Hva er lykke? Et perfekt liv uten ulykkelighet eksisterer ikke. Vi kjenner alle øyeblikk av glede, flyktige eller langvarige, ofte knyttet til familiebegivenheter, vennlige, sentimentale eller profesjonelle hendelser. Øyeblikk ødelagt, snikende eller brutalt, av dramaer med umåtelig og ubeskrivelig grusomhet. Med dette spørsmålet, som ingen har et svar på: hvorfor?

Finnes det virkelig lykke? Forestillingen om glede ser ut til å være mer subtil, lettere, mer flyktig, mer musikalsk. Det er også sødme. Søthet er ingenting. Det er til og med enormt. Det kan være vågalt eller til og med revolusjonerende. Smerte og lykke: hvorfor er disse to ordene så like? Det er det vi er, det vi føler i dypet av vårt vesen og bildet vi gir av oss selv. Skal vi avsløre våre gleder, stille våre sorger, uttrykke vår angst, vår skyld, vår tristhet eller lure oss selv? Svarene er personlige. Et annet spørsmål: er kollektiv lykke summen av individuelle gleder?

Gjør vanskeligheter til muligheter

Til tross for vanskelighetene med å definere disse begrepene og generalisere dem, prøver FN hvert år i mars å måle folkenes «lykke». Kanskje en dag vil denne forestillingen erstatte bruttonasjonalproduktet, som absolutt evaluerer økonomiske resultater, men ikke sier noe om innbyggernes mentale, sosiale eller sentimentale tilstand. FN-klassifiseringen avslører at lykke ser ut til å være proporsjonal med breddegrad: jo lenger nord du kommer, desto mer øker livstilfredsheten. Finland, Danmark, Island, Holland, Sverige, Norge er landene hvor lykke ser ut til å være mer merkbar. Det bør imidlertid bemerkes at Israel havner på fjerde plass i denne rangeringen. Hvorfor føler finnene seg lykkeligere? De tilskriver tilstanden sin til «sisu». Sisu er en lakrispille som finnene legger under tunga. Men det er fremfor alt et finsk begrep fra dypet av tiden, brukt i mange situasjoner, for å fremkalle et prinsipp, en livsstil. Det er en sinnstilstand, en sjelekraft. «Sisu» beskriver evnen til å gjøre vanskeligheter om til muligheter. Finnene henter også sin indre ro fra sin tilknytning til naturen: skoger dekker 77 % av landets overflate. De er veldig «fysiske», de bader hele året i iskaldt vann og nyter badstuer.

Revolusjonerende

I sør er det et storslått land, med en strålende historie, som har tilbudt verden de største forfattere, forfattere, filosofer, skuespillere, skuespillerinner, legendarisk gastronomi, uforglemmelige viner, et land som består av byer med sjel, overdådige strender. , majestetiske fjell, daler å gå gjennom, landskap å gå, byer å ha en aperitiff, å drikke seg full. Et land som tilbyr sjenerøs trygd, en ubegrenset politikk «hva det enn koster»: Frankrike. Et land med stønn? La oss ikke generalisere. Men den franske rabbineren Delphine Horvilleur snakket nylig på de store katolske konferansene om dette øyeblikket blant venner: et land måtte undergraves. En av dem rynket pannen og imiterte en demonstrant. På et brøkdel av et sekund gjettet folk: Frankrike.

Med sine geografiske, sosiale og kulturelle fortrinn bør Frankrike være på toppen av FNs rangering: landet har falt en plass til 21. plass Belgia har fått to plasser (fra 19. til 17. plass). For mange franskmenn virker livet som en lang skjærsild å gå gjennom for å nå nirvana, lediggang. Selv bortsett fra pensjonsreformen (fra 62 til 64 år) som ser ut til å være et lite skritt i riktig retning for de andre europeiske landene (de nordiske landene går mot pensjonisttilværelse ved 70…), våre franske naboer og vennene er motvillige til å akseptere den minste endring. Uten tvil har Emmanuel Macron og hans statsråder gjort feil. Det er sant at sosial dialog ikke er så naturlig der som den er mellom oss. Men hvorfor skulle dette landet unnslippe tidenes logikk? Hvorfor er Frankrike på vei til «lepenmelenkonisering«: HAN»Det er kunsynes å være hans eneste lære. «Det er ingenting å gjøre”, vil betale de neste generasjonene. Media bør også spørre seg selv: bare demonstrantene gir en stemme. Hvorfor er forsvarerne av denne reformen tause eller fraværende i debattene?

Gresset er alltid grønnere hos naboene. Hvis det finske eksemplet virker for langt unna for franskmennene, kan de kanskje trekke på belgiernes visdom. De praktiserer ikke «sisu», men de har en tendens til å vise en ro som står i kontrast til den permanente revolusjonære ånden til våre sørlige naboer. Den utmerkede skuespilleren François Berléand, som liker å komme for å spille i landet vårt, sa nylig: «En belgier er en glad franskmann«.