Den 44 dager lange krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan i 2020 vakte ikke særlig oppmerksomhet fra vestlige journalister. Likevel, med sin intensitet, brutalitet og innovative militære strategier, var denne invasjonen alt annet enn vanlig i regionen. Den omfattende krigen ført av Aliyev-klanregimet hadde gjenopptatt gammel praksis: bombardement av sivile mål, ekstreme anti-armenske hatkampanjer, henrettelse av fanger, tortur av sivile, psykologisk krigføring rettet mot å lamme motstanderen, etc.

Motta våre siste artikler

Alle disse elementene har endret seg i det 21. århundre. Dronen har blitt et sentralt element i Azeri-taktikken, på grunn av dens spesielle støy – som skaper panikk både blant sivile og soldater – og vanskeligheten med å lokalisere den. Bilder av tortur av sivile og fanger var delt på Telegram-feeder Aserbajdsjan, hvor vi oppdager morsomme soldater. Samtidig feiret hærsjefen og presidenten i Aserbajdsjan sine seire ved å liste opp fangstene av landsbyer og byer én etter én på sin Twitter-konto. Den psykologiske effekten på motstanderen var betydelig – i en kontekst der ingen kom for å forstyrre Azeri-triumfen.

Ikke før var krigen over og likene begravet, sa den europeiske administrasjonen til Ursula Von Der Leyen, gjennom Josep Borrell (høyrepresentant for unionen for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk) etter en møte med aserbajdsjanske representanter : «EU ønsker å inngå en ambisiøs ny omfattende avtale med Aserbajdsjan, basert på demokrati, menneskerettigheter og grunnleggende friheter»…

Vi skylder Heydar Aliyev å ha popularisert slagordet «to stater, en nasjon», som er basert på fellesspråket mellom tyrkere og azerier

Aserbajdsjans seier ble bygget på forskjellige søyler som Aliyevs far hadde bygget etter det militære nederlaget i 1994 som førte til at den armenske hæren gikk inn i aserbajdsjansk territorium for å sikre grensene til den nye selverklærte republikken Aserbajdsjan. «Artsakh. Statsoverhodet utnyttet deretter det militære nederlaget og de hundretusener av interne flyktninger til styrke armenofobi. Dette har levd lenge i regionen – man trenger bare å huske minnet om det armenske folkemordet for å bli overbevist om dette.

Åpne gamle arr igjen

Under de første uavhengighetene på 1920-tallet fant forskjellige massakrer sted mellom disse to etniske gruppene før dannelsen av de sovjetiske sosialistiske republikkene. Det var som et resultat av disse hendelsene at det kvasi-uavhengige territoriet til Nagorno-Karabakh Oblast ble grunnlagt i 1923.

Stalin hadde bestemt at territoriet skulle være azerisk, selv om befolkningen overveiende var armensk. Statusen som oblast innebar imidlertid en betydelig devolusjon av politisk makt, og derav en viss autonomi i forhold til de sovjetiske sosialistiske republikkene. Gjennom hele sovjettiden ble disse to landene tømt for sine respektive etniske minoriteter, bortsett fra i Nagorno-Karabakh oblast hvor 94 % av befolkningen var armenske i 1990. Da den første krigen endte i 1994 med en våpenhvile, ble 2000- år gammel armensk befolkning ved kysten av Det kaspiske hav forsvinner, mens den gamle muslimske tilstedeværelsen av Seljuk-erobringene lider samme skjebne i grensene til dagens Armenia.

Disse forsvinningene er ledsaget av en ødeleggelse av den respektive arven. Når Heydar Aliyev signerer slutten på konflikten, forstår han at dette nye landet ikke har økonomiske midler til å fortsette krigen med sikte på å gjenvinne sin territoriale integritet. Han bestemmer seg derfor for å signere en første «århundrets kontrakt» for å utnytte naturressursene som har vært ettertraktet i århundrer. 13 selskaper fordelt på 8 land (Aserbajdsjan, Tyrkia, USA, Japan, Storbritannia, Norge, Russland og Saudi-Arabia) tar fatt på utnyttelse av azeriske hydrokarboner. Heydar Aliyev døde i 2003 og sønnen Ilham etterfulgte ham. Han fortsatte farens energipolitikk ved å signere en ny «århundrets avtale». Men for å gjenvinne full territorialitet, må regimet bevæpne seg, og få blankosjekken fra vestmaktene…

Det er gjennom kaviar diplomati at Baku-regimet vil begynne å gjøre seg kjent i Europa. Ulike parlamentarikere i forskjellige land og spesielt i Europaparlamentet mottar gaver og invitasjoner i den kaukasiske hovedstaden. Disse bestikkelsene bidrar til å forlenge den blyholdige avrettingsmassen til Aliyev-regimet i utlandet. Den vestlige pressen er bemerkelsesverdig stille om de gjentatte menneskerettighetsbruddene så vel som de uredelige valget som finner sted i Aserbajdsjan – en enkel sammenligning med mediebehandlingen av disse samme fakta, når den er begått av Russland, er tilstrekkelig for å vurdere omfanget av omertaen som nytes av det aseriske regimet.

Etter å ha kjøpt stillheten til de europeiske kanselliene, var Aliyev dermed i stand til å bygge en hær utstyrt med banebrytende teknologi importert fra USA, Israel, Russland og fremfor alt Tyrkia. Den tyrkisk-aserbajdsjanske alliansen går langt tilbake. På 1920-tallet støttet Tyrkia allerede de interetniske massakrene begått av azererne mot armenerne – russernes allierte. Vi skylder Heydar Aliyev å ha popularisert slagordet «to stater, en nasjon», som er basert på språksamfunnet mellom tyrkere og aserier, som ville ha kommet fra Seljuks erobringer rundt det første årtusen – selv om det betyr å gjøre noen snarveier historisk.

Denne alliansen blir reaktivert med hevn i 2020, når den tyrkiske hæren er autorisert til å deployere i Nakhichevan-enklaven, og flere tusen jihadister blir overført fra Nord-Syria okkupert av Tyrkia for å støtte den aseriske hæren. … Stilt overfor omfanget av den aseriske hæren og dens nett av internasjonale nettverk, kan Armenia ikke kjempe på like vilkår. I løpet av 44 dager ble den armenske hæren derfor styrtet – og den azeriske fremrykningen ville bli til en massakre, før den ble blokkert av en russisk militær intervensjon… [1].

Rørledninger, Armenofobi og NATO

Våpenhvileavtalen 10. november 2020 førte til at armenske tropper dro fra Aserbajdsjan, og opprettholdelsen av en korridor mellom det som er igjen av oblasten og Armenia (Lachin-korridoren). 2000 russisk militærpersonell ble utplassert for å opprettholde sikkerheten, mens alle armenske fanger, samt sårede og levninger av avdøde personer skulle returneres. I Armenia er det vanskelig å svelge slangen til punkt 8: «Alle økonomiske og transportforbindelser i regionen vil bli gjenopprettet. Republikken Armenia garanterer sikkerheten til transportforbindelser mellom de østlige regionene av republikken Aserbajdsjan og den autonome republikken Nakhichevan for å organisere fri bevegelse av borgere, kjøretøy og varer i begge retninger. Transportkontroll vil bli utført av grensevaktene til den føderale sikkerhetstjenesten i Russland. »
For den azeriske delen tilsvarer det Lachin-korridoren som ville tillate kontinuitet mellom de to azeriske territoriene atskilt av Syunik-regionen. Noen uker etter en pro-Erdogan avis avduker planene mellom de to regimene.

Det er snakk om bygging av en ny gassrørledning med sikte på å doble eksporten til EU ved å unngå passasje gjennom Georgia [2]. Det planlegges også ny infrastruktur – også nevnt i punkt 9 – for å koble det tyrkiske markedet til det asiatiske markedet. Korridoren som Ankara-Baku-aksen brenner for, ser imidlertid ikke dagens lys, ellers i en form som fortsatt er langt unna pan-tyrkiske mål.

Samtidig når armenofobi nye høyder. Aliyev erklærer således «Jeg sa at vi skulle jakte [les Arméniens] av landene våre som hunder, og vi gjorde det». Og for å fortsette med en strid om armensk territorium: «Jeg sa at de måtte forlate landene våre, ellers ville vi utvise dem med makt. Og det skjedde. Det vil være det samme for Zangezour-korridoren (…) som ble tatt fra oss for 101 år siden”. Et «seiersmuseum» åpner i Baku hvor kjøretøyer tatt fra fienden og kamputstyret til de drepte armenerne blir stilt ut. Disse er representert som groteske voksdukker forvrengte funksjoner…

Slik mildhet fra Den europeiske union overfor Aliyev reiser spørsmål. Spesielt siden Aserbajdsjan, hvis det er i den «vestlige» leiren og viser sin vilje til å styrke samarbeidet med NATO, er ikke på linje med europeere og amerikanere i noen sak. Mange russiske selskaper er derfor til stede i Aserbajdsjan gjennom Lukoil, som har en betydelig andel av kapitalen i hovedgassfeltet. Når det gjelder økningen i aserisk gasseksport siden den ukrainske konflikten, er det vanskelig å ikke tolke det som et resultat av en tilsvarende økning i gassimporten fra Russland…

Vil europeerne og amerikanerne tillate Aliyev å fortsette sin erobringskrig mot Armenia, ansett for nær Russland? Ingenting er mindre sikkert. Amerikanske ledere ser ut til å ha ante at det nettopp hadde dukket opp en mulighet i Sør-Kaukasus, som ville tillate dem å øke grepet om det internasjonale gassmarkedet. Armenia har faktisk en strategisk plass i denne regionen. Grenser til Iran er territoriet fullt av naturgass, og mange utnyttelsesprosjekter er utviklet, rettet mot å forsyne EU eller det asiatiske markedet. I sør, som nevnt før gjennom de nye prosjektene på Baku-Ankara-aksen, eller fra sør til nord, en iransk gassrørledning som vil slutte seg til Georgia der den aseriske gassrørledningen som eksporterer gass til Europa allerede ligger .

Nancy Pelosi sitt besøk til Armenia noen dager etter Azeri-offensiven – igjen støttet av Tyrkia – ser ut til å indikere at en ny energiæra er i ferd med å dukke opp og at nye militære allianser vil bli dannet for å beskytte interessene til den første militærmakten. verden, som har blitt verdens ledende gasseksportør. USA kan bli garantistene for Armenias sikkerhet, noe som vil sette Russland i en enestående svakhetssituasjon. Dette var faktisk preget av dets fravær under den nylige aseriske inngrepet i Armenia, til tross for gjentatte forespørsler om støtte fra Jerevan. Russland og Armenia er imidlertid to medlemsland i Collective Security Treaty Organization (CSTO), som er ment å forene sine interessenter i en militær allianse som involverer forsvar av ethvert land som er angrepet. Putins ønske om å svekke president Pashinian, for nær vestlige etter hans smak, er åpenbart. Svekket av invasjonen av Ukraina, ønsket Vladimir Putins Russland sannsynligvis ikke å mangfoldiggjøre fronter og delta i en kostbar stedfortrederkrig med Aserbajdsjan – som de dessuten opprettholder hjertelige forbindelser med.

Vi kan imidlertid ikke raskt konkludere med at det er en rekonfigurasjon av geopolitiske blokker. Tilnærmingen mellom USA og Armenia er for øyeblikket hovedsakelig symbolsk, og Aserbajdsjan er fortsatt en privilegert partner for vestlige stater. Utover talene fortsetter Aserbajdsjan å forsyne seg med våpen fra NATO og deres allierte, og å forsyne EU med gass.
Nok en gang demonstrerer europeerne sin manglende evne til å distribuere utenfor områdene med amerikansk innflytelse og forsvare et autonomt diplomati …

Merknader: