Tidligere denne måneden hevdet den Pulitzer-prisvinnende undersøkende journalisten Seymour Hersh at Norge hjalp USA med å sprenge Nord Stream-rørledninger i september i fjor.

Men ifølge Hershs siste påstander går Norges skjulte samarbeid med USA tilbake til den kalde krigen, da USA kjempet mot Vietnamkrigen.

8. februar publiserte Hersh en blogg på 5000 ord der han kommer med oppsiktsvekkende påstander om fjorårets bombing av Nord Streams undersjøiske gassrørledninger i Østersjøen, og beskriver hvordan det var en hemmelig operasjon bestilt av USAs president Joe Biden og utført av Central Intelligence Agency (CIA) ved hjelp av Sjøforsvaret.

Ifølge Hersh hjalp den norske marinen CIA-dykkerne med å velge riktig sted å plassere eksplosivene og fraktet amerikanerne i en båt til operasjonsstedet, noen mil fra den danske øya Bornholm, i Østersjøen.

I sitt siste blogginnlegg 22. februar forklarer Hersh hvorfor USA valgte Norge som partner for å ødelegge Nord Stream-gassrørledningene.

«Den norske marinen har en lang og uklar historie med samarbeid med amerikansk etterretning», skriver Hersh.

Under Vietnamkrigen solgte Norge tungt bevæpnede båter til CIA, som byrået brukte til hemmelige operasjoner mot Sovjetunionen og det kinesisk-støttede Nord-Vietnam, hevder Hersh og bemerker at involveringen av Norge i denne hemmelige krigen var dypere enn tidligere rapportert.

Ifølge Hersh tillot disse norske båtene dannelsen av et påskudd for den amerikanske bombekampanjen i nord, som tok livet av flere vietnamesiske borgere og soldater.

Dro Norge med seg USA inn i Vietnamkrigen?

Hersh sa at Norge investerte i utviklingen av store væpnede båter, kalt Nasty-klassen båter, for å beskytte sin mer enn 2200 kilometer lange atlanterhavskystlinje under den kalde krigen, som var kraftigere enn amerikanske båter.

Som Hersh hevder, brukte Norge deretter disse båtene for å hjelpe CIA i hemmelige operasjoner mot Nord-Vietnam under Vietnamkrigen, lenge før amerikanske tjenestemenn ble involvert i konflikten.

I midten av 1964 begynte USA-støttede Sør-Vietnam å utføre raid som involverte bakkebombardement av radarer og militære installasjoner langs den nordvietnamesiske kysten, ved å bruke morterer, raketter og rekylfrie rifler avfyrt av sørvietnamesiske kommandosoldater fra patruljebåter.

Det amerikanske forsvarsdepartementet overvåket disse raidene med støtte fra CIA.

I løpet av denne tiden gjennomførte den amerikanske marinen også sporadiske rekognoserings- og SIGINT-innsamlingsoppdrag lenger utenfor kysten i Tonkinbukta, kalt «Desoto Patrols». Disse patruljene ble utført av destroyere for å samle verdifull informasjon for disse raidene, for eksempel plasseringen av kystradarsendere og navigasjonshjelpemidler langs den nordvietnamesiske kystlinjen.

Ifølge Hershs påstander, med henvisning til en kilde «innen etterretningssamfunnet», utførte imidlertid CIA og US Navy noen av sine hemmelige oppdrag ved å bruke de hurtiggående angrepsbåtene som selges av Norge. Noen av disse båtene ble til og med loset av norske offiserer og mannskaper.

Hersh hevder at disse skipene, bemannet og kaptein av norske sjømenn, fraktet US Navy SEALs for oppdrag mot «langt mer aggressive mål som inkluderte sterkt forsvarte nordvietnamesiske radarinstallasjoner».

I følge Hersh ble disse «mer aggressive» oppdragene kommandert av Joint Chiefs of Staff i Washington.

«Det var en hemmelig krig i en hemmelig krig,» skriver Hersh, og legger til at minst to Navy SEALs ble skadet under disse oppdragene, og mottok æresmedaljen i det skjulte.

Det var disse hemmelige oppdragene som Hersh sier til slutt førte til den berømte Gulf of Tonkin-hendelsen i august 1964, som så en konfrontasjon mellom nordvietnamesiske patruljebåter og en eller flere amerikanske destroyere, som fikk USA til å gripe direkte inn i Vietnamkrigen.

I følge den offisielle versjonen var dette US Navy Desoto-patruljer, som Nord-Vietnam sannsynligvis oppfattet som en samarbeidsinnsats med sørvietnamesiske raid mot nordvietnamesiske radarer og militære installasjoner.

Det var heller ingen koordinering mellom Desoto-patruljene og de sørvietnamesiske angrepene, ifølge den offisielle versjonen av hendelsene.

Hva forårsaket Tonkinbukta-hendelsen?

Natt til 30.–31. juli 1964 angrep sørvietnamesiske kommandosoldater nordvietnamesiske radar- og militærinstallasjoner på Hon Me- og Hon Ngu-øyene i Tonkinbukta. Samtidig var USS Maddox på patrulje nær det samme området, sannsynligvis uvitende om raidene som hadde funnet sted der.

USS Maddox observerte nordvietnamesiske torpedobåter som forfulgte de sørvietnamesiske skipene og trakk seg ut av området. Imidlertid kom han tilbake 1. august. Dagen etter oppdaget Maddox tre nordvietnamesiske patruljebåter som nærmet seg hennes posisjon fra vest.

Ombord på skipet beordret sjefen for Destroyer Division 192, kaptein John J. Herrick, våpenmannskaper å åpne ild hvis raskt nærme fartøyer nærmet seg innen 10 000 yards (omtrent 9 kilometer) fra destroyeren. Rundt 1505 (omtrent 1,3 miles) ble det avfyrt tre 5-tommers skudd mot baugen til det nærmeste fartøyet.

Til gjengjeld avfyrte de nordvietnamesiske båtene torpedoer og 14,5 mm kanoner. Maddox vervet luftstøtte fra et hangarskip i nærheten, USS Ticonderoga.

To nordvietnamesiske båter ble kraftig skadet i den påfølgende brannkampen, mens den tredje ble liggende i vannet og i flammer. Maddox var uskadd.

Dagen etter gjenopptok Maddox patruljen hennes i Desoto. President Lyndon B. Johnson beordrer USS Turner Joy å forsterke Maddox for å demonstrere amerikansk besluttsomhet og retten til å seile i internasjonalt farvann.

Natt til 4. august fanget amerikanske etterretningstjenester nordvietnamesisk kommunikasjon som antydet en intensjon om offensive maritime operasjoner i Tonkinbukta. Imidlertid gjaldt disse kommunikasjonene sannsynligvis gjenopprettingsoperasjonene til torpedobåten som ble skadet i forrige brannkamp.

I tillegg viste det seg at den natten var stormfull, med tordenvær og kraftig regn som reduserte sikten, og bølgehøydene økte til så mye som seks fot. Foruten de vanskelige deteksjonsforholdene, var Maddoxs SPS-40 langdistanseluftsøksradar og Turner Joys SPG-53 brannkontrollradar begge inoperative.

Under disse vanskelige forholdene med synlighet og oppdagelse, sendte sjefen for Maddox feilaktig en alarm om at skipet hans var under angrep, som han deretter overstyrte.

President Johnson og forsvarsminister Robert McNamara fortalte imidlertid den amerikanske offentligheten at Nord-Vietnam hadde angrepet en destroyer og spurte USAs kongress om å vedta Tonkinbukta-resolusjonen, som tillot president Johnson å intensivere USAs militære engasjement i Vietnamkrigen.

Når det er sagt, står Hersh ved sine påstander om at norske patruljebåter var ansvarlige for USAs militære intervensjon i Vietnamkrigen.

Han avslutter med et spørsmål: «Dette stykket topphemmelige og hittil ukjente historien reiser, for denne journalisten, et åpenbart spørsmål: hva annet vet vi ikke om den hemmelige operasjonen i Norge som førte til ødeleggelse av rørledninger? »

USA avfeide Hershs forrige rapport som falsk, og talsmann for USAs nasjonale sikkerhetsråd, John Kirby, sa: «Det er en fullstendig falsk historie. Det er ingen sannhet i det. Ikke en unse sannhet. Det er ikke sant. USA og ingen United Statens agent hadde noe med det å gjøre, ingenting.»

Etter at Hershs etterforskningsrapport ble utgitt, oppfordret talskvinne for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, USA til å ta opp «fakta» presentert av Hersh.

Russland hevdet på sin side, uten å fremlegge bevis, at NATO-landene var ansvarlige for eksplosjonene av Nord Stream 1- og 2-rørledningene.