Wako, firemannsbandet fra Norge, som vi har fulgt en stund, opptrådte endelig for første gang på en nederlandsk scene. Det var sist fredag ​​kveld, 24. mars, på LantarenVenster i Rotterdam. De har ikke mindre enn seks album og 150 opptredener under beltet, så det var på tide å se dem live. Med rundt femti personer i publikum var billettsalget litt skuffende, som vi var vitne til. Som alle disse andre fraværende jazzelskerne gikk glipp av en vakker første nederlandsk live!

Formasjonen ble stiftet i 2013 under bandmedlemmenes studier ved Trondheim musikkinstitutt og består av Martin Myhre Olsen (sopran og altsax), Kjetil Andre Mulelid (piano), Bárður Reinert Poulsen (bass) og Simon Olderskog Albertsen (trommer). ). Vi snakker med Albertsen etter konserten og han sier følgende om stiftelsen i 2013: «Vi begynte å spille sammen i 2013, da vi studerte sammen ved Trondheim musikkinstitutt. Det var ganske avslappet i begynnelsen, men etter at vi var ferdige med skolen ville vi alle ut og jobbe, så vi bestemte oss for å begynne å presse med denne gruppen. Vi kommer til konsert nummer 150, og vi ga nylig ut vår 6. plate, tiden flyr! Og wow, vi begynner å bli gamle…!».

I Rotterdam kom selvfølgelig det nye albumet i fjor Ut av det ney all oppmerksomheten. Seks av de syv sangene som spilles er fra dette utgitte albumet. Kvartetten åpner med F&F, en komposisjon av den meget talentfulle keyboardisten Mulelid. En elegant melodilinje introduseres av Olsen på sin sopransaks. Men tematikken går snart over i energiske improvisasjoner der de fargerike motivene veksler raskt og hvor musikervennene tillater seg lange soloer. Vi merker også umiddelbart at de har glede av å stille hverandre frem, slik at det ikke er snakk om en eneste leder. Albertsen setter spennende aksenter i sitt progressive rytmiske verk, som stilmessig, i en noe mer subtil form, til tider minner om hans svensk-norske kollega Anton Eger.

Neste nummer er Isabella, en komposisjon av saksofonisten Myhre Olsen. Et romantisk tema utspiller seg som en vakker ballade. I denne forvandler Albertsen sin progressive stil vist tidligere til en mer pittoresk trommemåte og Mulelid og Poulsen spiller suksessivt vakre soloer tilsvarende temaet, der en eventyrlig lagdeling manifesterer seg. Mulelid viser seg å være en kjekk og talentfull improvisator, utstyrt med en fingernem og empatisk sensibilitet og et raffinert harmonisk arbeid. Det er ikke for ingenting at det er helt stille i Rotterdam-rommet. Stillheten brytes når Albertsen introduserer bandmedlemmene og seg selv, og sier at han ikke bare er trommeslageren, men også komikeren til bandet. Dette gjør han med mye tørr, useriøs humor, der han bruker noen få innlærte nederlandske ord, som «velsmakende», passende og underholdende.

Vi fortsetter den skandinaviske musikalske reisen med den spennende pleben Yalu. Et useriøst mønster og en fin livlig rytme skaper en hyggelig atmosfære i rommet. Raske staccato-toner jobber mot et klimaks. Albertsen er ikke bare en standup-trommeslager og komiker, men også en begavet perkusjonist, som bruker sine trommer og tilhørende instrumenter på ukonvensjonelle måter med mye kreativ fantasi, for å forsterke det rytmiske grunnlaget i komposisjonene. Den neste jobben Logmannabreyt er skrevet av den eneste ufødte norske Poulsen, som kommer fra Færøyene, en selvstyrt del av kongeriket Danmark og har bodd i Norge siden 2011. Et vakkert og følsomt stykke der noe sånt som nordisk mystikk ser ut til å være sammenvevd. Poulsen viser frem en subtil bassdel som gir komposisjonen litt lagdeling.

Også den eneste sangen som ikke er fra det siste albumet Hjemmelaget er vakker, som formasjonen tar publikum med inn i en flerfarget atmosfære. Det er ofte Myhre Olsen som soloer energisk og full av kraft og uttrykk. Veldig bemerkelsesverdig senere bruker han begge saksofonene samtidig. Også de to siste stykkene Louis Napou Og Alt det vi tapte veldig godt mottatt av publikum. Vi skulle gjerne hørt mye mer. Men de fire herrene må nesten pakke sekken til en kommende konsert i London dagen etter.

Vi snakker med Albertsen etter spillejobben og når vi spør ham hvordan de opplevde deres første nederlandske opptreden som band, sier han: «Denne spillejobben var veldig morsom, avslappet og spontan for oss. Store lokaler kan være litt vanskelige med tanke på å få kontakt med publikum og føle energiutvekslingen, men vi hadde ingen av de følelsene denne gangen. Tvert imot var publikum veldig lydhøre og oppmerksomme, så det føltes som om alle var med oss ​​fra start til slutt. På spørsmål om et nytt album er på vei eller om noen nye prosjekter er i sikte, informerer Albertsen oss om at den kommende perioden mest vil gå med til å turnere og fremføre deres fantastiske arbeid fra det ferske albumet. Vi er selvfølgelig også nysgjerrige på om det er andre nederlandske forestillinger på gang, de er ikke på agendaen ennå, men de kommer gjerne! Og som Albertsen utnytter hvert øyeblikk til å bruke talentet sitt som komiker: «Hvis du har noen råd om steder hvor vi kan bli enige, gi oss beskjed, og stem på Wako i ditt neste kommunevalg! «.

Wako levde mer enn opp til forventningene med sin første livedebut på en nederlandsk scene. De viser og viser at de er i stand til å berike studioarbeidet sitt med flotte improvisasjoner, noe som gjør at komposisjonene kommer til enda mer. Det smaker bedre, så programmerere ta hensyn, dette bandet fortjener en full scene flere steder i Nederland!