Her er forumet deres: «I flere uker nå har temaet for boikotten av den 22. utgaven av FIFA World Cup fått et økende ekko i offentlig debatt. Organisert i Qatar, den mest sette sportsbegivenheten på planeten tiltrekker seg mye kritikk og alt tyder på at dette presset vil øke når avspark nærmer seg. Fra de skandinaviske landenes side virker denne dynamikken ikke bare fundamentalt ineffektiv, men kan til og med bidra til å generere konsekvenser i strid med de som er forventet av initiativtakerne.

Les også – Alexis Corbière og 16 andre Insoumis-representanter: «Qatar: nei til det skitne verdensmesterskapet! »

Vi må først gå tilbake til opprinnelsen og kildene til denne boikottoppfordringen. For mange kan ikke vertslandet være vertskap for konkurransen på grunn av dets utrolige karbonavtrykk og katastrofale resultater når det gjelder respekt for menneskerettigheter, spesielt med hensyn til arbeidere, inkludert minst 6500, ifølge Vergenhar mistet livet i gårdene siden desember 2010.

«

Ville Qatar bare være sjelden i de fire ukene turneringen varer?

«

Hvis det er legitimt å bli rasende over dramatiske arbeidsforhold, illustrerer dette første argumentet fellen mange boikottforkjempere går i. For hvis Qatar skal benkes på dette grunnlaget, så ville det være klokere å isolere det på alle fronter og ikke bare surmule kampene i tidenes første verdensmesterskap i et arabisk land. Hvilken konsistens er basert på denne politikken for å styrke båndene med en stat som vi har signert lukrative våpenkontrakter med, men som vi ønsker å utelate mens en konkurranse varer? Ville Qatar være sjeldne bare de fire ukene turneringen varer, og ville returnere, så snart verdensmesterskapet var over, til det emiratet som stormaktene kurtiserte, spesielt for sine dyrebare gassressurser?

Denne grove inkonsekvensen er kombinert med en form for straff som vi risikerer å påføre idrettsutøvere som ikke har bedt om noe. Tilhengere av boikotten vil være de siste til å betale prisen, da de slipper å gi opp en begivenhet som representerer den største prestasjonen for enhver fotballelsker. Det er vanskelig å se et lag som bestemmer seg for å frata seg selv en slik mulighet, selv om ingen av dem står i gjeld til valget av arrangørlandet hvis betegnelse, la oss huske, alltid har blitt laget i sirkler der ugjennomsiktighet og ordninger har blitt gjort. . invarianter

Til slutt, spørsmålet om dobbeltmoral representerer blindsonen i denne debatten. Selv om det ikke formidles i vestlige meninger, blir det mer hørbart i landene i sør. Saken Norge, et foregangsland i protest, er emblematisk for det som kan sees på som en selvmotsigelse, ja til og med hykleri. Hva er fordømmelsen av bruddet på menneskerettighetene i Qatar av Oslo verdt, som nettopp i år 2022 skyndte seg å delta på vinter-OL arrangert i Beijing uten å vippe et øyelokk? Kan Norges taushet i møte med den autoritære herdingen av det kinesiske kommunistregimet forklares med håpet om å vinne medaljer i en konkurranse der man visste at man hadde gode muligheter til å markere seg? Snarere motsatt av Qatar-VM siden, langt fra de nordiske disiplinene, har det norske fotballaget aldri glimret i sluttfasen av store begivenheter.

«

I dette spillet med fordømmelser av variabel geometri, illustrerer fikseringen til Qatar en stor feil i forargelsesmarkedet.

«

I dette spillet med fordømmelser av variabel geometri, illustrerer fikseringen rundt Qatar en stor feil i forargelsesmarkedet. Selv om boikottvåpenet har vist sin ineffektivitet over tid, virker det mer realistisk for oss å gå inn for arbeiderne, noe som gjør dette verdensmesterskapet til en spak for å forbedre deres tilstand. Denne logikken bidrar til å gjøre idretten til en akselerator for sosial fremgang, og genererer en positiv arv på bakken. Det er også denne posisjonen Amnesty International forsvarer, hvis engasjement til fordel for arbeidere er udiskutabelt.

Det er sant at mye gjenstår å gjøre, men som NGO FairSquare minner oss om, er det takket være større internasjonal oppmerksomhet at den sosiale situasjonen for arbeidere i Qatar nå er den mest avanserte blant Gulf-monarkiene. Denne veien utgjør for oss den mest aktive posisjonen: å følge et press som er like fast på stoffet som det er fleksibelt på formen til samfunn hvis sensasjonelle inntreden i globaliseringen returnerer til andre land speilet av en degradering som er vanskelig å fordøye. »