ukraina som et blodig, men baklengs forsøk fra den russiske staten for å teste dybden og soliditeten i denne mentaliteten, for å utfordre og styrte den, og for å vise at imperialisme og vold fortsetter å strukturere og være effektive i Europa.

Det motsatte skjer. Europeernes reaksjon vitner om dybden av deres paradigmeskifte i internasjonale forhold mellom europeere. De er så knyttet til deres gjensidig avhengige, delte, pasifiserte og imperialistiske landsystem at de finner opp ny og fantasifull politikk og handlinger for å forsvare den ved å forplikte sine økonomiske og industrielle krefter til ukrainerne og mot den russiske staten. På dette grunnlaget forteller det europeiske politiske fellesskapet oss at EU har vunnet og Russland har tapt.