Nylig påla retten at barnet skulle returneres til Norge, og Sandra ble funnet å ha brutt Haagkonvensjonen, selv om sønnen hennes er litauisk statsborger, i likhet med begge foreldrene hans.

Inntil da ombestemte tjenesten, som ikke hadde motsatt seg barnets liv med moren, mening da norsk lov ble diskutert i retten.

Sandra dro til Norge for seks år siden med kjærlighet.

På det tidspunktet jobbet faren til barnet hennes, som også er statsborger i Litauen, i Norge.

Der fikk paret en sønn, som nå er to. Men etter at familien vokste, skremte ektemannens endrede oppførsel Sandra, og hun bestemte seg for å reise tilbake til Litauen med sønnen.

«Vårt forhold var allerede veldig komplisert, vi ble midlertidig separert, jeg dro til Litauen med barnet mitt, han selv så meg av, tok meg til flyplassen.

Vi hadde avtalt at jeg skulle returnere til Litauen for å jobbe, og vi vil bestemme hva vi skal gjøre videre på grunn av forholdet vårt,» sa Sandra til «Vakaro žinia».

Siden sønnens bosted frem til da ble oppgitt i Norge, brøt det ut et skikkelig helvete da faren begynte å slåss gjennom juridiske kanaler.

Etter at hun kom tilbake til Litauen, innså kvinnen at hun hadde levd i psykisk vold i to år: «Da jeg fortalte ham at vi kanskje hadde det bedre fra hverandre enn sammen, begynte et mareritt som fortsetter til i dag.

Barnets far sa at jeg er et fullstendig null og kommer til å angre på denne avgjørelsen. Søsteren hans fortalte meg det samme.»

Etter å ha ankommet Litauen begynte Sandra å jobbe, registrerte sønnen sin på en utdanningsinstitusjon. «Men nesten annenhver dag registrerer faren barnet og melder om avreise på nytt. Da skriver de til meg at jeg er sånn og sånn.

Da må jeg registrere barnet på nytt i Litauen, omregistrere det i medisinske institusjoner.

Enda hyggeligere er det om moren til min ekssamboer, som jobber på poliklinikken, engasjerer seg og registrerer barnet der uten å fortelle det til noen.

Jeg må kontakte den institusjonen og spørre hvem som registrerte barnet mitt hos dem, hvis det ikke var meg, men faren hans bor i utlandet.

Jeg blir fortalt at slik informasjon ikke gis på grunn av personopplysninger.

Gjennom politiet klarte vi å finne ut at det var min bestemor som gjorde det», forteller Sandra seg gjennom de byråkratiske labyrintene.

Tjenestene var på mors side

Hele tiden det var konflikter med barnefaren, forteller hun at hun har hørt fra spesialister at løsningen er åpenbar – for et barn i denne alderen er det best å være sammen med moren.

«Etter at retten mottok en klage fra mannen, besøkte barnerettighetsspesialister meg.

De var veldig empatiske, beroliget meg med å ikke bekymre meg, for jeg jobber, barnet har et sted å bo, har det bra og det er ingen grunner til at barnet skal tas fra meg. Alle forholdene passer», sier Sandra.

En slik avgjørelse ble fattet av retten i mars, og etablerte midlertidige beskyttelsestiltak.

På det tidspunktet var barnets bosted planlagt hos moren i Litauen, og faren ble tilkjent midlertidig underholdsbidrag i periodiske utbetalinger på 274 euro per måned.

Faren har også en samværsordning med sønnen.

I vår fant retten at et barn i denne alderen vanligvis er preget av en sterk tilknytning til moren, siden barnet har vært hos moren siden fødselen og får større omsorg fra henne.

Retten uttalte også at rekkefølgen av fars kommunikasjon med barnet annenhver helg ville imøtekomme det mindreårige barnets interesser.

Faren til Sandras barn forklarer imidlertid alltid at hun tok med seg sønnen ulovlig. Hun hevder i retten at hun fikk samtykke til å reise til Litauen med sønnen ulovlig fra samboeren, fordi hun hevdet at hun skulle på kurs i Litauen, for ikke å bo der.

Derfor søker han å returnere barnet til Norge.

Etter å ha anket avgjørelsen fra første instans i Litauen, kunngjorde imidlertid lagmannsretten også en avgjørelse til fordel for moren: «Retten konkluderer med at den midlertidige rekkefølgen om kommunikasjon mellom partene med barnet etablert av domstolen i første instans vil best imøtekomme interessene til barnet i denne alderen og modenhet, så det er ingen grunn til å endre det.»

Retten ble også forelagt konklusjonen fra Statens barnevern- og adopsjonstjeneste, som sier at den midlertidige prosedyren for fars kommunikasjon med barnet vil være mer i tråd med det mindreårige barnets interesser enn den prosedyren saksøker foreslår. (barnets far – forfatterinnlegg).

Etter å ha snakket om norske rettigheter endret tjenestenes stilling seg

Men faren til Sandras barn gikk til slutt til retten, og hevdet at Sandra brøt Haagkonvensjonen ved å ta sønnen ut av Norge.

Med starten av den nye rettsprosessen har også barnerettighetsspesialistenes oppfatning endret seg.

Etter å nylig ha vitnet i konklusjonen om at det er best for barnet å bo hos moren, har de allerede snakket annerledes i prosessen angående Haagkonvensjonen.

Selv om Sandra konsekvent vitnet om at hun flyktet fra Norge fordi hun var redd for barnefarens vold.

«Under rettsmøtet antydet representanten for tjenesten som deltok i sesjonen at det ikke foreligger opplysninger i saken om at omsorgsretten til det mindreårige barnets far ville bli begrenset, og at barnet ikke ble returnert etter fristen som er angitt i den skriftlige avtalen mellom partene (31. januar 2023) tilsvarer omstendighetene rundt det mindreårige barnets fjerning og opphold i Litauen, som fastsatt i Haagkonvensjonen.

Etter tjenestens vurdering er det i denne saken ikke grunn til å konkludere med at tilbakeføring av barnet til kongeriket Norge kan være skadelig for barnet, utgjøre en trussel mot det eller ikke ivareta barnets interesser», heter det i rettskjennelsen. , som fant Sandra å ha brutt Haagkonvensjonen.

Sandra forstår ikke hvorfor prosessen tok en helt annen retning og hvorfor hun plutselig ble kriminell. «Hvordan kan barnerettighetsspesialister si at det ikke spiller noen rolle i det hele tatt hvor og med hvem et to og et halvt år gammelt barn bor?

Er litauiske statsborgere uviktige for Litauen? Stillingen til kontoret endret seg da jeg ble saksøkt som brudd på Haagkonvensjonen.

Det viser seg at jeg er en forferdelig mor som ikke følger internasjonale avtaler, og faren er en skikkelig fattig mann, fratatt muligheten til å kommunisere med barnet sitt. Selv om jeg aldri forbød kommunikasjon med barnet, inviterer jeg ham personlig til å komme til Litauen og kommunisere ikke bare gjennom videosamtaler.

Men han, antar jeg, tar ikke del i de prosessene i det hele tatt. Han har oppnevnt sin søster som sin fullmektig.

Allerede da jeg fikk den første ordren fra namsmannen, var ikke mannens detaljer e-posten hans, men søsterens e-post.

Kanskje han ikke engang vet om alle prosessene som foregår her? Kanskje kvinnene i familien hans er her?

Mannen til søsteren hans er politibetjent. Da jeg var på vei til bortføring etter den fysiske mishandlingen, ringte han meg mens han satt ved siden av forskeren som jobbet med dataene mine og sa: «Hvorfor prøver du å bevise at noen har slått deg?»

Da jeg fortalte politibetjenten at han ringte meg og sa at han ville komme hjem til meg for å snakke om livet, ba betjentene meg ikke ta telefonen. Hva foregår her? – undrer den unge kvinnen.

Namsmannen har til hensikt å overgi barnet

Sandra mottok i september brev fra namskontoret med instruks om at namsmannen planlegger å gjennomføre rettens avgjørelse.

Av en eller annen grunn antyder hun at barnet skal overleveres til faren, selv om retten ikke har bestemt dette. «Tillat tilbakeføring av det mindreårige barnet til kongeriket Norge», heter det i rettskjennelsen, som slett ikke nevner tilbakeføringen til faren.

Hvorfor namsmannen bestemte seg for å gjennomføre rettens avgjørelse på denne måten, kommenterte hun ikke til «Vakaro žinios»-journalister, og argumenterte for at hun ikke kan gjøre det på grunn av beskyttelsen av personopplysninger.

Sandra forteller at hun fant ut at namsmannen sannsynligvis har det så travelt fordi barnefaren er i Litauen.

Hun gråter mens hun forteller at hun stadig må bevise at hun er en god mor: «For noen dager siden ble det holdt et rettsmøte, hvor min anmodning om å utsette gjennomføringen av rettssaken og om å oppgi det tilkjente beløpet for saksomkostningene av min ekssamboer ble undersøkt Barnets far selv deltok i retten.

Det viser seg at han har vært i Litauen i en ukjent tid og ikke har vist noe ønske om å møte sønnen.

Viser det at han bryr seg om barnet? Men den største forbryteren er meg. Det er vondt å se en slik urettferdighet at jeg må bevise for alle at jeg er en god mor.»

Hun sier at hun er redd for at faren ikke skal ta seg ordentlig av barnet, og hun ønsker kun å bo med ham for økonomiske insentiver. «Barnets far argumenterte i retten for at enslige forsørgere mottar store ytelser i Norge, så han ber om omsorgen for barnet.

Og han sa i den norske retten at søsteren hans vil komme for å hjelpe ham å oppdra barnet.

De snakker ikke engang om meg, barnets mor. Jeg forstår ikke hva som skjedde her? Var jeg bare en surrogatmor, eller trenger faren kun barnet av økonomiske årsaker?

Det er ikke flere barn i familien til min ekspartner, han er enearvingen til familieformuen.

Jeg vet ikke hvor mye formue de har, men jeg mistenker at de er redde for at sønnen min skal arve noe mens han er hos meg og at noe av det skal gå over til meg.

Selv om vi begge har felles hus i Norge. Da vi kjøpte det ble vi enige om at det skulle være oss begges eiendom, og nå får jeg beskjed om at jeg må betale halvparten av lånet, selv om han skal bo der, sier Sandra.

Kvinnen forsikrer at hun er redd for å gi barnet tilbake til faren, så om nødvendig kommer hun tilbake for å bo med sønnen i Norge.

Han forklarte ikke hvorfor han ombestemte seg

I påleggene som namsmannen sendte Sandra, heter det at ikke bare barnefaren, men også spesialistene i barnerettstjenesten skal delta i overleveringen. «Vakaro žinios» henvendte seg til Statens barneretts- og vernetjeneste med spørsmål om hvorfor tjenesten endret mening om hvor Sandras barn skulle bo.

«Det er veldig viktig å vite at alle spørsmål knyttet til barn avgjøres av landet der familien hadde sitt faste opphold.

Slik er situasjonen i saken du nevner, den litauiske domstolen fattet en avgjørelse om at familien må løse alle spørsmål knyttet til barnet i landet der de bodde.

Dette betyr ikke at barnet blir overlatt til far, og mor kan ikke fortsette å kommunisere med barnet sitt.

Det er bare at alle spørsmål knyttet til barnet, så vel som spørsmålet om hans retur til Litauen, bør løses der familien bodde inntil da,» sa tjenesten, uten å forklare hvorfor retten, der skjebnen til Sandras sønn (en statsborger i Litauen) ble avgjort, endret mening .

På spørsmål om tjenesten kjenner til at namsmannen planlegger å iverksette barnets overlevering, selv om retten ikke forutså dette, svarte de: «Dersom retten fatter vedtak om at barnet skal returneres til landet der det alltid har bodd, dette betyr ikke at moren ikke kan gå med ham.

For eksempel, hvis moren bestemmer seg for å returnere sammen med barnet til landet der det har fast bosted, vil dette bli ansett som en korrekt gjennomføring av rettsavgjørelsen.»

Da vi spurte om tjenesten kjenner til at representanten fortsatt sender pålegg til mor om overlevering av barnet til far i nærvær av barnerettsspesialister, fikk vi ikke svar.