Det er folk i Norge som prøver å behandle kreft med paracetamol eller får regninger for titusenvis av kroner når de føder på sykehus.

Den unge gutten døde av kreft. Nødetatene overførte ham ikke til sykehuset, og han hadde ingen lege å oppsøke. En kvinne i et avansert stadium av svangerskapet har ikke mot til å gå til sykehuset når babyen er født fordi hun er redd for en regning på titusenvis av kroner som hun ikke har råd til å betale. En mann med alvorlige urinveissymptomer blir ikke behandlet fordi sykdommen ikke er livstruende nok. Dette er bare noen få av hundrevis av eksempler på ekstreme effekter av omgang med såkalte papirløse i Norge.

De får ikke medisin eller medisinsk behandling når de trenger det. Med mindre de er i ferd med å dø, er det ofte for sent.

Personer som ikke har oppholdstillatelse eller personnummer kan heller ikke ha identitetspapirer, men de er fortsatt personer. De er i Norge, men regjeringen har bestemt at de ikke skal få helsehjelp. Dette er den mørkere siden av norsk helsepolitikk.

Dette er en politikk som ser bort fra at papirløse innvandrere er mennesker som føder, lider av tannpine, lungebetennelse, demens, kreft og psykiske lidelser. De er voksne, unge og gamle, med eller uten barn. Men de bor blant oss. De får ikke medisin eller medisinsk behandling når de trenger det, med mindre noe kritisk skjer eller de dør.

Personalkrise eller dårlig organisering?

Stilt overfor myndighetenes svikt tok Røde Kors og Kirkens bymisjon over og har drevet et helsesenter for papirløse innvandrere i mer enn et tiår. Noen pasienter har problemer med fordøyelsessystemet, har alvorlige tann- eller muskel- og skjelettplager, eller trenger hjelp til svangerskap, fødsel og familieplanlegging.

Det ble nylig avslørt at papirløse kvinner kunne få regninger på opptil 150 000 SEK for fødsel og 18 000 SEK for abort. Dette er helsetjenester som andre kan dra nytte av gratis. Til helsestasjonen kommer også mennesker som ikke klarer noe og fulle av lidelse. De kommer til oss fordi vi er deres eneste sjanse.

I alle disse årene har vi møttes bak lukkede dører og oppfordret staten til å gi en grunnpakke til alle i landet vårt.

Det finnes to slike helsestasjoner for papirløse, i Oslo og Bergen, og de er bemannet av frivillig helsepersonell. Leger, sykepleiere, tannleger, jordmødre og psykologer bruker fritiden til å hjelpe mennesker som ikke har noe.

I alle år har vi møttes bak lukkede dører for å kreve at staten skal sørge for en grunnpakke til alle i landet vårt. Ifølge leder av menneskerettighetsutvalget i Den norske legeforening, Marit Halonen Christiansen. En fullverdig allmenntjeneste for papirløse vil kreve 4 til 5 leger. Med andre ord kan problemet løses uten kostnad. Imidlertid er de menneskelige kostnadene ved å fortsette dagens aktiviteter enorme. Denne pasientgruppen har mange av de samme helsehjelpsbehovene som befolkningen for øvrig. Men opplevelser i hjemlandet, flukt og asylprosedyrer i Norge har ofte en negativ innvirkning på helsen. Mange helseproblemer kan enkelt unngås forutsatt at pasienten søker behandling.

I for mange år har norske myndigheter ikke klart å leve opp til sitt ansvar overfor hele den norske befolkningen. Retten til helse er en grunnleggende menneskerettighet, men i praksis blir mennesker ekskludert på grunn av deres juridiske status.

Les vår neste artikkel: Helsevesenet i Norge – pasientenes rettigheter.