Lokalet i andre etasje på Nasjonalmuseet i Oslo er kastet ut i mildt mørke. Skriket, av Edvard Munch, henger der stille. En sikkerhetsvakt er i nærheten. Han er i beredskap.

Ikke rart at klimaaktivister fra gruppen Stopp oljeletinga (Stop Oil Exploration) prøvde for et år siden å lime hendene til den beskyttende glassplaten som dekker den ikoniske presenningen, uten hell.

Dermed har de trukket oppmerksomheten mot det problematiske forholdet nordmenn har til olje og gass: de omfavner fossilt brensel fordi de tjener en formue; De avviser fossilt brensel fordi det vil føre til en klimakatastrofe. Hallvard Hauge, Andreas Randøy og Emanuel Smári Nielsen prøver på hver sin måte å overbevise beslutningstakere om å avslutte dette giftige forholdet. Plikt Jeg møtte dem i den norske hovedstaden.

Hallvard Hauge sa først at det virket «litt rart» at aktivistene prøvde å lime hendene til Rope Munch forårsaker angst. «Nå forstår jeg hvorfor de gjorde det,» sier han 11 år gammel, i stuen i den fargerike leiligheten der han bor sammen med foreldrene. De prøvde å fange oppmerksomheten til politikerne. »

Den unge miljøaktivisten, eller øko-agenten, prøver sammen med andre barn å overbevise norske politikere om å få slutt på oljeletingen, ellers vil ekstreme værhendelser (tørke, flom, stormer, jordskred osv.) forsterke seg. «Når jeg ser på nyhetene blir jeg litt redd,» innrømmer han mens han holder forsiden av avisens «Junior»-seksjon. Aftenposten der vi kan se skadene forårsaket av uværet Hans i løpet av sommeren.

I løpet av de siste månedene har Hallvard vært med på å skrive Barnas klima- og miljørapport 2023hvis konklusjoner han vil presentere for de «voksne» som vil møtes på COP28, i Dubai, i de kommende dagene.

Spesielt må norske ledere sørge for at klimagassutslippene (GHG) reduseres, slutte å lete etter nye oljefelt, bruke olje i en takt som respekterer Parisavtalen og satse på fornybar energi, heter det.les i dokumentet illustrert med barnas tegninger. tegninger, blant dem av en halvforkullet jord som holder et skilt med følgende budskap: «Jeg tror mer på julenissen enn på politikere. »

«Det var norske voksne som bestemte at Norge skulle sende like mye [de GES], men det er barna som må ta konsekvensene. Det er urettferdig. Noe av det første vi lærer er å være snill, å tenke på andre. Vi må alltid huske at det vi gjør nå påvirker andre», skrev de åtte forfatterne, inkludert Hallvard, etter å ha kartlagt over tusen nordmenn i alderen 8 til 19 år om klima- og miljøutfordringer.

– Hører politikerne på deg?

– Noen av dem lytter. Men flertallet hører ikke på oss, svarer Hallvard, kledd i en T-skjorte med økoagentenes logo.

Kun 12 % av landets unge opplever at de påvirker politikere i klima- og miljøspørsmål. «Vi blir fortalt at vi er neste, de som må investere og de som kan stoppe klimaendringene. Men hvordan skal vi gjøre det hvis ingen hører på oss? » spør medlemmene i Norsk barneklimaekspertgruppe i sin sluttrapport.

— Hvis de ikke hører på oss, vil ekstremværet øke, gjentar Hallvard.

Kraften nærmer seg

Den pensjonerte økoagenten Emanuel Smári Nielsen bestemte seg for å melde seg inn i ungdomsfløyen i Arbeiderpartiet for å overbevise landets statsminister, Jonas Gahr Støre, og hans regjering om å fremskynde overgangen. Selv om «det er Teslaer overalt» (blant nye biler som ble solgt i 2022 var 80 % elektriske og 93 % elektriske eller hybrider), gjør ikke nordmenn, inkludert Ap, nok for å redusere klimagassutslippene, sier han rett ut. – Jeg tilhører ungdomsseksjonen, og derfor kan jeg si hva jeg vil om den, sier tenåringen og smiler i hjertet av Frognerparken. – Folk er bekymret for å kjøre på strøm og resirkulering, men vi kan ikke gjøre så mye for å redusere forbruket av fossilt brensel, legger han til og står på det våte gresset.

Bak ham vandrer barna fra kiosk til kiosk, noen ganger stopper de hos Peppa Pig, noen ganger hos øko-agentene. Den kontinuerlige lyden av en fontene er blandet med stemmen til sangeren Katy Perry overført fra en høyttaler: » Bom, bom, bom / Enda lysere enn månen, månen, månen / Det har alltid vært inni deg, du, deg / Og nå er det på tide å slippe det…” Det er festivalen A walk in the park.

Emanuel oppfordrer også til en slutt på olje- og gassleting utenfor norskekysten. «Vi kan opprettholde nåværende prosjekter, men ikke se etter nye olje- og gassfelt», argumenterer han, ikke uten å vite at verdien av eksporten av gass og råolje nådde henholdsvis 170 000 og 70 000 millioner kanadiske dollar i 2022 alene. Bare i et land med ca 5,7 millioner innbyggere, mot Quebecs 8,9 millioner, er dette enormt.

Statens pensjonsfond, som er det suverene fondet der inntektene fra utnyttelsen av norsk sokkel delvis er lagret, vekker misunnelse.

«Hvis Norge ikke lykkes, hvem kan da? spør Emanuel, før han går tilbake til økoagentkiosken. Vi har ressursene. Vi har pengene. Vi har folket! »

Ta mer direkte handlinger

«Det er på tide å være mer radikal enn noen gang. Vi trenger mer handling, mer aktivisme, mer sivil ulydighet, ikke mindre, sier klima- og energiaktivist Andreas Randøy ved Greenpeace Norges hovedkvarter i Oslo.

«Save the Arctic», «olje brenner krig»… Bannerene og plakatene som henger rundt dem minner oss om noen av kampanjene ledet av gruppen; Manøveren på Nasjonalmuseet var ikke en av dem.

Ifølge Andreas er det «mer effektivt å handle mer direkte» mot «fienden», det vil si «lobbyen til fossilindustrien og politikerne som oppmuntrer til den». «Så jeg kan tenke på hundrevis av handlinger jeg ville gjort før jeg holdt meg til Rope av Munch, ikke av etiske hensyn, men rett og slett fra et taktisk synspunkt», sier 26-åringen, som «ikke er redd for å foreta handlinger som mange anser som radikale».

Som bevis nølte han ikke med å sperre hovedinngangen til et hage fest arrangert på sidelinjen av den siste «høynivå» nordsjøen offshore olje- og gassindustrikonferansen i Stavanger.

Greenpeace startet også, sammen med andre grupper, et juridisk angrep mot autorisasjonen som ble gitt til oljeprosjekter i den gigantiske Equinor-rørledningen.

«Noen ganger vinner vi», understreker Andreas, og minner om nedleggelsen av oljefeltprosjektet Wisting, langt nord i Barentshavet.

«Noen ganger» høres skrikene.

Denne rapporten ble finansiert gjennom støtte fra Transat-International Journalism Fund.Plikt.

For å se på video